Psykiske lidelser – som angst, depresjon og fobier – er svært vanlige. I løpet av et år vil rundt én av fem av oss oppleve en slik lidelse.
De vanligste behandlingsformene er medikamenter, som antidepressiva, og samtalebasert behandling. Sistnevnte finnes i mange utgaver, basert på ulike teorier om menneskesinnet.
En klassiker er for eksempel psykoanalysen, i sin tid grunnlagt av Sigmund Freud. Den bygger på ideen om at konflikter og forestillinger fra barndommen påvirker oss, gjerne uten at vi er klar over det.
Terapien går ut på å nærme seg og forstå disse ubevisste prosessene igjennom hyppige, frie samtaler over lang tid.
I andre andre enden finner vi kognitiv adferdsterapi. Her får barndom forbli barndom. Behandlingen konsentrerer seg om her og nå. Terapien går ut på å bryte negative tankemønster og utvikle teknikker for å takle vanskelige situasjoner i hverdagen.
Tilfeldigheter avgjør terapiform
Da skulle man kanskje tro at helsevesenet bruker én type terapi på bestemte lidelser eller pasienter, og en annen teknikk på andre grupper?
Men slik er det ikke alltid.
- I dag er det litt sånn at når du kommer til en spesialist i psykisk helsevern, så er det mer eller mindre tilfeldig hva han eller hun er utdannet i, sier Jan Ivar Røssberg, professor ved Universitetet i Oslo og overlege i psykiatri ved Oslo Universitetssykehus.
Det er altså delvis tilfeldigheter som bestemmer hvem som får hvilken terapi. Og ikke nødvendigvis en klar tanke om hva som passer best til hvilken pasient.
Faktum er at vi vet forbausende lite om hvordan ulike samtalebehandlinger virker på forskjellige mennesker og lidelser.
Alt virker like bra
Det finnes mye forskning som viser at samtaleterapi hjelper mennesker med psykiske lidelser.
- Sammenlignet med ingen behandling, har det en god effekt, sier Røssberg.
Men når vi setter én type terapi opp mot en annen, er det vanskelig å finne noen forskjell. Utrolig nok ser det meste ut til å virke like bra, til tross for at innholdet i behandlingen kan være veldig forskjellig.
Det bekrefter KariAnne Vrabel, leder for forskningsinstituttet ved Modum Bad.
- Her på Modum Bad har vi lang tradisjon for å gjøre studier hvor vi sammenligner terapier. Det vi har funnet, er at det som oftest er liten forskjell i effekten av terapiene, sier hun.
Så hva betyr det? Er samtalebehandling egentlig bare placeboeffekt?
Ikke bare placeboeffekt
- Nei, sier Røssberg.
Som i mange andre behandlinger for fysiske og psykiske plager, spiller placeboeffekten en rolle. Men terapien gir noe mer.
- Det finnes ganske mange studier som sammenligner en behandling med psykologisk placebo, som at noen bare er der og støtter deg.
I slike sammenligninger viser det seg ofte at terapien har en større effekt.
Det interessante spørsmålet er dermed kanskje ikke om behandlingen virker, men hvordan. Og for hvem.
Behandling for hvem
Selv om samtalebehandling beviselig har effekt, så virker ikke alle varianter for alle. Én person med depresjon eller spiseforstyrrelser kan bli vesentlig bedre etter en type behandling, mens en annen pasient forblir like syk.
- Spørsmålene vi stiller i dag, har endret seg, sier Vrabel.
- Vi trenger å undersøke om det er forskjell på hvem det virker for.
Vrabel er selv involvert i studier for å finne svar på dette. Det er også Røssberg.
- Vi må prøve å individualisere behandlingen, sier han.
Det innebærer å finne ut om noen behandlinger virker bedre på visse diagnoser. Men de må også undersøke betydningen av andre faktorer.
- Det kan handle om personlighet, alder, kjønn, utdanning og om de har hatt mange tidligere episoder med sykdom.
Tester fire ulike terapiformer
Røssberg leder nå en studie der de forsøker å finne ut mer om dette.
Sammen med tre andre terapeuter, fra fire ulike terapiformer, har han startet en stor studie om hvordan pasienter endrer seg i ulike terapiformer. Nå rekrutterer de pasienter med depresjon, som blir fordelt tilfeldig på enten kognitiv terapi eller psykodynamisk terapi.
Samtidig samler forskerne så mye informasjon som mulig om pasientene og sykdomshistorien deres. Målet er å finne ut hvilke faktorer som kjennetegner pasientene som får god effekt i de to behandlingsformene.
- Man kan for eksempel tenke seg at kvinner med en viss personlighetsstruktur, høyskoleutdannelse og flere depressive episoder får best resultat av kognitiv adferdsterapi, sier Røssberg.
