Maria Aasheim deltar i forskningsprosjektet til Audun Hetland som ønsker å finne motivasjonen til de som driver med eksemsport.  (Foto: Stig Brøndbo)
Maria Aasheim deltar i forskningsprosjektet til Audun Hetland som ønsker å finne motivasjonen til de som driver med eksemsport. (Foto: Stig Brøndbo)

Hva driver en som holder på med ekstremsport?

Folk som driver med ekstremsport er både redde, dypt konsentrerte og har det vondt. Så hvorfor driver de med det?

Publisert

– Dette blir deg selv fra en ny vinkel. Det blir ganske tøft. Du skal bare prøve å glemme at det er der, sier forsker Audun Hetland til Maria Aasheim. 

Han fikler med et go-pro-kamera som er festet til en lang stang på sykkelhjelmen hun skal ha på seg når hun setter utfor bakkene i skogen, på smale og steinete stier. Kameraet filmer ansiktsuttrykkene hennes, som så skal analyseres av et dataprogram.

– Jeg glemmer det helt sikkert. Jeg må følge med på det jeg gjør hele tida og klarer nok ikke å tenke på noe annet enn å komme meg ned, svarer Maria.

Medisinerstudenten er med i et forskningsprosjekt der Audun Hetland skal prøve å svare på hva vi egentlig føler når vi driver med ulike aktiviteter i naturen. Han har intervjuet fallskjermhoppere, skikjørere, elvepadlere og terrengsyklister i arbeidet med en doktorgrad i psykologi. 

Leter etter motivasjonen 

Fenomenet ekstremsport er i kraftig økning over hele den vestlige verden, og Hetland ønsker å finne motivasjonen til de som driver med det, og hva de føler når de gjør det.

– Vi vet at sånne opplevelser gjør deg veldig glad, men hvorfor? Hva er det som produserer gleden? Hvordan føles det underveis? Nå har vi rigget Maria med kamera og hjelm og er klare til å begynne. Det blir spennende å se hva vi finner, for det er ganske bratt her, sier Hetland.

Han forsikrer Maria om at hjelmen er konstruert på en sånn måte at kameraet slår opp og ut til sida hvis hun ramler, og ikke inn i ansiktet. Han finjusterer det en siste gang.

– Jeg gjetter at jeg kommer til å se litt redd ut, som når man tar en veldig skummel berg-og-dal-bane. Jeg har en sånn skrekkblandet fryd, sier Maria før hun setter utfor.

Til sammen har rundt 150 personer deltatt i forskningsprosjektet til Audun Hetland. Og han finner et mønster.

– Det typiske er at de har blandede følelser når de står på toppen. Og jo nærmere de kommer starten, jo mer redsel er det. Når de begynner, ser det ut som at redselen forsvinner og blir erstattet av konsentrasjon. Men det er ikke kjekt mens det står på, sier han.

Så hvorfor gjør de det da?

En kilde til opplevelser

Terrengsykling er en av utallige måter å utøve friluftsliv på. Vi nordmenn er blitt kreative når vi skal utnytte naturen og deltar i stadig flere aktiviteter.

– Til alle tider har naturen vært en kilde til både glede og store opplevelser, og det nordmenn tradisjonelt har gjort, er å bruke naturen til å hente mat og til rekreasjon og avkobling. Nå har vi en ny bølge, der naturen også er arena for utfordring og mestring, og der vi kan presse egne grenser og dermed utvikle oss og vokse som mennesker, sier Hetland.

En gang i tida var det en større selvfølge enn i dag å være i naturen. Menneskene levde av den og med den, dyrket og fanget sin egen mat og gikk til fots i stedet for å kjøre bil. Sånn er det ikke lenger. I vår del av verden tar vi det som en selvfølge å bruke motoriserte kjøretøy, og de fleste har en jobb innendørs. Teknologien gjør det mulig å være sosial uten at vi trenger å bevege oss en meter utendørs. Men forskning viser at vi likevel fortsetter å være aktive innenfor friluftsliv. Og kanskje trenger vi naturen mer enn noen gang, bare på en annen måte.

Svein Anders Noer Lie er førsteamanuensis i filosofi ved UiT.  (Foto: Karine Nigar Aarskog)
Svein Anders Noer Lie er førsteamanuensis i filosofi ved UiT. (Foto: Karine Nigar Aarskog)

– I Norge har vi det i utgangspunktet veldig fritt, men det betyr også at vi i stor grad må ha kontroll på livet. Jo flere valgmuligheter vi har, dess mer faller valgene vi tar tilbake på oss selv. Vi må kunne stå inne for det vi gjør, noe som ganske enkelt betyr at vi også må forsøke å kontrollere det vi gjør, sier førsteamanuensis i filosofi ved UiT, Svein Anders Noer Lie.

