Du har brettet sammen stemmeseddelen med listen over kandidatene til partiet du ønsker å stemme på, og legger den i valgurnen.

Kanskje du gir urnen et lite håpefullt klaps, som et lykke til på veien til stemmen din.

Før akkurat din stemmeseddel har gjort sin gjerning, skal den telles, vurderes gyldig, og telles igjen.

I løpet av denne tiden skal denne kandidatlista du plukket med deg i valglokalet der du bor, sendes sammen med de andre stemmene oppover i tre ledd av valgstyrer for å kontrolleres.

Det er med andre ord ikke et lite system du tar del i når du svipper stemmeseddelen i urnen. Det er heller ikke så rent lite komplisert eller omdiskutert.

Rotterace med 169 deltakere

I et stortingsvalg har partiene forskjellige lister i hvert av de 19 fylkene. Det er partirepresentantene fra ditt fylke du stemmer på, når du velger en av partilistene i stemmelokalet og legger den i urnen.

I tillegg har grupper som ikke er registrerte partier også mulighet til å stille til valg.

Partiet eller gruppa har på forhånd rangert kandidatene sine på lista. Antallet stemmer til nettopp dette partiet bestemmer hvor mange av kandidatene fra fylket som skal få jobbe på Stortinget de neste fire årene – eller om de ikke kommer inn i det hele tatt.

I alt skal 169 ta plass i stolene i Stortingssalen. 150 av politikerne kvalifiseres rett inn basert på velgerstemmene, mens de 19 siste blir fordelt i noe som kan sammenlignes med en ekstrasjanse, med de såkalte utjevningsmandatene.

Valgforsker ved Senter for samfunnsforskning, Bernt Aardal, har på sin hjemmeside forsøkt å forklare hvordan den kompliserte fordelingen av partirepresentasjon fra hvert fylke regnes ut. Hvis du tør, kan du bryne deg på dette her.

Det er på forhånd bestemt hvor mange representanter hvert fylke skal få sende til parlamentet – hvilke partier disse politikerne skal hentes fra, kommer an på deg.

..368 231, 368 232, 368 233…

Det er valgstyret i hver kommune som har ansvaret for å tilrettelegge slik at du som har rett til det, får stemme. Det er her første del av den voldsomme tellemaratonen begynner.

Valgstyret legger tvilsomme stemmesedler til side – de skal vurderes igjen i den endelige opptellingen. Deretter gjør tellerne en rask oppsummering, slik at innbyggerne i Norge kan få et foreløpig resultat så tidlig som mulig.

Så setter valgstyret seg ned og bestemmer om de tvilsomme stemmene skal tas med videre i tellingen eller forkastes – og deretter begynner tellingen en gang til.

Det er dissse menneskene som avgjør hvilke stemmesedler som skal kasseres for godt.

Høy terskel for å hive stemme i søpla

Det er svært sjelden at stemmesedler blir forkastet. Ved forrige stortingsvalg ble 114, eller 0,07 prosent av stemmene i Østfold forkastet, mens 772 stemte blankt, i følge Statistisk sentralbyrå.

Valgloven gir ikke rom for at tellerne kan synse rundt hvilke stemmer de vil forkaste – her er reglene klare: Seddelen må for eksempel være offisielt stemplet, og det må være mulig å skjelne hvem du har stemt på. Titt nærmere på valgloven her.

Bortsett fra dette, skal det altså ikke ha noen betydning om du velger å skrible ”Jesus lever!” eller ”Ned med Høyre!” på stemmeseddelen din.

Fylkesvalgstyret

Nå har stemmen din forhåpentligvis kommet seg helskinnet gjennom to tellerunder.

Så skal den sendes sammen med alle andre stemmene både i din kommune og de andre i fylket, i hauger og lass til neste instans – nemlig fylkesvalgstyret.

Hvis du for eksempel har strøket en kandidat og omprioritert en annen, blir det registrert her. En slik endring har imidlertid ekstremt liten eller ingen betydning, fordi det først blir en reell endring hvis halvparten av partiets eller gruppas velgere gjør den samme endringen som deg.

Så brettes også ermene opp i fylkesvalgsstyret, og stemmesedler blir talt en siste gang. Puh!

