Kjemi, etikk, miljø og hedonisme

Hun er kjemiprofessor og godt i gang med doktorgrad i etikk. Deborah Oughton underviser i miljøkjemi og etikk ved Norges landbrukshøgskole. I fritida digger hun Nick Cave.

Publisert

Hvor dum går det an å være?

Stille opp i åpne sandaler og mørkerød neglelakk… Hvor mye forurenser kosmetikkindustrien egentlig? Og hvor mye aceton brukes for å fjerne forfengeligheten?

Bare hun ikke skjønte at jeg attpåtil ankom med bil, tenkte jeg, på vei tilbake til parkeringsplassen.

Kjemi og etikk

Professor Deborah Oughton, opprinnelig fra Leeds i Storbritannia, har permisjon fra Norges landbrukshøgskole (NLH) og forsker for tiden ved etikkprogrammet ved Universitetet i Oslo. I fjerde etasje, hus nummer to, inne på et forholdsvis lite, men lyst kontor sitter professoren i miljøkjemi.

Doktorgraden i kjernekjemi tok hun ved Manchester University, mens doktorgraden i etikk tar hun i Oslo.

Den gang hun jobbet med doktorgrad i miljøkjemi, fikk hun katastrofen i Tsjernobyl midt i fanget, og fokus endret seg. Fra nå av dreide det seg om tiltak for å hindre sauer i å ta opp radioaktivt cesium (Cs).

Store kasser med sauebæsj fra Lake District og Skottland måtte jevnlig hentes på postkontoret. Postbetjentene lurte nok mer enn én gang på hva hun egentlig holdt på med.

Oppgaven var å finne ut hvordan Cs oppfører seg i økosystemet, spesielt med tanke på overføring av radioaktivitet fra sau til menneske. Deborah Oughton forteller at britiske styresmakter hadde lite kunnskap på den tiden, og prognosene var feilaktige for hvor alvorlig ulykken var.

Pacemaker eller peacemaker

Deborah Oughton er født med hjertefeil og lærte tidlig å sette pris på livet. For noen år siden ble hun alvorlig syk og var sykmeldt i en lengre periode, men det har ikke satt ned lysten til å leve, å få med seg hver stund.

- Jeg er ikke så veldig alvorlig av meg, sier hun.

Titler og sykdom til tross. Selv mener hun at studentene, som hun er skikkelig glad i, holder henne oppreist. Studentene forteller på sin side at Oughton tar veldig godt vare på dem. Og de er ikke i det minste tvil om at hun liker å undervise.

Det var hjertet til Oughton som sendte henne hodestups inn i det gamle Sovjetunionen som “fredsmekler” også. Tolken snubla litt og presentert henne som fredsmekler, istedenfor å få fram at hun hadde en pacemaker operert inn i kroppen. Professoren slapp likevel å gå gjennom den elektroniske kontrollen på flyplassen. Og rakk flyet.

Sur nedbør og radioaktive reinsdyr

Ikke vanlig turist, nei. Mens andre utlendinger gjerne kommer til Norge på grunn av the trolls, and the fjords og i det hele tatt vår beautifulle natur, kom Deborah Oughton hit fordi vi har sur nedbør og radioaktive reinsdyr.

Hun har nå vært her i 12 år, og trives fremdeles. Norge får bare håpe på at vi får beholde hennes kompetanse, som er unik også i verdenssammenheng. Få, om noen, jobber med begge fagområdene miljøkjemi og etikk samtidig.

Det var problemstillingene innen miljøkjemi som fikk forskeren til å ta inn over seg etiske og politiske spørsmål. Professor Oughton skjønte at det ikke ene og alene var naturvitenskapen som hadde svarene, eller for den saks skyld spørsmålene.

Kommunikasjon

- Jeg er en bedre naturvitenskapelig forsker i dag, med etikk og filosofikompetanse som en solid støttedisiplin, sier hun. Hun mener hun stiller bedre, eller klokere og mer poengterte, spørsmål.

