Høsten 2014 ble det laget en næringsstrategi for økt matproduksjon i Rauma, den tredje største landbrukskommunen i Møre og Romsdal. I den forbindelse ble det sendt ut en spørreundersøkelse til bøndene.

Halvparten svarte at dårlig tilgang til dyrkbar jord begrenser matproduksjonen deres. Et tilsynelatende paradoks, siden ni prosent av jordbruksarealene i Rauma har gått ut av produksjon siden 2000.

For høye transportkostnader

Jord som er ute av drift kan godt ligge langt fra bonden og gården hennes. Dersom det blir for langt mellom den ledige jorda og den aktive bonden, får ikke jord og bonde gjensidig glede av hverandre – transportavstander og driftskostnader blir for store. 

I Rauma svarte halvparten av bøndene at de var usikre på gårdens drift om ti år. Ser man i tillegg på hvor disse bøndene bor, forsterkes alvoret. Dette fordi bønder som vurderer å avvikle gårdsdrifta ikke nødvendigvis bor i den samme bygda som bønder som velger å satse på drift. Det er tydelig forskjell på bygder med stor satsingsvilje og bygder der det motsatte er tilfellet. Det har betydning hva naboen gjør. Konsekvensen er lang transport mellom bonde og ledig jordbruksareal.  

Alltid noen som ville overta

Før tusenårsskiftet førte nedlegging av gårdsbruk i liten grad til at jordbruksarealene gikk ut av drift. Når bønder valgte å slutte, sto det nesten alltid en nabo klar til å drive jorda videre. Slik er det ikke lenger.

Rapporten «Redusert arealbruk og fallende produksjon» (AgriAnalyse, 2014) viser at areal på gårdsbruk som er lagt ned de siste årene i mindre grad enn tidligere overtas av bønder som fortsatt driver.

Tendensen er gjeldende i hele landet, men spesielt sterk i fylker som Vest-Agder, Møre og Romsdal, Nordland og Troms.

Dette betyr at muligheten til å effektivisere ved å øke størrelsen på gjenværende gårdsbruk blir stadig mindre, og økte transportavstander er den viktigste flaskehalsen. Et sted går det en grense både for hva som er økonomisk forsvarlig og driftsmessig rasjonelt å drive.

Rapporten til AgriAnalyse viser at grensen mange steder er nådd. Konsekvensen er at Norges totale jordbruksareal og matproduksjon faller.

Flere bønder må til

Siden 2000 har omtrent ti prosent av jordbruksarealet i Møre og Romsdal gått ut av drift. Skal vi greie å øke vår matproduksjon ved å bruke våre egne ressurser, trenger vi nok bønder i bygdene.

Men hvor mange er egentlig nok?

Det vil variere fra bygd til bygd. Enkelte bygder har gode jordbruksforhold med lettdrevet jord som er godt tilpasset få og store bruk, mens andre bygder trenger mange mindre bruk.

Vi trenger å styrke den landbrukspolitikken som motiverer til optimisme og framtidstro blant bøndene – uavhengig av størrelse – slik at den er i tråd med produksjonsforholdene i vårt langstrakte land.