Leter vi for mye etter underliggende årsaker?
Leter vi for mye etter underliggende årsaker?

Hva om det ikke ligger noe under psykiske lidelser?

Tradisjonelt har både forskere og behandlende psykologer lett etter den underliggende årsaken til psykiske lidelser: Traumet. Genene. Biokjemien som gir alle symptomene på angst eller depresjon. Men hva om symptomene er selve sykdommen?

Publisert

– I den rådende forståelsen av psykiske lidelser, er premisset at det finnes en underliggende årsak, sier Sverre Urnes Johnson, førsteamanuensis ved psykologisk institutt UIO og seniorforsker og psykologspesialist ved Modum Bad.

Tanken er altså at symptomer som tristhet, søvnløshet, sosial isolasjon og konstant grubling bare er ulike utslag av en skjult, underliggende rotårsak.

Symptomene er altså ikke det egentlige problemet. Det er derimot gener, forstyrrelser i biokjemien eller ubevisste indre konflikter.

–Symptomene er lidelsen

Prinsippet er hentet fra medisinen, sier Johnson.

Der er det for eksempel den underliggende bakterieinfeksjonen som gir deg feber og sår hals. Selv om du tar smertestillende og febernedsettende medisiner, gjør det ikke noe med den egentlige årsaken til problemene.

– Men dette gir ikke mening i psykologien. Her har symptomene verdi i seg selv. De er pasientens opplevde problemer, og vi vet at disse problemene påvirker hverandre. Ett problem – eller symptom, som det kalles i den medisinske modellen – kan trigge eller forsterke et annet.

– Et fokus på å finne underliggende årsaker kan gå på bekostning av muligheten til å hjelpe, sier Johnson.

Han og kollega Asle Hoffart mener det er på tide å endre forståelsen vår av psykiske lidelser.

– Vi påstår at symptomene er lidelsen i seg selv.

Et nettverk av symptomer

Johnson og Hoffart mener vi skal se de psykiske lidelsene som et nettverk av symptomer som påvirker hverandre og kobles i onde sirkler:

Bekymring og grubling kan føre til store søvnproblemer som igjen gir utmattelse og sosial isolasjon – med mye alenetid til bekymring og grubling. Og så videre.

Hvis man først og fremst ser på disse symptomene som problemet, vil den naturlige behandlingen være å angripe nettopp symptomene – de mest plagsomme først.

Hva ønsker pasienten å oppnå med grublingen? Er det mulig å redusere grubling og bekymring?

Dersom pasienten lykkes i å redusere grublingen vil dette kunne påvirke de andre problemene: Mer søvn kan gi rom for mer sosial kontakt og mindre utmattelse.

– Dersom fokuset i stedet ligger for mye på underliggende årsaker, kan mulighetene til å komme videre bli mindre, sier Johnson.

Han og Hoffart har nå satt i gang en rekke forskningsprosjekter ved UiO og Modum Bad for å studere psykiske lidelser i et nettverksperspektiv.

Ikke testet

Johnson understreker at nettverksperspektivet ikke innebærer noen bagatellisering av verken gener eller traumatiske livshendelser.

Mye forskning viser for eksempel at sårbarhet for psykiske lidelser er arvelig. Og det kan være spesifikke psykiske eller biologiske hendelser som utløser problemene. Men det er ikke nødvendigvis her vi finner løsningen til plagene, mener Johnson.

Da kan det være vel så nyttig å ta tak i symptomene.

Det er imidlertid et stykke igjen før noen kan si om den nye forståelsen av psykiske lidelser er bedre enn den gamle.

Foreløpig er nettverksforståelsen en teoretisk modell. Johnson og kollegaene har gjort statistiske undersøkelser av sammenhengene mellom ulike symptomene, og skrevet flere vitenskapelige artikler om modellen. De bruker den også som et redskap i møte med pasienter.

Men det er ikke gjort studier som sammenligner behandling ut fra denne modellen med behandling basert på ideen om underliggende årsaker.

– Spennende ide

Professor og overlege i psykiatri Jan Ivar Røssberg ved Universitetet i Oslo har ikke vært med på arbeidet med teoriene om en nettverksforståelse av psykiske lidelser.

Han mener imidlertid ikke at ideen er kontroversiell.

– Dette er egentlig en modell som ble utviklet på 1980-tallet. Men nå har vitenskapen fått statistisk kraft til å kunne undersøke hvordan symptomer henger sammen og påvirker hverandre, sier Røssberg.

– Ideen er spennende og har mye for seg. Men hva det vil ha å si for behandlingen av pasienter, er jeg mer avventende til.

– Her har vi en ny modell som vi må teste for å se hvordan den fungerer i praksis.

I menneskets natur å lete etter årsaker

Røssberg mener at de som behandler pasientene i stor grad forholder seg til symptomer allerede.

– Pasientene kommer jo ikke inn og sier de har en feil i DNA-et. De er triste eller hører stemmer i hodet. Og da spør vi: Hva er det som opprettholder dette? Hvordan kan vi få det til å bli bedre? Og det er veldig individuelt.

Professoren har imidlertid ingen tro på at verken pasientene eller behandlerne kommer til å forkaste ideen om underliggende årsaker med det første.

– Det er klart at vi kommer til å lete etter dem. Det ligger i menneskesinnet å forsøke å finne de grunnleggende årsakene.

Røssberg mener det også kan være viktig for pasientene å finne en forklaring.

– Det er ikke sikkert at den er riktig, men den gir mening. Så kan vi gå videre og tenke: Hva er det som opprettholder problemene, og hva kan vi gjøre med dem.

Referanser:

S.U. Johnson & A. Hoffart, Metacognitive therapy versus Cognitive behavioral therapy: A network approach, Frontiers in Psychology, november 2018. Sammendrag.

S. U. Johnson, M. Johnson, P. Sele & A. Hoffart, Kompleks post-traumatisk stresslidelse: fra latent konstrukt til nettverksforståelse, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, juni 2019.

A. Hoffart, T. F. Langkaas, T. Øktedalen & S. U. Johnson, The temporal dynamics of symptoms during exposure therapies of PTSD: a network approach, European Journal of Psychotraumatology, juni 2019.