Hugues Lagrange stanser opp et øyeblikk og ser ut av vinduet på kontoret i Maison des sciences de l’homme. Utenfor snirkler Boulevard Raspail seg gjennom det som er et av de rikeste områdene i den franske hovedstaden.

Mer enn tre år har gått siden nær 300 franske kommuner var preget av voldsomme opptøyer som plasserte tema som integrering, fattigdom og segregering i sentrum for den politiske debatten i Frankrike.

Det var riktignok ikke de første opptøyene av sitt slag, men de var større enn tidligere opptøyer og førte til omfattende forskning på forholdene i fattige kvarterer i og utenfor byer som Paris.

Opptøyene kom aldri til sentrum av Paris, de som deltok i opptøyene brant biler og knuste skoler og butikker i sine egne nabolag. Slik skilte de seg fra opptøyene i Oslo i januar.

Likevel var det nettopp de franske opptøyene høsten 2005 det ble vist til under opptøyene i sentrum av Oslo.

Mens enkelte hevdet vi var vitne til ”franske tilstander” i Oslo hevdet justisminister Knut Storberget at ”det er vanskelig å sammenligne, det som skjer i Frankrike og Europa går dypere enn det som skjer her.”

Dette var etter at Storberget hadde diskutert opptøyene med Frankrikes innenriksminister.

Det er selvsagt forskjeller mellom Frankrike og Norge. Skal vi tro Hugues Lagrange finnes det imidlertid også likheter mellom opptøyene i Oslo og de franske opptøyene.

Studie av opptøyene

Lagrange er forsker ved Frankrikes største forskningsinstitusjon CNRS og tilknyttet Institut d’études politiques de Paris (IEP), bedre kjent som Sciences Po.

I 2006 ga han sammen med kollega Marco Oberti ut en bok som har blitt et referanseverk for debatter og forskning om opptøyer i Frankrike.

Boka ”Émeutes urbaines et protestations : Une singularité française” baserer seg på en detaljert studie av opptøyene i 2005.

– Dette er selvsagt ikke en presis studie av alle de som deltok, av den enkle grunn at de fleste ikke ble arrestert. Vi vet imidlertid mye om de som faktisk ble tatt, sier Lagrange når han tar imot forskning.no på kontoret sitt i Paris.

I månedene etter opptøyene gjennomførte Lagrange og hans kolleger en omfattende studie av samtlige av de som hadde blitt arrestert under opptøyene. I tillegg gjennomførte Lagrange selv en studie av 210 av kommunene som var omfattet av opptøyene.

– Jeg studerte blant annet fattigdommen og fordelingen av rikdom i disse kommunene, forteller Lagrange.

Segregering

Lagrange konkluderer blant annet med at opptøyene gjerne fant sted i såkalte «Zone à urbaniser en priorité» (ZUP).

Dette er områder med enorme betongbygg som ble reist som del av en urbaniseringsplan på 1960- og 1970-tallet med subsidierte leiligheter til lav leie.

Nær fem millioner mennesker er bosatt i slike områder i Frankrike, en stor andel av dem har bakgrunn fra tidligere franske kolonier.

Avindustrialisering og økonomisk krise har bidratt til at slike områder i dag preges av fattigdom, sosial nød og høy arbeidsløshet. Selv om fattigdommen utgjør en viktig del av bakteppet for opptøyene, kan de ifølge Lagrange ikke forstås bare på bakgrunn av denne.

– Min studie viser at graden av segregering hadde stor betydning for hvor omfattende opptøyene var, sier den franske forskeren.

– I kommuner med en stor grad av segregering, kommuner der personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i fattige områder og tilsvarende underrepresentert i rike områder, var opptøyene mer omfattende enn i områder med mindre segregering.

Integrering

Historien om opptøyene er ifølge Lagrange med andre ord ikke bare en historie om fattigdom, men også en historie om manglende politisk integrering av innbyggere med bakgrunn blant annet fra Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara.

– Frankrike er et land med stor tradisjon for protester, for menneskerettigheter og likhet, det er et land som hevder å behandle alle med likhet.

– Når det blir et stort gap mellom slike lovnader og realitetene i samfunnet kan det gi stor misnøye, sier Lagrange og legger til at dette har gitt sosiale spenninger også i andre land.

Ifølge Lagrange har betydningen av bakgrunn, kultur og segregering blitt undervurdert i Den franske republikken.

Unge menn

Selv om en stor andel av de som deltok under opptøyene hadde bakgrunn fra tidligere franske kolonier, var de imidlertid ikke utenlandske statsborgere, slik enkelte hevdet under opptøyene.

– Det store flertallet av dem var franske statsborgere, sier Lagrange på bakgrunn av studiene av de som ble arrestert under opptøyene.

Ifølge opplysninger fra politiet i Oslo gjelder dette også for de 194 personene som ble innbrakt i forbindelse med opptøyene i Oslo.

Likheten mellom de som ble arrestert under de franske opptøyene i 2005 og opptøyene i Oslo stanser ikke med dette. Ifølge politiet i Oslo var mange av de som deltok under opptøyene i Oslo menn under 18 år. De fleste av dem var ikke registrert for kriminelle forhold.

Blant de som ble arrestert under de franske opptøyene i 2005 var 75 prosent mellom 15 og 21 år, mer enn 40 prosent var under 18 år. Som i Oslo var de fleste av dem ikke registrert for kriminelle forhold.

– Det ble sagt at dette var kriminelle pøbler, men det stemte altså ikke, sier Lagrange.

Videre viser forskeren til at 34 prosent av de som ble arrestert i Frankrike var uten jobb, 41 prosent var skoleelever og 25 prosent levde på usikre småjobber. I tillegg viser Lagranges studie av stedene som ble berørt av opptøyene at andelen store familier er svært stor.

Opptøyer

Oslo er ikke den eneste europeiske storbyen som har vært preget av opptøyer den siste tiden. En rekke europeiske land har de siste månedene vært preget av omfattende opptøyer, med Hellas som det mest kjente.

Flere av disse opptøyene har gjerne blitt knyttet til den økonomiske krisen og forklart blant annet med økt sosial usikkerhet for unge i dagens Europa.

Lagrange understreker at han ikke har studert opptøyene i Hellas og andre europeiske land de siste månedene.

Selv om det finnes store forskjeller mellom landene og bakgrunnen for opptøyene, finnes det også likheter, hevder den franske forskeren.

Et trekk som ifølge Lagrange gjerne går igjen er fravær av en politisk representasjon, en mangel på svar fra de etablerte politiske partiene på sosiale problemer.