For å ha denne kontrollen må ting fungere og bli som vi forventer. Det blir stadig mindre slakk.

– Det setter et voldsomt press på oss selv og på hverandre. Aller helst bør ting fungere perfekt for at vi skal kunne nå de målene vi har satt oss og innfri de valgene vi tar. I denne formålsrettede tilværelsen er vi avhengige av å finne en sterk mening i enden, sier Lie. 

Det er det motsatte vi opplever i naturen, mener han.

– Ute i naturen ser ting ut til å ha en mening uten at det har noe formål. Ting bare er. De bare eksisterer. Og det er vanvittig deilig å komme ut i en tilværelse hvor ting bare er til, uten å ha noe formål. Det er rett og slett noe vi ikke kan styre med eller ha kontroll over og da bruker vi en annen side av oss selv enn den som hele tiden krever noe av omgivelsene, sier Noer Lie.

Et nytt klasseskille

En rapport fra Norsk institutt for naturforskning slår fast at friluftslivet i Norge har blitt stadig mer mangfoldig de siste 15 årene, og at folk er like aktive nå som ved årtusenskiftet. Likevel er det behov for å legge til rette for friluftsliv.

Lasse Heimdal er generalsekretær i Norsk friluftsliv.
 (Foto: Susanne Ådlandsvik)
Lasse Heimdal er generalsekretær i Norsk friluftsliv. (Foto: Susanne Ådlandsvik)

– En viktig målsetting er å informere om de verdiene som friluftslivet gir for samfunnet og for den enkelte og fremme kunnskap om allemannsretten, sier generalsekretær i Norsk friluftsliv, Lasse Heimdal.

Det er likevel ikke en selvfølge at alle bruker naturen like aktivt. Statistikk viser at økonomi, utdanning og aktivitet er tre kurver som følger hverandre og som slår ut på helse. De med lav inntekt og lav utdanning er mindre aktive og har dårligere helse enn de med høy inntekt og høy utdanning. Innvandrere er også betydelig mindre aktive enn resten av befolkningen.

– Vi har fått et nytt klasseskille i Norge, som går mellom de som rører på seg og de som ikke gjør det. Vi har også andre kulturtrekk som er påtrengende, som sitte-stille-kulturen. Der mange arbeidsplasser tidligere handlet om fysisk aktivitet, sitter de fleste nå med kroket rygg foran en pc-skjerm på jobb, før de går hjem og sitter med kroket rygg i sofaen og ser på tv eller spiller dataspill, sier Heimdal.

Regjeringen begynte i fjor arbeidet med en ny stortingsmelding for å styrke friluftslivet i Norge og få enda flere innbyggere til å delta. Helsegevinsten ved å bevege seg i naturen går nemlig lenger enn bare treningseffekten. Det viser en fersk studie gjort av blant andre Gregory Bratman ved Stanford University i California, nylig omtalt i Aftenposten.

Av 90 friske voksne som deltok i studien, gikk halvparten en halvannen times tur i en grønn, stille park. Den andre halvparten gikk ved en bråkete motorvei. Hvem som gikk hvor, var tilfeldig. Hjernen til alle deltakerne ble skannet både før og etter turen. Resultatene viste at de som gikk i naturen, hadde lavere blodgjennomstrømming i subgenual prefrontal cortex. Det er den delen av hjernen som gir størst aktivitet når man har bekymringer og mye å tenke på. Denne gruppa ga også uttrykk for å være mindre bekymret når de svarte på et spørreskjema etter turen. For dem som hadde gått langs motorveien, var resultatene uforandret.

Bratman konkluderte dermed med at selv korte turer i naturen forandrer hjernen og har en målbar og positiv effekt på negative tanker.

En del av det norske eposet

Forskning viser også at bare det å ha utsikt og se natur har en helsegevinst.

– For mange handler friluftsliv om energipåfyll og å oppsøke steder som gir spesielle naturopplevelser. Det kan være en utsikt som gir en wow-følelse, en nesten religiøs opplevelse. Man kjenner på å være del av noe større, på storheten av å være liten, sier Lasse Heimdal.

Det ser også ut til å lønne seg rent økonomisk også. Helsedirektoratet og Finansdepartementet har gjort beregninger som viser at ett år med god livskvalitet har en samfunnsøkonomisk verdi på over en million kroner. I den kommende stortingsmeldingen om friluftsliv er det også et mål å bevare friluftsliv som en viktig del av norsk kulturarv og nasjonal identitet.

