Det er nær ved å bli en klisjé å si at New age er den nye folkereligionen her til lands, men situasjonen er mye mer komplisert enn som så.

Tradisjonelle religiøse institusjoner utfordres av et vell av forestillinger om UFOer, alver og helbredende krefter. Gamle trosforestillinger får nye klær, mens nye troskonstruksjoner kles opp i gammelmodig garderobe for å virke gamle (og dermed legitime).

Ekstra vanskelig blir det ettersom det kan virke som om det eneste budet innen nyreligiøsiteten er at du skal konstruere din egen tro. Du kan være hva du vil, så lenge du ikke er tradisjonell kristen. Det er ikke rart man fort mister oversikten. Hva er forskjellen på healing og kanalisering? Tror moderne åsatruere egentlig på Odin, eller har de forlest seg på Jung? Hvor farlige er satanister egentlig?

I en slik tid er bøker som Hekseri og healing kjærkomne. Undertittelen Religion og spiritualitet i det moderne gir en pekepinn på hva det skal dreie seg om: Alle mulige (og noen tilsynelatende umulige) former for alternativ religiøsitet og åndsliv.

Forfatteren, Geir Winje, er førstelektor ved Høgskolen i Vestfold, og arbeider ved høyskolens avdeling for lærerutdanning. Det er religionen som er hans felt, et felt han har arbeidet mye med (blant annet i forhold til det omstridte KRL-faget) og skrevet mye om. Winje har også en rekke bøker bak seg, blant annet lærerveiledningen Fra bønn til magi, som også anbefales. Fra bønn til magi ble skrevet i tett samarbeid med de religiøse bevegelsene og gruppene den omtalte, noe som utløste skrekkoppslag og sekt-alarm.

Avisens dekning kan ha vært overdreven, men reiser et viktig faglig spørsmål. For det er ingen hemmelighet at det å ha et tett samarbeid med informanter kan være et tveegget sverd. På den ene siden kan forskeren komme nærmere det han skriver om, på den annen side kan informantens selvforståelse påvirke forskeren. En slik påvirkning kan særlig være et problem når man forsker på nyreligiøse bevegelser, fordi slike bevegelsers selvforståelse kan ha lite virkeligheten å gjøre. Det mest klassiske eksempelet er nok heksereligionen Wicca. Wicca kaller seg gjerne “verdens eldste religion”, men har aldri blitt påvist å ha røtter som er eldre enn 1950-årene.

Denne problemstillingen blir brennaktuell i forhold til den ferske Hekser og healere, som Winje har skrevet sammen med Geir Uldal. Mens Winje arbeider fra sitt kontor på Høgskolen i Vestfold, er Geir Uldal i stor grad del av bokens tematikk. Forordet i boka sier noe litt vagt om Uldals akademiske meritter og hans religiøse praksis, men et raskt Google-søk gir artikler som dette intervjuet med avisen Varden. Uldal praktiserer altså selv Wicca. Inneholder Hekser og healere dermed påstander om Wicca som “verdens eldste religion?”

Heldigvis gjør boken alle bange antagelser til skamme. For i Hekser og healere ser det ut til at vi har fått noe nær det beste fra begge verdener: Uldals innsideperspektiver og praktiske erfaring kombinert med Winjes faglige styrke og fugleblikk. Slik klarer boken både å gjøre godt rede for hvordan forskjellige bevegelser forstår seg selv og sin historie, samtidig som den gjør rede for hva verden utenfor anser for sant. Dette gjelder i høyeste grad også beskrivelsene av Uldals egen trosretning. (I parentes bemerket er det mange oppegående Wicca-tilhengere som erkjenner at religionen er en moderne konstruksjon, men mener at dette ikke svekker dens verdi).

