Sigmund Freud forsøkte å kombinere psykologi og hjerneforskning. Men dette var lenge før hjerneskannere ble funnet opp, så han hadde ikke de redskapene han trengte. (Foto: Ferdinand Schmutzer, Wikimedia Commons)
Sigmund Freud forsøkte å kombinere psykologi og hjerneforskning. Men dette var lenge før hjerneskannere ble funnet opp, så han hadde ikke de redskapene han trengte. (Foto: Ferdinand Schmutzer, Wikimedia Commons)

Psykoanalysen slo aldri an på universitetene

De fleste har hørt om Freud og psykoanalysen, og mange er overbevist om at vi er styrt av «det underbevisste». Men psykoanalysen har vokst frem utenfor den tradisjonelle vitenskapen.

Publisert

Sigmund Freuds psykoanalyse ses på som en av de viktigste tankestrømningene på 1900-tallet.

Men de medisinske og psykologiske fagmiljøene ved universitetene har ikke omfavnet Freuds tanker. Helt fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag har psykoanalysen utviklet seg utenfor universitetets murer.

Det forteller Bent Rosenbaum, som er professor ved institutt for psykologi, Københavns Universitet, og tilknyttet Danmarks eneste akademiske senter for psykoanalyse.

– På de fleste universitetene er det bare en liten gruppe som er orientert rundt denne tradisjonen. I København er det elleve forskningssentre for psykologi, og ett av dem er Senter for psykoanalyse, forteller Rosenbaum.

Freud ville skape en vitenskap

Da Sigmund Freud etablerte psykoanalysen på slutten av 1800-tallet, var målet å etablere en vitenskap, forteller Rosenbaum. Han forsøkte å kombinere psykologi og hjerneforskning. Men dette var lenge før hjerneskannere ble funnet opp, så Freud hadde ikke de redskapene han trengte.

Uten «harde» vitenskapelige beviser utviklet psykoanalysen seg primært utenfor det vitenskapelige fellesskapet. Til å begynne med hadde også Freuds behandling begrensede resultater. Han brukte bevisst placeboeffekten som oppstår ved at en lege lytter til pasientens historie.

Etter hvert som Freud og hans disipler behandlet flere og flere pasienter, begynte de å videreutvikle behandlingsmetoden, forteller Rosenbaum. I den første delen av 1900-tallet opprettet de private psykoanalytiske institutter i flere vestlige land. Det var der teorien utviklet seg til det den er i dag.

– Psykoanalysen har aldri hatt en naturlig plass ved universitetet. Den har alltid vært en omstridt teori. Det er bare noe få universiteter i verden man kan velge psykoanalyse som en universitetsutdannelse, sier Rosenbaum.

Fikk kritikk

Fra starten av fikk psykoanalysen mye kritikk for synet på seksualitet. På denne tiden var det mye tabuer på dette området. Seksualitet var ikke noe man snakket om, og Freud mente at mange psykologiske problemer skyldtes seksuelle traumer fra barndommen.

– Psykoanalysen oppsto i et klima hvor man ikke snakket om seksuelle ting i det offentlige rom. Så det at barn skulle ha en seksualitet, og at psykologiske problemer skulle skyldes psykoseksuell binding til andre, var vanskelig å akseptere. Med andre ord oppsto psykoanalysen i motvind og har ikke forlatt den motvindsposisjonen, forteller Rosenbaum.

Skjulte mekanismer

I Freuds teorier om seksualiteten står Ødipuskomplekset sentralt. Det betyr at det oppstår et «trekantdrama» når barnet oppdager at moren også elsker faren. Dette har fått mye kritikk, sammen med to andre punkter:

1) At mennesket er styrt av mekanismer dypt i psyken. Det strider mot vanlig medisinsk tenkning, hvor man identifiserer symptomer, stiller en diagnose og gir den nødvendige behandlingen. Det er vanskelig å få disse prosesser frem i lyset, og derfor er det mange som tviler på at de virkelig styrer oss.

2) At drømmene våre kan fortelle oss hva som foregår i det underbevisste. I midten av 1970-tallet brøt det ut en stor debatt om drømmer i det amerikanske psykoanalytiske selskapet. Psykiateren Allan Hobson var overbevist om at drømmer ikke bidro med noe – fordi de ble dannet i hjernestammens dype lag, snarere enn frontallappene. Hobsons poeng var at drømmer ikke kan ha den symbolverdien Freud tilla dem fordi de ikke blir skapt i den delen av hjernen som har med symbolbehandling og personlighet å gjøre. Konsekvensen ble at psykoanalysen ble skjøvet enda lenger ut av de offentlige behandlingssystemene.

