Forskere bak ny rapport forklarer hva som ligger i begrepet parallellsamfunn og om det er overførbart til Norge. Her fra antivoldsmarkering på Holmlia tidligere i år. (Foto: Heiko Junge / NTB scanpix)
Forskere bak ny rapport forklarer hva som ligger i begrepet parallellsamfunn og om det er overførbart til Norge. Her fra antivoldsmarkering på Holmlia tidligere i år. (Foto: Heiko Junge / NTB scanpix)

Har vi parallellsamfunn i Norge?

Når en kriminell gjeng herjer på Holmlia på Oslo øst, er det gjengkriminalitet og ikke snakk om «svenske tilstander» eller parallellsamfunn, ifølge forskere.

Published

En rapport fra Oslo-politiet fra 2016 konkluderer med at det ikke finnes parallellsamfunn i Oslo.

Men hva ligger egentlig i begrepet «parallellsamfunn»?

Det har forskerne ved Politihøgskolen, sosiolog Marit Egge og statsviter Randi Solhjell, sett på i rapporten «Parallellsamfunn – en del av den norske virkeligheten?»

– I Norge har begrepet først og fremst blitt brukt i immigrasjonsdebatten de siste årene. Hvordan man definerer fenomener, språk og grupper er med å danne folks bevissthet om seg selv og andre. Det er derfor ikke likegyldig hvilke ord en bruker, sier Egge.

Et begrep som beskriver mange virkeligheter

Rapporten er et resultat av at Justis- og beredskapsdepartementet ønsket en oversikt over hvordan begrepet parallellsamfunn brukes både nasjonalt og internasjonalt, og få en klarhet i hva det innebærer.

Forskerne finner ikke én definisjon, men har landet på en akademisk forståelse:

«Parallellsamfunn oppstår når det er manglende enighet om politisk fellesskapsforståelse og staten mangler evne og/eller vilje til å håndtere sosialt mangfold».

Parallellsamfunn har blitt brukt til å omtale helt forskjellige grupper og virkeligheter.

I norsk presse dukket begrepet første gang opp for å beskrive den politiske situasjonen i Polen på 80-tallet med bevegelsen rundt Lech Wałęsa og fagforeningen Solidarnosc.

De sto i opposisjon til kommunismen, ville endre de grunnleggende strukturene i samfunnet og sto i bresjen for et «parallellsamfunn» som de ønsket skulle bli storsamfunnet, noe det også ble med murens fall.

På 90-tallet ble det spesielt brukt for å definere den tyrkiske minoriteten i Berlin.

Fordi det brukes så forskjellig, er forskerne kritiske til å kalle det et analytisk begrep.

Innbyggernes lojalitet – statens legitimitet

Forskerne har gjennomgått politirapporter fra Norge, Sverige og Danmark, vitenskapelige publikasjoner og sett på hvordan parallellsamfunn har dukket opp i debatten de siste 20 årene.

– Vi ser en polarisering. På den ene siden brukes det til å omtale minoritetsgrupper som er skeptiske til samfunnets verdier og institusjoner. Det andre perspektivet vektlegger hvordan stat og storsamfunn mangler vilje og evne til å inkludere minoritetsgrupper, sier Solhjell.

Når de ser på hvilke mekanismer som gjør at et parallellsamfunn kan utvikles, vektlegger de styrken i samfunnskontrakten – en symbolsk kontrakt mellom stat og borger.

Egge forklarer at ansvaret for at denne kontrakten er gjensidig og likt fordelt på stat og innbygger.

– Det handler om forholdet mellom stat og borger, mellom innbyggernes lojalitet og statens legitimitet. At det er en enighet om hvilke grunnsteiner samfunnet er bygget på.

Egge og Solhjell har laget en analysemodell som definerer fire samfunnsformer, alt etter hvor høy eller lav graden av legitimitet og lojalitet er:

  • Parallellsamfunn
  • Utenforskap
  • Subkultur
  • Fellesskap

Modellen er ment å tydeliggjøre det tosidige ansvaret ved utvikling av parallellsamfunn.