- Jeg fortolker nok etiske problemstillinger bedre i dag, mener hun.

Naturvitenskapen tallfester risikoer, mens Oughton vil ha mer fokus på for eksempel fordeling av risikoer, med grunnlag i sin filosofiske og etiske tenkning.

- Jeg kan for eksempel ta meg en røyk, vel vitende om tobakksfarene. Den kjemiske industrien på sin side kan tjene penger mens de forurenser omverdenen, og med det påføre meg helserisiko.

- At jeg røyker eller kjører bil, brukes ofte av industrien til forsvar av egne utslipp. De hevder at jeg ikke kan utsette meg selv for helserisiko fra røyking, og samtidig kritisere de langt mindre helserisikoene fra utslippene. Det blir feil, sier Deborah Oughton.

- At jeg utsetter meg for risiko, for å oppnå nytelse, er noe helt annet enn risikoer påført på andre og miljøet. Ikke minst hvis man ikke kan se gode nok grunner til utslippene.

På den andre siden kan hun tilføre etikken større rasjonalitet og logikk. Elementer som nok er mer grunnfestet innen naturvitenskapen i dag.

- Tverrfagligheten min gjør meg i stand til å skjønne problemstillinger fra to sider. Det er ikke sikkert at noen av svarene er feil, de representerer bare to synspunkter, det er det viktig å kommunisere. Det er nok lettere for meg, med min bakgrunn, sier Oughton.

Strålingsrisko

Tidligere tenkte man på strålingsrisiko i forhold til helse. Hvilke skader kunne man måle hos mennesket ved de enkelte strålingseksponeringene. Det var derfor nytt, da man begynte å tenke på påkjenningene og skadene som miljøet ble påført. Hvordan beskytte? Konsekvenser av skade? Verdisetting av miljøet? Fremdeles er det stor uenighet om hvor farlig radioaktivitet er for naturen.

Oughton jobber i dag med flere prosjekter, og et kjennetegn er tverrfaglighet. Her samarbeider filosofer, økologer, sosiologer, miljøvernorganisasjoner og naturvitere side om side.

Hvilke tiltak hadde man mot miljøgifter tidligere? Etter Oughtons syn var ikke dette arbeidet rasjonelt basert. Nå er målet å bygge opp systemer som kan fange opp dette på en bedre måte. Hvordan setter vi verdi eller prislapp på miljøet? Hva er det vi beskytter det mot? Hvorfor?

Før tenkte man at så lenge mennesket var beskyttet, var også miljøet det. Oughton argumenterer heftig mot dette synet. Hva skjer når man graver ned radioaktivt avfall? Hva skjer med naturen?

- Alle har et valg, hevder hun.

Man kan ta inn over seg at naturen har en egenverdi, på egne premisser. Dette gjelder de store politiske valg, og det gjelder valgene vi står overfor som privatpersoner.

Som så ofte blir prosjektene større enn planlagt. Etter ti år med intens jobbing og mange sololøp for å få satt etikk og stråleproblematikk på dagsordenen, er nå så godt som alle de store internasjonale organisasjonene involvert. International Atomic Energy Agency (IAEA), Greenpeace, FN og EU.

Fra neste år finansierer EU to store prosjekter.

Hedonist

Selv mener hun at hun ikke er spesielt effektiv, selv om hun har doktorgrad og professorat i den ene fagdisiplinen, og doktorgrad nummer to snart “innomhus” - og det i god tid før fylte 40 år.

Derimot er professor Oughton mer velvillig til å innrømme den klassiske distraksjonen denne professorrasen gjerne utsettes for. Her må nøkler og mobiltelefoner ettersendes. Og vi snakker ikke om enkelttilfeller.

Forklaringen til at hun har fått gjort såpass mye mener hun skyldes at hun prøver å gjøre bare det hun liker. En konsekvent 100 prosent 24-timers hedonist med andre ord.

Karriere og penger

Deborah Oughton liker laidback-holdningen til det norske folk. Britene er mye mer opphengt i karriere og penger. Den norske ikke-materialismen tiltaler henne.

