Kirkens skjønnhet kan gjøre verden bedre

Ved å tenke vakkert kan vi forholde oss mer nyansert til verden, ifølge religionsfilosof.

Publisert
Har du opplevd at du var en del av noe større når du har vært i et vakkert kirkerom? Opplevelsen er en såkalt skjønnhetserfaring – som kan lære oss å se verden på en ny måte. Her sees innsiden av Oppstandelseskirken i St. Petersburg i Russland. (Foto: Art zz/Microstock)
Har du opplevd at du var en del av noe større når du har vært i et vakkert kirkerom? Opplevelsen er en såkalt skjønnhetserfaring – som kan lære oss å se verden på en ny måte. Her sees innsiden av Oppstandelseskirken i St. Petersburg i Russland. (Foto: Art zz/Microstock)

Fakta:

Dorthe Jørgensens avhandling er religionsfilosofisk. Hun arbeider med den filosofiske estetikken og den hermeneutiske fenomenologien.

Den filosofiske estetikken, vitenskapen om den estetiske erfaringen og det skjønne, ble grunnlagt på 1700-tallet av filosofen Alexander G. Baumgarten (1714–1762).

Den hermeneutiske fenomenologien oppsto på 1900-tallet, da filosofer som Walter Benjamin og Martin Heidegger videreutviklet tanken om skjønnhetserfaringens – i forskjell fra den rasjonelle erkjennelsens – helt fundamentale betydning for forståelsen av oss selv og verden.

I den nye avhandlingen viser Dorthe Jørgensen at når det gjelder vakker tenkning, så er det viktig materiale å finne i teologien. Ikke minst i den eldre (katolske) teologiens skjønnhetsfilosofier og visse internasjonale strømninger fra de siste tiårene.

Fakta:

Sammenhengen mellom religion og kunst har i de siste 20–30 år blitt et forskningsemne for religionsforskere og teologer – både katolske, ortodokse og protestantiske. I den forbindelse har det oppstått nye forskningsområder – blant annet «religionsestetikk» og «teologisk estetikk». Dorthe Jørgensens avhandling tar utgangspunkt i området «teologisk estetikk».

Religionsestetikk – undersøker de estetiske gjenstandene som blir brukt i forskjellige religioners rituelle praksis – for eksempel kristen kirkekunst, islamsk koranpoesi eller buddhistiske altere. Forskerne undersøker det estetiske ved disse gjenstandene og den religiøse bruken av dem. Religionsestetikk blir mer bedrevet av religionsforskere enn teologer, og de bruker typisk analysemetoder hentet fra kunst- og litteraturvitenskapene.

Teologisk estetikk – har en mer filosofisk tilnærming til det estetiske ved det religiøse. Den teologiske estetikken er altså mer opptatt av selve troen og den religiøse erfaringen – det estetiske ved disse fenomenene – enn av gjenstander som for eksempel kirkekunst. Teologisk estetikk er dessuten opptatt av hvordan det kan være noe allmenngyldig ved religiøse erfaringer, som per definisjon er personlige. Den teologiske estetikken er for eksempel mer interessert i å forstå hva som skjer med oss når musikken klinger vakkert i kirkerommet – og vi kaller det guddommelig – enn i hva det er ved den konkrete musikken som skaper denne erfaringen. Og den teologiske estetikken er engasjert i hvordan religionsfilosofisk utforskning av slike erfaringer kan bidra til teologien – forståelsen av hva det vil si å tro og hva som kan forstås ved «Gud».

For mange mennesker er det helt spesielt å være i en kirke. Det er høyt under taket. Lyset faller inn på en vakker måte. Det er kunst, blomster, utskjæringer i kirkebenkene og tente lys. Og koret synger vakkert.

Møtet mellom sansebombardementet og de religiøse budskapene kan bli en sterk opplevelse. Man kan få en erfaring av at man er en del av noe større. Kanskje tolker man det religiøst, kanskje ikke.

Den erfaringen vil nok de fleste bare huske som et spesielt minne. Men faktisk er erfaringen viktigere enn som så. Det mener Dorthe Jørgensen, professor i filosofi og idéhistorie ved Aarhus Universitet. De såkalte skjønnhetserfaringene kan nemlig gi oss en viktig innsikt: Det er mulig å oppfatte virkeligheten – og dermed også samfunnet – uten å forfalle til de normale inndelingene og motsetningsforholdene.

Det har Jørgensen skrevet en teologisk doktorgradsavhandling om. Men selv om teologi er en vitenskapelig undersøkelse av kristendommen, finner ikke skjønnhetserfaringer bare sted i religiøse sammenhenger.

– Alle har disse overskridende erfaringene. Alle har hatt den opplevelsen at man ikke bare er et isolert subjekt. Et klassisk eksempel er erfaringen av naturskjønnhet: De øyeblikkene da man går i skogen og opplever å være en del av den større naturen omkring en, sier Jørgensen, som nettopp har forsvart avhandlingen Den skønne tænkning ved Aarhus Universitet.

– Man har en opplevelse av å henge helt sammen med naturen, og deretter husker man øyeblikket som noe spesielt. Et slikt øyeblikk kaller man i den filosofiske tradisjonen for noe vakkert.