Populær behandling

Allerede i 1911 hadde psykoanalysen spredt seg til flere land. Her et bilde av de deltakerne på den internasjonale psykoanalytiske kongressen i 1911. Sigmund Freud rager opp i midten av forsamlingen som nummer åtte fra venstre i andre rekke.  (Foto: ukjent)
Allerede i 1911 hadde psykoanalysen spredt seg til flere land. Her et bilde av de deltakerne på den internasjonale psykoanalytiske kongressen i 1911. Sigmund Freud rager opp i midten av forsamlingen som nummer åtte fra venstre i andre rekke. (Foto: ukjent)

Tross kritikken klarte psykoanalysen å bli svært utbredt frem til 1970-tallet. Det var blant annet fordi kunstnere og forfattere ble inspirert av den. Det mest berømte eksempelet er nok surrealistene, som forsøkte å skape en kunst som avspeilet det underbevisste.

Etter krigen ble psykoanalysen populær, særlig USA, Sør-Amerika og England. Det skyldtes at mange europeiske psykoterapeuter hadde flyktet til de landene da nazistene og fascistene tok over store deler av Europa. Mange psykoterapeuter hadde jødisk bakgrunn, og diktaturene forfulgte «annerledes tenkende».

På 50-tallet og 60-tallet var det på mote å bli behandlet hos en psykoanalytiker, og populariteten vokste i flere år.

– Det viste seg at psykoanalysen er en verdifull behandlingsform når man bruker den i en psykoterapeutisk form, sier Rosenbaum.

– Den behandlingen man kaller «psykodynamisk», bruker mange begreper fra psykoanalysen. Behandlingen er basert på at ubevisste og bevisste konflikter har røtter i – og forbindelseslinjer til – barndommen og de relasjonene man hadde og fortsatt har til nære omsorgspersoner.

– Dette er ikke bare en undersøkelse av prosessene i psyken, men inneholder også behandlingsteknikker. Disse teknikkene som demper symptomer og forbedrer evnen til å integrere følelser og tanker. Dermed bedres forholdet til en selv og andre.

Det har vist seg å være veldig effektivt.

– Psykodynamisk terapi har like god effekt som andre behandlingsformer man kan sammenligne den med, forteller Rosenbaum.

Han peker på blant annet på mentaliseringsbehandling for personer med borderline og andre former for personlighetsforstyrrelse. I det siste har forskning også vist at pasienter med psykose kan få hjelp av psykodynamisk behandling.

Nærmer seg hjerneforskningen

I dag synes mange at det er dyrt, tidkrevende og vanskelig å følge et psykoterapeutisk forløp. Pasientene skal helst møte terapeuten 4–5 ganger i uken, og et behandlingsforløp kan ta flere år. Bent Rosenbaum mener det er en viktig årsak til at psykoanalysen ikke lenger er så populær som for 40–50 år siden.

Det finnes imidlertid tegn på at psykoanalysen kan stå foran en renessanse, forteller professoren. Freud drømte om en sammensmeltning med hjernevitenskapen for over hundre år siden.

Nå nærmer det øyeblikket seg. Kanskje kan det føre til at psykoanalytisk tanker kommer inn i varmen ved universitetene.

– Siden slutten av 90-tallet har det blitt en fornyet interesse rundt sammenhengen mellom hjernen og menneskets psyke.

– Etablerte hjerneforskere mener psykoanalysen kan bidra med hypoteser om menneskets psyke som neurovitenskapen kan undersøke. Så de deltar på psykoanalytiske kongresser, forteller Rosenbaum. Han nevner forskere som Gerard Edelman, Antonio Damasio, Vittorio Gallese, Jaak Panksepp og Oliver Sacks.

– Det tyder altså på at psykoanalysen kan vende tilbake. Men det foregår en hard kamp med forskning i kognitiv behandling, som hevder at den har en naturlig tilknytning til hjerneforskningen, sier Rosenbaum.

I de fleste land har psykoterapi blitt fortrengt av «kognitiv terapi», som går ut på å tenke annerledes om konkrete problemer. Men Freuds arvtakere i Det internasjonale psykoanalytiske selskap har fortsatt 12 000 medlemmer.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.