Etter kartleggingen skal forskerne teste systemet. Da skal de ta inn nye pasienter, kartlegge dem, og gi dem behandlingen som etter beregningene skal virke best. Etter hvert vil forskerne da kunne se om de treffer bedre med behandlingen, altså om flere enn vanlig får god hjelp.
Ikke alle har traumer
Persontilpasset behandling er et hett tema både innen medisin og psykologi.
Senere års forskning har vist at vi mennesker er svært forskjellige, og at samme sykdom ofte kan utløses og arte seg på ulik måte hos forskjellige personer. Ser vi oss blinde på stereotyper, kan det gå ut over behandlingen.
I behandlingen av psykiske lidelser har for eksempel traumer hatt en spesiell plass. Mange personer med psykiske lidelser har opplevd traumatiske hendelser, som misbruk, dødsfall eller opprivende samlivsbrudd.
For disse pasientene kan det nettopp være nødvendig å nærme seg slike vonde opplevelser. Men ikke alle med psykiske lidelser har en slik historie.
- Mange av dem jeg snakker med, har ikke hatt noen traumer, sier Røssberg.
I noen tilfeller handler det kanskje mest om uheldige gener og biologiske forstyrrelser. Da har det ikke nødvendigvis noen hensikt å grave i barndommen. I stedet har kanskje antidepressiva en stor effekt.
Vrabel bekrefter disse store forskjellene hos pasienter.
- Det kan være større forskjell mellom to med samme diagnose enn mellom pasienter med ulike lidelser, sier hun.
Alliansen er alltid viktig
Det er altså behov for kunnskap om de helt grunnleggende spørsmålene: Hvilke mekanismer er med i spillet når mennesker får psykiske lidelser? Og hva skjer når en behandling virker?
- Foreløpig vet vi altfor lite, sier Røssberg.
Men noe er sikkert.
Mye forskning viser for eksempel at en allianse mellom pasienten og terapeuten er vesentlig i alle former for samtaleterapi. Dette betyr at de to har en felles forståelse av problemet og veien framover, og at de stoler på hverandre.
- Men spørsmålet er hvordan du går fra god allianse til at pasienten ikke har depressive symptomer lenger, spør Røssberg.
- Er det at de får mer innsikt? Mindre negative tanker? Tolker de situasjoner annerledes? Lærer de nye måter å håndtere situasjoner? Det synes jeg det er så spennende å prøve å finne ut av!
Men Røssberg mener ikke at en slik allianse er det eneste som betyr noe for om behandlingen virker.
- Du trenger også teknikker for endring og et felles mål.
Struktur og mål om endring
Vrabel er også opptatt av dette.
- Allianse er viktig. Men det er ingenting som heter allianseterapi, sier hun.
Vrabel mener det er vesentlig at behandlingen har en struktur. Den utgjør et viktig skille mellom terapi og samtaler med bestemor, presten eller en god venn.
- Det ble gjort en interessant studie i København, forteller hun.
Pasienter med spiseforstyrrelser fikk enten behandling med psykoanalyse i to år, eller 20 uker med kognitiv terapi. Det viste seg at psykoanalyse ikke hadde noen virkning, mens kognitiv terapi hadde stor effekt.
Men studien hadde brukt ustrukturert psykoanalyse.
Like etter kom resultatene fra en annen studie, der forskerne hadde sammenlignet kognitiv terapi med en strukturert og fokusert variant av psykoanalyse.
Da virket terapiene like godt.
- Det er vesentlig at terapeuten har en klar tanke om hva som skal skje og en målsetning om hva som skal endre seg, sier Vrabel.
Skal finne ut hva som endrer seg
I Røssbergs pågående studie er dette også et tema forskerne skal undersøke. Hva er det som endrer seg?
Ulike terapier tar ofte sikte på å få til forskjellige endringer. I kognitiv terapi fokuserer man kanskje på å utfordre automatiske negative tanker. Mens psykodynamisk terapi er mer opptatt av relasjonene dine til andre mennesker.
Men i denne undersøkelsen skal forskerne bruke måleskjemaer som er tilpasset alle de ulike teknikkene, når forskerne vurderer hvordan behandlingen virker.
- Det er spennende! Kanskje finner vi ut at det faktisk er de negative automatiske tankene som endrer seg med psykodynamisk terapi? sier Røssberg.
Alle synes de har rett
Man kan spørre seg hvorfor dette ikke er undersøkt før.
Røssberg tror noe av grunnen er at tilhengerne av de ulike metodene ikke har snakket sammen.
- Disse ulike retningene har hver sin teori om hvordan problemene oppstår, hva som opprettholder dem og hva som gjør pasientene bedre.
- Jeg tror det har vært en litt sånn jeg-har-rett-holdning. Man har tatt en utdanning innen en metode, og så fortsetter man å kjempe videre for dette synet.
- Men i prosjektet vårt er vi folk fra helt ulike retninger. Og det blir det veldig spennende diskusjoner av, sier Røssberg.
- Slik synes jeg at det skal være!