Hjerneskanninger er ikke nok

Skjønnhetserfaringer er et fenomen vi alle kjenner til, men som det samtidig er veldig vanskelig å utforske. Hjerneforskere har tidligere undersøkt hvordan hjernen fungerer når mennesker har religiøse opplevelser.

Hvis man hadde satt en hjerneskanner på en flokk kirkegjengere, kunne man nok sett at hjernene reagerte på en spesiell måte i de øyeblikkene de selv ville kalle vakre. Men skanningene kan ikke fortelle oss noe om hvordan det oppleves for disse menneskene – og det forteller oss ikke hva en skjønnhetserfaring egentlig er.

– Hvordan kan vi undersøke det vi ikke kan se? Ta den kvinnen som setter seg, folder hendene sine og ber. Hvordan kan vi undersøke erfaringen hennes? Da må vi ha et førstepersonsperspektiv. Altså at vi må bruke vår egen erfaringsverden i undersøkelsen, sier Jørgensen.

Vi kan forstå andres erfaringer via våre egne

Professorens tilnærming til fenomenet bønn er altså ikke naturvitenskapelig. I naturvitenskapen skal man forsøke å distansere seg så mye som mulig fra det man undersøker. Dermed unngår man – forhåpentligvis – at forskningsresultatene blir farget av egne oppfatninger og fordommer. En naturviter kunne for eksempel undersøke bønn ved å se på hvilke kjemiske stoffer som blir utløst i hjernen.

Men hvis man skal undersøke den konkrete opplevelsen eller erfaringen et annet menneske har, må man bruke de opplevelsene og erfaringene man selv har hatt.

– Hvis vi opprettholder forestillingen om at vi bare kan si noe om det vi holder avstand til, så får vi problemer med å undersøke erfaringer. Men hvis vi kan bruke våre egne personlige erfaringer, så har vi en mulighet, sier Jørgensen.

Fenomenologien gir muligheten

Denne tilnærmingen er inspirert av den filosofiske tradisjonen som kalles fenomenologi. Den kan man bruke til å undersøke fenomener vi alle kjenner, men som er vanskelige å måle og veie. Hva er sorg, for eksempel? Hva er forelskelse? Og hva er skjønnhet?

Det er fenomener er viktige for oss – men det er vanskelig å studere dem med naturvitenskapelig metode.

Som eksempel vender Dorthe Jørgensen tilbake til fenomenet bønn:

– Fenomenologien vil si at bønn ikke er noe man gjør, men noe som skjer i en. Den som ber, er ikke et subjekt som gjør noe overfor et objekt. I stedet blir hun en del av en større helhet. Det er det vakre ved bønnen, sier Jørgensen.

Inspirert til å tenke annerledes

Normalt har vi en klar opplevelse av at vi er individer som befinner oss i et rom eller i en skog, for den saks skyld, hvor det befinner seg noen ting. Men når vi for et øyeblikk erfarer skjønnhet, går grensene mellom oss selv, rommet og tingene i oppløsning.

Ved å undersøke skjønnhetserfaringer kan vi altså forstå mer om øyeblikk der det oppstår et sammenbrudd i vår normale måten å oppfatte verden på. Og det kan inspirere oss til å tenke på nye måter om verden og samfunnet.

Nye måter som ikke henger fast i de kategoriene og motsetningsforholdene vi normalt bruker.

– Det kan endre verden på mange nivåer når man tenker mer på tvers av slike kategorier, sier Jørgensen.

Hvis vi ble flinkere til å tenke vakkert, ville vi få mer innsikt og dermed også et friere samfunn, mener forskeren.

For eksempel kan vakker tenkning motvirke tendensen til å tenke i dem-og-oss-kategorier. For tiden preger denne tendensen de politiske debattene. Tenk bare på:

  • rød og blå
  • folk og elite
  • europeere og muslimer

Både hardcore ateister og religiøse fundamentalister tenker ifølge Dorthe Jørgensen uskjønt – altså på en rigid måte. De tenker i dem-og-oss.

– Med en vakrere tenkning ville vi blitt mer liberale. Vi ville få bedre blikk for ulikhet. Men også vilje til å finne det som kan forene det ulike uten å redusere det. Vi ville få bedre muligheter for gjensidig forståelse. I samfunnet ville vi fått en mer kvalifisert debatt. Og dette kunne frigjort oss til å oppdage nye måter å leve med hverandre, sier Jørgensen.

Vi må være oppmerksomme

Hvis vi skal bli flinkere til å tenke vakkert, må vi være mer oppmerksomme på verden omkring oss.

– Alt sammen står og faller på oppmerksomhet. Verden er kompleks på alle mulige måter – det gjelder ikke bare samfunnet. Virkeligheten rommer mange lag.

– Utviser man oppmerksomhet, kan man få øye på dette, og da får man mange tankemuligheter. Det å utvikle oppmerksomhet er en slags dannelse til vakker tenkning, sier Jørgensen.

Hun forteller at denne prosessen begynner allerede som barn.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.