Ellers har hun et ganske avdempet forhold til det å bli professor. Norske professortitler er så lite verdsatt ute at hun mener hun ikke har så mye å slå i bordet med. Men vi er ikke verstingene:

- Amerikanerne utsteder professortitler på løpende bånd, og det er langt fram dit. Britene gjør vel det stikk motsatte, der henger en professortittel veldig høyt.

Øko-ferie

Deborah Oughton er flink til å organisere både sin egen og andres ferie ned til minste detalj. Langt verre er det å rekke fly og andre framkomstmidler. Professoren pendler mellom Oslo og Ås hver dag og minst én dag i uken mister hun bussen. Stadig observeres hun i fullt firsprang fra Isotoplabben ved NLH i et lønnlig håp om å nå buss eller tog.

Selv om det kan skorte på de siste detaljene for å få implementert togturen eller feriene, så elsker hun å reise.

- Jeg må bort fra Norge for å slappe helt av. Og i ferien får jeg ikke en gang lov til å nærme meg en Internett-cafe av mannen min.

Oughton definerer seg ikke som pakketurist, snarere økoturist.

- Er man turist er det ikke lett å være miljøvennlig, men jeg prøver så godt jeg kan, sier hun.

Og da går ferieturen gjerne til fjerne og eksotiske strøk. Helst står kofferten hjemme. Ryggsekken, derimot, er pakket. Hjemme i Norge er det vinter. Norge er jo så flott om sommeren mener hun, ingen grunn til å reise vekk da - vinteren derimot… Ikke for det, å stå slalåm er en kjærkommen hobby hun har med seg fra England.

Venner og familie

Vi tenker oss ofte briten som et sosialt pub-dyr. Og Oughton innrømmer at hun savner både den britiske puben og humoren.

- Jeg var veldig sosial i England, og det var en merkelig opplevelse å være så mye alene som jeg var den første tiden i Norge, sier hun.

- Jeg skulle jo bare være her så kort, så kort ?

- Prosjektene mine fører meg ofte til England, så jeg treffer venner og familien ganske ofte. Og jeg ser fotball og naturligvis holder jeg med Leeds. Deborah Oughton så ikke på fotball før hun kom til Norge:

- Det er linken min til England i hverdagen, ler hun.

Nick Cave og Pixies

Deborah Ougthon spiller ikke musikk selv, til det er hun en altfor stor perfeksjonist. I unge år forsøkte hun seg på både bass, piano, vokal og gitar. Med mange musikervenner, er det visst likeså greit å ligge unna. Men musikkopplevelsen er for alle, og i sommer var det Roskildefestivalen som sto på plakaten. Der var også The Queens of the Stone Age, et annet band som har interessert forskeren siden 1990-tallet.

Til å være så livsglad, er musikksmaken en stor, mørk kontrast til det lyse. Nick Cave var første alternativ på spørsmålet om musikksmak, og Oughton er kjapt ute og presiserer at Cave har vært en del av livet hennes - og det helt tilbake til da Cave spilte i Birthday Party sent på 1970- og tidlig på 1980-tallet.

- Et viktig poeng for alle Cave-kjennere, for det er en annen Cave musikkverdenen blir kjent med i dag. Ikke nødvendigvis dårligere, men en annen.

Gruppa Pixies må nevnes, for familiefreden:

- Denne gruppa var tema i min første samtale med mannen min, ler hun.

Forurensningene enkeltmenneskene bidrar til med neglelakkbruk blir småtterier i den store sammenhengen. Verre er det nok med privatbilismen. Uten å løfte en moralsk pekefinger, skinner det gjennom det professor Deborah Oughton sier at vi kan bidra.

Egen innsats og bevissthet kan “make a difference”. “Tenk globalt, handle lokalt.” Men aller først må det fred til. Krig forurenser. Og verden trenger rettferdig fordeling.

Så enkelt og så vanskelig.