Forrige uke skrev jeg en artikkel der jeg kritiserte Sylvi Listhaugs bruk av ordet parallellsamfunn. Artikkelen har vært diskutert på ulike nettsteder. Det er behov for noen oppklaringer rundt ord og begrepsbruk.

For det første er det ikke bare muslimer og innvandrere som utsettes for hatretorikk. En annen gruppe er samene. I en opplysende artikkel forteller Lone Synnøve Hegg om den kollektive skammen, om hvordan hatretorikken har rammet samenes verdighet:

«Skyggens stemme sier: Samer er stygge, små, primitive og ikke så mye verdt som nordmenn. Man vet når man ser en same, det er ikke til å ta feil av. Lone, du må ikke fremheve dine samiske sider – de er stygge.» Lone Synnøve Hegg, Samisk skolehistorie 2.

Min bruk av begrepet hatretorikk handler altså ikke om et begrep som kan brukes til å skille lovlige ytringer fra ulovlige ytringer. Jeg bruker ikke begrepet for å definere hva som skal være tillatt i samfunnet vårt.

Skaper splid mellom oss og dem

For meg er ikke hatretorikk et juridisk begrep, men en språklig sjanger. Denne språklige sjangeren fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger av en gruppe mennesker basert på kjennetegn- som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.

Det er en språkbruk som skaper splid basert på forestillinger mellom oss og dem. Innholdet i hatretorikken er gjerne konspirasjonsprat, løgner og usannheter.

Skremmer folk til å støtte en streng politikk

I min artikkel på forskning.no forrige uke refererte jeg til dette sitatet fra Listhaug: «Man får en opphopning av personer med innvandringsbakgrunn på ett sted, som gjør at det utvikler seg parallelle samfunn». Sitatet beskrev jeg som hatretorikk, fordi det ikke er sant det Listhaug hevder.

Politiets rapport om parallellsamfunn fra 2016 understreker at en konsentrasjon av personer med innvandrerbakgrunn ikke er et problem i seg selv. Problemene oppstår når man samler mange personer med sosiale og økonomiske utfordringer innenfor et lite område. For eksempel når man plasserer nyankomne barnefamilier vegg i vegg med tunge rusmisbrukere. Rapporten konkluderer med at slike områder ikke finnes i Oslo.

Det er altså ikke forskeres bruk av parallellsamfunn, som analytisk begrep, jeg kritiserer. Jeg kritiserer innvandrings- og integreringsministeren for å skremme folk til å støtte en streng innvandrings- og asylpolitikk.

Det gjør hun ved å bruket ordet parallellsamfunn til å spre et usant rykte og gi ordet et innhold med forbindelser til «no-go»-soner og svenske tilstander. En «no-go»-sone er et sted der det er farlig for ikke-muslimer å oppholde seg, og der det foregår omfattende kriminell virksomhet.

Kan knyttes til konspirasjonsteorier

No-go-soner er for øvrig et sentralt ord i høyre-ekstremisters konspirasjonsprat om Eurabia der forestillingen om den aggressive muslimen går igjen, sammen med bildet av familier som får mange barn som et ledd i en fordekt islamiseringsprosess.

Ifølge denne konspirasjonsteorien vil muslimene ødelegge europeisk sivilisasjon for å opprette et forhistorisk kalifat fra 500–600-tallet i Europa. Måten de gjør det på er, ifølge Eurabia-teorien, ved å opprette «no-go»-soner der det er farlig for ikke-muslimer å oppholde seg.

Propaganda for å skape parallellsamfunn

Når det gjelder begrepet parallellsamfunn, så er det også et begrep som har sin opprinnelse i forskningen, blant annet hos den tyske samfunnsviteren, Wilhelm Heitmeyer. I 1996 skrev Heitmeyer en artikkel der han advarte mot parallelgesellschaften (parallellsamfunn).

I artikkelen refererte parallellsamfunn til et scenario der det drives propaganda mot tyrkisk ungdom for å få dem til å ta avstand fra det tyske samfunnet. Heitmeyer hadde en viktig observasjon.

Også i Norge har vi sett eksempler på den type propaganda rettet mot muslimsk ungdom. Resultatet er at noen har reist til Syria for å slåss for IS. Fenomenet er godt beskrevet i romanen Mine brødre skrevet av Farooq Adel Khan.

Det finnes også en rekke andre forskere som bruker begrepet. Det er imidlertid ikke parallellsamfunn som et analytisk begrep, som er mitt anliggende.

Politisk potente ord og uttrykk

Som språkforsker er jeg interessert i hvordan folk som ikke er forskere, bruker ordet parallellsamfunn og hva de legger i det. Ord i dagligspråket får sin betydning gjennom folks bruk av dem.

Det betyr at det er litt ulikt hva folk legger i ordene og hvordan de forstår dem. Hvordan ord får sitt innhold gjennom bruk, er noe som opptar meg. Ord i dagligspråket har ikke en klart fastlagt betydning slik begreper har i vitenskapen.

I den norske debatten har parallellsamfunn fått bibetydninger med negativt innhold, såkalte negative konnotasjoner. Det er mange som knytter parallellsamfunn til svenske tilstander og som forstår parallellsamfunn som no-go-soner. Slik vi ser et eksempel på i denne teksten fra NTB 30. august i år:

«Listhaug har ved flere anledninger advart mot «svenske tilstander» i innvandringspolitikken og hevdet at Sverige har ført en naiv og snillistisk innvandringspolitikk som har ført til parallellsamfunn, «no go-soner» og store problemer en rekke steder i landet – med Rinkeby som fremste eksempel.»

Svenske tilstander har vi lest mye om i mediene. For mange vil dette uttrykket derfor vekke assosiasjoner til bilbranner, skyting og lovløshet. Det er betydningsforbindelsen til «no-go»-soner og svenske tilstander som gjør ordet parallellsamfunn politisk potent.