Mange samfylkinger - lite verdt stemme?

I 2003 ble det innført en ny metode for å beregne antall representanter fra hvert fylke.

Denne sier at den geografiske størrelsen på et fylke skal regnes med i tillegg til folketallet. Det gjorde at folkefattige fylker kunne kapre flere stoler, eller mandater, på Stortinget enn de kunne før.

Dette har vagt forargelse. Blant annet argumenteres det med at de rød-grønne partiene vinner på at distriktene får flere mandater. Det er også hevdet at det er galt at stemmene skal ”telle ulikt”, avhengig av hvor du bor i Norge.

Terje Knutsen, universitetslektor ved institutt for sammenliknende politikk ved Universitet i Bergen mener det blir en skjev fordeling.

- Det er lettere å velge inn en representant når man bor i Finnmark enn når man bor i Oslo eller Bergen, så sånn sett er det ulikt.

- Når man fordeler mandatene fra fylkene, gir ordningen også store partier en viss fordel, sier han.

Bør samene ha fast representant?

Valgforsker ved Rokkansenteret og Universitetet i Bergen, Dag Arne Christensen, mener det kan diskuteres hvem som i realiteten har mest makt av fylkene.

- Noen mener at beslutningssentrene i landet, som de store byene, er veldig sterke i utgangspunktet, så de ordningene vi har er gode. Andre mener de gir distriktene for stor innflytelse, sier han.

Han peker på at det kanskje heller ikke er noen selvfølge at representantene skal fordeles på hvert fylke. Burde heller ulike befolkningsgrupper i Norge hatt sine faste representanter?

- I Danmark har for eksempel Grønland hatt faste representanter i Folketinget. Man kunne diskutere om samene kunne hatt en fast representant i Stortinget. Det er mange viktige prinsipielle diskusjoner man kunne tatt.

- Men det skjer altså ingen endringer uten brede kompromisser, så slike ting må man få med seg nesten hele Stortinget på, sier Christensen.

Ekstraomgang med utjevningsmandater

I årets stortingsvalg skal det for første gang deles ut 19 utjevningsmandater i denne nasjonale stolleken, istedet for åtte, som det var ved forrige valg. Hvert fylke skal med denne ordningen få et mandat til hver, når de første 150 er fordelt.

Meningen skal være å skape et enda riktigere forhold mellom hva velgerne faktisk stemmer i fylkene, og hvem som får plass på Stortinget.

Det er tredje valginstans, riksvalgstyret, som beregner hvilke partier eller grupper som skal få utjevningsmandatene, og i hvilket fylke de skal få det.

Hvis vi legger godviljen til, kan vi si at denne mandatkonkurransen fungerer nesten som i Grand Prix, der den som er kort unna å komme til finalen, får mulighet til å konkurrere om å få være med likevel.

Det som blant annet skiller ordningen fra den europeiske sviskemusikkonkurransen, er at partiene eller gruppene som skal ha rett til et utjevningsmandat, må ha fått over fire prosent av stemmene på landsbasis.

Urettferdig ujevning?

Hvis du stemmer på et parti eller gruppe som får akkurat for få stemmer til å vinne et stolsete på Stortinget fra fylket ditt, kan det faktum at du dro deg opp av sofaen altså likevel bidra til å presse en representant inn i parlamentsdørsprekken.

- RV for eksempel, kan komme seg inn Stortinget på to måter. Enten kan de gjøre det veldig godt i Oslo eller Bergen og få representanter inn den veien, eller de må komme over fire prosent på landsbasis og få et utjevningsmandat, sier Dag Arne Christensen.

- Det vil ikke alltid klaffe slik at de får utjevningsmandatet i det fylke de fikk flest stemmer, sier Christensen til forskning.no.

Det er imidlertid uenighet rundt ordningen som gir hvert fylke like mange utjevningsmandater, nemlig ett, fordi ett mandat utgjør en større del for et fylke med få innbyggere, enn for et med mange.

Uansett - din stemme kommer nok i mål, og vil telle med i Stortingsvalget – om enn bare bitte litt.

Kilder:

Regjeringen.no sin beskrivelse av valgordningen

Bernt Aardals beskrivelse av valgordningen

Statistisk sentralbyrå sin statistikk om befolkningen