Brynhild Granås forsker ved Institutt for reiseliv og nordlige studer ved UiT.   (Foto: Ragnhildur Asvalds)
Brynhild Granås forsker ved Institutt for reiseliv og nordlige studer ved UiT. (Foto: Ragnhildur Asvalds)

– Vi legger noe spesifikt i begrepet friluftsliv her i Norge, som har en sentral plass i det norske nasjonale eposet, eller fortellingen om Norge og nordmenn. Friluftsliv er en viktig del av nordmenns identitet, enten de er aktive utøvere eller ikke, sier førsteamanuensis ved Institutt for reiseliv og nordlige studier ved UiT Brynhild Granås.

Hun forsker på hundekjøring, en aktivitet som er relativt ny i norsk friluftsliv og som har begynt å befeste seg som et turistprodukt i Norge. Mange av dem som driver med hundekjøring er inspirert av polarhelter som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen.

Naturlengsel

For noen handler hundekjøring om å leve alternativt utenfor forbrukersamfunnet, i en økofilosofisk tradisjon. Å leve på en slik måte kan føles veldig meningsfullt, noe vi finner mange eksempler på i litteraturen.

– Polarskildringene viser for eksempel et tungt og tøft liv, men også en forenklet tilværelse. Det kan man oppleve selv, hvis man er en uke på fjellet og må finne teltplass, vann, le og brensel. Da blir andre ting uvesentlig, sier litteraturprofessor ved UiT, Henning Howlid Wærp.

Han bruker isbjørnkongen Henry Rudi som eksempel. Rudi var en norsk fangstmann og isbjørnjeger som hadde 25 overvintringer i polare strøk fra begynnelsen til midten av 1900-tallet. Det var likevel bylivet som bød ham på de største utfordringene. 

Det går ikke like bra alle gangene Maria setter utfor en bakke.  (Foto: Stig Brøndbo)
Det går ikke like bra alle gangene Maria setter utfor en bakke. (Foto: Stig Brøndbo)

– For ham var ikke lykken i livet å ha komfort, men å skjøtte sine redskaper og sørge for å ha gjort alt han måtte av nødvendige oppgaver før kvelden kom. I det moderne bylivet er det så mye vi skulle ha gjort, men som vi ikke rekker. En forenklet tilværelse er ofte mer meningsfull enn komfort, sier Howlid Wærp.

Vi vil erobre naturen

Det er en stund siden polarheltene våre drev pionervirksomhet i Arktis og Antarktis. De reiste ut, vel vitende om at ingen tidligere hadde gjort det samme.

Men erobringstrangen vår er langt fra borte. Fortsatt sprenger vi grenser, vi utfordrer det vi før trodde var umulig. 

– Mennesket synes å ha en uhelbredelig trang til å ville erobre naturen. Vi må gå opp på det fjellet, om ikke annet, så simpelthen fordi det er der. Mennesket kan ikke bare se på det fra avstand, beundre det og ha et estetisk forhold til det. Vi må ha det under føttene, sier førsteamanuensis i religionsvitenskap ved UiT, Roald E. Kristiansen.

Tilbake i skogen er terrengsyklisten Maria Aasheim i gang med å erobre den første skrenten, på toppen av Tromsøya. Den korte turen ender i et fall.

– Plutselig tok ikke sykkelen, og jeg prøvde meg på et kontrollert fall, selv om det kanskje ikke så sånn ut. Det var i hvert fall ikke vondt, forsikrer hun og smiler tappert.

Hun prøver igjen, med nytt pågangsmot. Denne gangen går det bedre. Forsker Audun Hetland tar bilder og intervjuer. Kameraet filmer. Hva hun føler røpes av ansiktsuttrykkene når hun farer ned bakken. Er det frykt? Er det spenning? Glede?

Analyseprogrammet vil gi svar når sykkelturen er over.

Ansiktsuttrykk – et kikkhull inn i sjela

– Ansiktsuttrykkene våre er ofte ubevisste og henger veldig sammen med hva vi føler. Å måle ansiktsuttrykk er som å ha kikkhull inn i sjela og gir en ganske god pekepinn på hvordan vi har det. Og nå som vi har mulighet til å måle det fra brøkdelen av et sekund, kan vi se hvor fort og hvordan det skifter i forhold til utfordringene vi står overfor, sier Hetland.

Forskningen hans begynte med en fascinasjon for denne erobringstrangen, og for basehopping. Hvor får basehopperne motivasjonen sin fra? Fascinasjonen førte til at han selv begynte å hoppe, for å samle inn data til masteroppgaven sin i 2009. Det ble 25 hopp før han ga seg.