Parallellsamfunn og fellesskap står lengst fra hverandre, mens subkultur og utenforskap ligger midt imellom.

De fleste samfunn kan beskrives som glidende overganger mellom disse.

Idealmodellen

Idealmodellen er fellesskap hvor samfunnets legitimitet er høy, altså den politiske viljen og kapasiteten samfunnet har til å sikre hele befolkningen utdanning, helse, arbeid og sikkerhet.

Innbyggernes lojalitet er også høy, det vil si deres ønske og vilje til å støtte opp om grunnverdier, institusjoner og lover i samfunnet. Identiteten er «vi» og samfunnskontrakten oppfylt.

Fra «de» til «vi»

Parallellsamfunn er det motsatte av fellesskap hvor både graden av tillit og legitimitet er lav.

Her møter en befolkningsgrupper som tar avstand fra storsamfunnets grunnverdier og motarbeider institusjonene, mens samfunnet på sin side ikke er i stand til å dekke disse gruppenes behov for velferdstjenester og sikkerhet.

Et eksempel er hvordan albanerne som minoritet ble terrorisert og umyndiggjort under Serbias president Slobodan Milošević . De svarte med å bygge opp et parallellsamfunn med sine egne skoler, presse og til og med president.

Subkultur karakteriserer et samfunn med lav tillit fra befolkningen og høy legitimitet fra staten, mens utenforskap dannes når befolkningen i utgangspunktet har høy lojalitet men statens legitimitet er lav.

– Legger vi en slik forståelse til grunn, har vi ikke parallellsamfunn i Norge. Men samtidig er det utfordringer knyttet til utestengning og diskriminerende praksiser av grupper, mens andre grupper mangler tillit og lojalitet til storsamfunnet. Derfor kan vi heller ikke si at vi skårer fullt på en fellesskaps-modell, sier Egge.

Danmark snakker om gettoer

Parallellsamfunn er ikke et politifaglig begrep, verken i Norge, Sverige eller Danmark.

Den eneste gangen forskerne har funnet at politiet har brukt det for å beskrive forhold i Norge var i Tysfjordsaken i Nordland der det i 2016 ble avdekket omsorgssvikt og seksuelle overgrep mot barn og hvor tilliten til politi og offentlig skole var lav blant lulesamene.

Faren for at parallellsamfunn kan utvikles, diskuteres i rapporten «Oslo 2022 - Fremtidens kriminalitetsutfordringer i Oslo» der det blant annet står at «økt polarisering mellom folkegrupper basert på religion, etnisitet eller politisk bakgrunn er en reell trussel allerede i dag».

I Sverige snakker politiet om «utsatte områder», og skiller mellom graden av utsatthet til risikoområder. Dansk politi kategoriserte i 2017 25 områder som særlig utsatte boligområder.

Den politiske debatten er hard og polarisert, og det snakkes både om gettofisering og parallellsamfunn.

– I Danmark kan de betegne disse særlig utsatte områdene som gettoer. Om politikerne skulle sagt det samme om for eksempel Holmlia, ville de blitt kritisert, sier Solhjell.

Norge skiller seg positivt ut

Norge skiller seg positivt ut fra de skandinaviske landene.

Oslo politidistrikt har ingen områder som de definerer som «no-go soner», der det er for utrygt til at de kan gå inn.

Forskning vektlegger at i Norge er det gode muligheter til sosial mobilitet, spesielt på grunn av utdanningssystemet og et boligmarked som gjør at mange kan kjøpe egen bolig.

– Når vi ser hvordan parallellsamfunn blir brukt i debatten, er det påfallende at de som omtales ikke selv i særlig grad har kommet fram i media. I det siste har dette endret seg, nye stemmer har kommet til, et eksempel her er «de skamløse jentene». Det er viktig at disse stemmene blir lyttet til og gitt plass, sier Egge.

Referanse:

Egge, M. og Solhjell, R.: «Parallellsamfunn – en del av den norske virkeligheten?» Rapport fra Politihøgskolen. (2018)