Lavere bensinpriser, avskaffelse av Oslobomringen, sammen med lettere tilgang på visum til Norge, og en touch av antihomofile holdninger.

Slik lanserte Independent Labour Party seg tidligere i år som klare for stortingsvalget til høsten.

Denne uka dro partileder Guhfoor Butt til Pakistan for å promotere partiet på flere pakistanske TV-kanaler, fordi han mener han gjennom dem vil nå mange norskpakistanere i Norge som ser pakistansk TV.

Har falt i fisk før

Valgforsker ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot tror likevel at det vil bli vanskelig å slå an i Norge for det nystartede partiet som har en slags innvandrerprofil.

- Tidligere forsøk på å lykkes med slike partier har falt i fisk, sier han til forskning.no.

- Det pleier jo å være de politiske taperne som danner og lanserer nye partier på den måten. Det eneste jeg har sett at slike partier scorer høyt på, er ambisjonene til lederen, sier Aarebrot.

Han peker på at partiet i første omgang burde ha satset på mer lokalt plan, som ved et kommunevalg, der man kan kumulere kandidater oppover på listene, og det er lettere å komme til makta.

- Å lansere et parti for et stortingsvalg på denne måten, gjør dem nok ganske sjanseløse – man vil bli statsminister med en gang, sier valgforskeren.

Ikke harde nok fronter

De brutale profetiene for Independent Labour Party bygger han blant annet på lignende lanseringer i Europa av partier med en slags innvandrerprofil.

- Partier som lanserer seg som innvandrerpartier oppstår gjerne i store byer – men det eneste stedet jeg kjenner til at det lykkes, var i Antwerpen i Belgia. Byen var styrt av et flamsk hypernasjonalistisk parti som var ekstremt innvandrerfiendtlig.

- Her lanserte man et innvandrerparti som en motreaksjon til dette styret, og det lykkes. I Norge er ikke FrP så ekstremt i europeisk sammenheng – skal du lykkes med et slikt innvandrerparti, må du ha motkrefter som er sterke nok, sier han til forskning.no.

- Men kan ikke arbeiderprofilen vekke interessen i befolkningen?

- Internasjonalt er det ganske mange partier som kaller seg til Labour party eller People’s party eller lignende, og det lyder jo bra, men det er ikke alltid det sier så mye om ideolog, mener Aarebrot.