Det første leseren legger merke til er hvor lekker Hekser og healere er, ikke minst på grunn av det fargesterke billedmaterialet. Her får vi se vakre tarotkort, skjeggete guruer, skumle ritualer og magiske diagrammer. Denne anmelderen mener at illustrasjonene er viktige i en slik bok. Skjønnhet er en viktig faktor i religiøs tiltrekning (dagens pave har forstått dette), og en bok uten illustrasjoner har vanskelig for å formidle denne dimensjonen til leseren.

Utover billedmaterialet er det lite som er umiddelbart iøynefallende med Hekser og healere. Oversiktsbøker om nyreligiøsitet finnes det mange av i verden, og Winje og Uldals bok går gjennom den vante løypa. Den behandler New age-bevegelsens røtter i teosofi, spiritisme og Rudolf Steiner (med omkringliggende avleggere) og beveger seg fram mot nyhedninger, moderne åsatruere, hekser, ny-sjamanister, gudinnedyrkere og hele det nyreligiøse lappeteppet.

Winjes og Uldals har derimot et enormt fortrinn for oss nordmenn: Den er norsk, og kan derfor gå inn i spissfindighetene på hvordan disse fenomenene (som gjerne importeres fra utlandet) tilpasses til og tilpasser seg det norske åndsklimaet.

Derfor kan Hekser og healere gi oss gode forklaringer på hva organiserte norske grupper som Alternativt Nettverk og Holistisk Forbund holder på med og tror på. Winje og Uldal har også valgt ut et par terapeutiske sentre å skrive om, og for oss som jobber i forskning.no er det ekstra moro at en av disse ligger rett over gata. I tillegg byr boka på norske godbiter som at kunstneren Frans Widerberg har laget tarotkort.

En innvending er at denne anmelderen blir sittende med en følelse av at forfatterne noen ganger i for stor grad kjøper de alternatives egne forestillinger om et skille mellom “seriøse” og “useriøse” utøvere. Jeg er nemlig overbevist om at dette skillet langt på vei er en fiksjon, og er for eksempel blitt slått av hvor graverende de “seriøses” forhold til medisinsk etikk kan være. Likevel er det vanskelig å skvise revolverjournalistikk inn i en fagbok av denne typen, så det føles urettferdig å sette dette på forfatternes eventuelle minuskonto.

Særlig gode er forfatterne når de resonnerer rundt ting som satanisme og kaosmagi. For slike fenomener, med tilliggende forvirrende subkulturelle landskaper som kan forvirre de aller fleste, er gjerne der bøker som Hekser og healere roter seg bort. Ikke minst fordi satanismen bærer i seg et stigma (ofte basert på misforståelser og media-ender) som gjør at andre som befinner seg i det nyreligiøse landskapet bruker mye tid på å distansere seg fra den (Uldal gjør i det ovennevnte intervjuet med Varden). Så at avsnittet om moderne satanisme ikke bare er så redelig, men også går i bredden på dette livssynet, er noe å klappe forfatterne på skulderen for. Enda mer imponerende er at de klarer å gjøre rede for kaosmagien, en nærmest postmoderne tilnærming til magi der det er vanskelig å vite hva folk tror eller ikke tror på, på en vettug måte. Gjennom å se på satiriske religioner som Church of the Subgenius har de tydeligvis fått med seg at lek og humor kan være en del av religionen.

Som helhet er prosjektet glimrende gjennomført. Selv om tonen stort sett er veldig saklig, klarer forfatterne å formidle materialet på en måte som gjør at man får en følelse av hva utøverne selv setter pris på. Slik blir det heller aldri noe sirkus av Hekser og healere, heller ingen tørr tekst som reduserer fargerikdommen og engasjementet i disse miljøene til tall og navn.

Alt i alt kan jeg ikke komme på noen annen bok som er bedre egnet som innføring i dette feltet. Hekser og healere fortjener en plass i bokhylla hos alle med interesse for nordmenns trosliv.

Geir Uldal og Geir Winje
Hekser og healere
Høyskoleforlaget
2007