Min lokalavis Tønsberg Blad bringer jevnlig en spalte de kaller “Himmel over livet”. Her vandrer lokale biskoper og annen lillafarget åndskraft rundt i naturen, skuer utover den storslagne utsikten fra Verdens Ende, undres og mister pusten over “skaperverkets” storhet - før de forklarer det hele som et bevis på Guds gode vilje.

Det hender jeg irriteres over frekkheten i denne anneksjon av følelser.

Jeg tror ydmykheten overfor det vakre og storslagne sitter dypt i menneskesinnet, og har lite å gjøre med om du tror på Gud, Allah, Buddha, Odin, “en kraft” - eller ingenting i det hele tatt. Jeg har vanskelig for å tro at mennesket kunne ha overlevd uten denne følelsen - uten at jeg skal vikle meg videre inn i evolusjonsteoretiske spekulasjoner.

Spørsmålet som ergrer meg, der jeg sitter og nyter min te en lørdags morgen - på Verdens Ende, er snarere; hvilken eiendomsrett har egentlig de åndelige til naturens skjønnhet?

Guddommelig vrangforestilling

I sin siste bok, The God Delusion - Vrangforestillingen om Gud - tar forfatteren Richard Dawkins, verdenskjent evolusjonsbiolog gjennom flere tiår, for seg nettopp denne sammenrøringen. På den ene siden har vi troen på en personlig, detaljstyrende Gud, på den andre, respekt og ærefrykt for livet, og det vi i mangel av bedre ord kaller “skaperverket”.

Mange mennesker som i dag kaller seg religiøse, er i realiteten ikke det, mener Dawkins. De er snarere panteister (“sexed-up atheism”), eller høyst deister (“watered-down theism”), opplyste folk som ikke tror så mye på “Gud” som de tror på “det å tro” (for å sitere filosofen Daniel Dennetts siste bok Breaking the Spell.). Å bevisst blande sammen disse to former for “tro” (og for eksempel påstå at Einstein var religiøs) er intellektuelt høyforæderi.

Dawkins sparer aldri på kruttet.

Og som leseren sikkert forstår, befinner denne anmelder seg midt i målgruppa for hans nådeløse, analytiske, sylskarpe og vittige angrep på forestillingen om at universet styres av overnaturlige krefter.

Religion er overgrep

For Dawkins, som selvironisk betegner seg som “en dypt religiøs ikke-troende”, er religion å betrakte som et overgrep, som et skadelig virus på hjernen. Så hard og insisterende har han vært i sine angrep de siste årene, at man kan begynne å lure på om livssynskampen nå er viktigere for ham, enn vitenskapen.

Han svarte faktisk bekreftende på spørsmålet, da jeg stilte ham det tidligere i høst, før han la til: - Religiøse forestillinger er et vitenskapelig spørsmål.

Dette bringer oss rett til et sentralt punkt i boka.

Dawkins undrer seg over denne respekt vi alltid forventes å utvise overfor religiøs tro. Du kan komme opp med de mest horrible eller latterlige påstander - kvinner er urene, kvinner er mannens eiendom, barn må omskjæres, homoseksuelle må diskrimineres - og handle deretter.

Så lenge du gjør dette fordi det er din religiøse overbevisning, er sjansene store for at du slipper unna med det, sier forfatteren.

Uangripelig umoral

Hvorfor? Hva er det som er så spesielt med religiøs tro, at vi tillater klart umoralske gjerninger i dens navn? I det hele tatt, hvorfor fortjener religiøse forestillinger mer respekt enn andre forestillinger?

Men det fortjener de visst, så vi kan trygt konkludere at religionene har ryddet seg en romslig og uangripelig plass i samfunnet, høyt hevet over annet tankegods.

Og saken er vel den, at dette er akkurat som det skal være. For religion og vitenskap tilhører da virkelig to ulike virkeligheter - to ikke-overlappende magisteria, som evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould i sin tid formulerte det?

Dawkins mener dette er en grunnleggende feilaktig måte å tenke på. Det er snarere vitenskapens plikt å plukke på religionen, mener han. Han bygger opp sitt argument med å sitere filosofen Bertrand Russel, som i sin tid fremmet forestillingen om “den himmelske tekanne”.

Guds tekanne

“La oss si at jeg påsto at det svever en tekanne i porselen der ute et sted mellom Jorda og Mars, alt for liten til at den kan oppdages med noe teleskop.

Ingen kunne bevise at jeg tar feil.

Men dersom jeg forlanger at ettersom tekanna ikke kan motbevises, er det totalt uakseptabelt at folk tviler på dens eksistens - da ville man med rette si at jeg snakker tull.”

Poenget her er selvsagt at bevisbyrden ligger hos de troende. Det er de som skal sannsynliggjøre at Gud finnes, ikke omvendt.

Og ettersom påstanden om Gud har så stor innvirkning på våre liv - hvorfor skal ikke vitenskapen analysere den? Hvorfor skal religionen være mer immun mot kritikk enn påstander om flyvende tekanner?

Vitenskapelig analyse

Store deler av The God Delusion handler deretter nettopp om vitenskapelig analyse. Dawkins’ gjennomgang av religionens og moralens biologiske og evolusjonsbiologiske opprinnelse er ikke bare svært interessant lesning (Se onsdagens artikkel Ateistene slår tilbake.), den er også underholdende. Dawkins skriver jo som en gud.

Resultatet har dermed blitt en morsom, lettlest og spennende bok, et oppkomme av argumenter du med hell kan stjele for bruk i selskapslivet.

Men det er også en sint og mørk bok. De siste avsnittene om religionens forhold til barn dirrer av harme. Berettiget harme, kanskje. Noen husker nok Dawkins fortelling om hva som skjedde da hans fraskilte kone sendte deres felles datter på klosterskole, i essaysamlingen A Devil’s Chaplain?

Jesus var en bra kar

Når det gjelder religionenes forhold til vold, krig og umoral er han like nådeløs. Jesus var riktignok en bra kar, ifølge forfatteren, men Bibelen og Koranen er ellers fylt av umoral og oppfordring til allverdens ugjerninger. Like fullt er de tekster skremmende mange er villige til å dø for, og drepe for.

- Har du hørt om noen som har gått til krig i ateismens navn? spør forfatteren.

- At ugjerninger også har foregått i ateistiske regimer er ikke noe motargument, fortsetter han. Stalin og Pol Pot bedrev ikke folkemord for å fremme troen på at det ikke finnes en Gud. Og Hitler? Hva han trodde og ikke trodde, er det ikke godt å bli klok på. Antagelig var han en like stor løgner på dette området som på alle andre?

Bli derfor ikke forundret om du av og til, mellom latterkulene og aha-opplevelsene, spør deg selv om det virkelig er nødvendig å hate religion så intenst? Og om ikke et slikt engasjement skader avsenderen mer enn målskiven?

Det siste kan godt være. For undertegnede var The God Delusion likevel forfriskende bok å lese. Dawkins later ikke som om han er noen annen enn den han er. Han er dønn ærlig.

Richard Dawkins
The God Delusion
Bantam Press, 2006
406 sider