– Jeg hadde hoppet mye fallskjerm, men hadde egentlig ikke tenkt å drive med basehopping selv, forteller han.

Likevel ble det løsningen fordi han måtte være både på toppen og filme og snakke med hopperne rett før de hoppet. Han måtte også gi dem et spørreskjema rett etter at de hadde landet, med spørsmål om hva de følte. Hvis skjemaet ikke var levert ut umiddelbart etter at de hadde landet, var dataene verdiløse. Derfor tok han et nybegynnerkurs og begynte å hoppe. Erfaringen kom godt med. Likevel følte han seg alt annet enn på hjemmebane.

– Det var en forferdelig opplevelse. Jeg var livredd. Du er så langt utenfor komfortsonen at det bare er kaos, sier han.

Sånn føltes det hver gang, de 24 første gangene han hoppet. Men så kom hoppet som skulle bli helt annerledes.

Ville bare fly og fly

– Jeg står alene på toppen, alle har hoppet og jeg har filmet dem. Jeg putter videokameraet i lomma og har spørreskjemaene i den andre lomma, med kulepenn og alt, og står der alene. Da er det akkurat som at roen senker seg. Jeg er ikke avslappa, men på ett eller annet vis rolig. Og så funker det. Jeg fløy som en rakett, som en svale, og det var så kjekt, til og med i lufta, da jeg virkelig fikk det til. Jeg hadde ikke lyst til å trekke, ville bare fly og fly. Så jeg trakk veldig lavt og rakk akkurat en 180 graders sving og landet.

Reaksjonen fra de andre gutta var at de syntes jeg hadde begynt å strekke strikken. Da visste jeg at jeg var blitt for tøff i forhold til det jeg hadde kompetanse til, og det ble slutten. 

Han fortsatte å samle inn data innenfor andre friluftsaktiviteter. Men det er ikke ekstremsporten i seg selv han egentlig er interessert i.

– Vi vet at for å drive med basehopping eller fallskjermhopping, må du være veldig motivert, for det koster så mye psykisk. Kan vi se på det ekstreme for å si noe om det normale? Motivasjon er veldig tydelig knyttet til følelser, og vi vet at de forskjellige følelsene har forskjellige funksjoner, sier han.

Han mener naturen er en perfekt ramme for å utforske disse følelsene.

Målet er nådd, og gleden kan komme.  (Foto: Stig Brøndbo)
Målet er nådd, og gleden kan komme. (Foto: Stig Brøndbo)

– Naturen er en arena der du kan få lov å prøve deg. Men for dem som driver med forskjellige typer ekstremsport, er også naturopplevelsen med stillhet og avkobling viktig. Mange basehoppere som har drevet med det lenge, sier at det er totalopplevelsen, å kunne gå opp og få lov til å fly hjem igjen, som gjør det helt topp, sier Hetland.

Vi trenger negative følelser

Og når målet er oppnådd, er alt det slitsomme glemt. 

– Det er en del av det psykologiske immunsystemet vårt. Det du etterpå kommer til å beskrive som en fantastisk opplevelse, trenger ikke å være det mens det står på. Det kan ha vært kaldt, fælt, vondt og skummelt, men så lenge du mestrer noe, og når målet er noe du selv har satt, blir opplevelsen god. Du har vært på grensa av hva du tror du mestrer, men belønnes med en intens følelse av glede når du klarer det, sier Hetland.

Han er tilbake på laboratoriet og er i gang med å analysere filmen av Maria. Den bekrefter teorien hans. Analyseprogrammet baserer seg på 5–600 målepunkter i ansiktet og viser store utslag av frykt når Maria setter utfor og hele veien til hun har kommet ned. Først da blir hun glad – hun får belønning for å ha nådd målet. Engasjement, interesse og entusiasme er drivkraften mot målet, forklarer Hetland.

– Det handler om å kunne sette seg mål som er litt hårete, på grensa av det du tror du klarer, tøye seg til det, og så klare det. Det som karakteriserer disse opplevelsene, er en mestringsglede. Og skal du mestre noe, er du nødt til å utfordre deg selv og presse egne grenser. Det er aldri behagelig. Når det står på, er du redd, kanskje sint. Det er mange negative følelser. Men de har sin funksjon. Denne drivkraften er noe som alle er født med, og som må til for at vi skal klare å lære oss det vi trenger. Hadde vi ikke hatt den, hadde vi ennå krabba rundt på gulvet i bleier uten språk.

Artikkelen kan leses i sin helhet i bladet Labyrint nummer 3, 2015