Den populære fremstillinga av Roald Amundsen er en hardbarka eventyrer og myndig skipsfører på jakt etter rekorder. Mens Fritjof Nansen tidlig ble markedsført som den store polare vitenskapsmannen, har Amundsens ettermæle vært mer knyttet til de heroiske rekordene i isødet.

«Roald Amundsens store mål var ikke å oppdage verden, det var at verden skulle oppdage ham.» Dette skriver Tor Bomann-Larsen i sin Amundsenbiografi.

Historieprofessor Einar-Arne Drivenes ved Universitetet i Tromsø er ikke helt enig.

– Roald Amundsen kunne ha kommet seg løs med Gjøa, og reist videre gjennom Nordvestpassasjen, mye tidligere enn han gjorde. Men han ble for å samle inn vitenskapelige og etnografiske data, forteller historieprofessoren som også er en av redaktørene av trebindsverket om Norsk polarhistorie.

Roald Amundsens første rekord var seilinga gjennom Nordvestpassasjen. Han fortalte i sin selvbiografi – Mitt Liv som Polarforsker – at han ikke ville blitt tatt på alvor, dersom han ikke hadde et vitenskapelig mål med gjennomseilinga.

Resultatet av Gjøa-ekspedisjonen ble blant annet den største samlinga av inuittfolket netsilikenes gjenstander i den vestlige verden.

– Han sendte over 700 gjenstander til Oslo, hvor de fortsatt er. Amundsen samlet systematisk og samvittighetsfullt inn fakta om kulturen. Dette fikk han fordeler av senere, siden han brukte mye av denne kunnskapen da han skulle nå Sørpolen.

Knyttet til Nansen

På Amundsens og Nansens tid brukte Norge veldig mye penger på polarforskning. For Norge var det viktig å etablere et forskningsmiljø, i tillegg var det gjevt om flagget kunne plantes på polene.

– Klart det var politisk gunstig å ha polare rekorder, men de polare heltene hadde aldri fått støtte for rekorder alene. Norge skulle bli kjent som en vitenskapsnasjon. Vi lå så nært arktiske områder at det var en følelse av sivilisasjonsplikt å utforske disse områdene. Og vi hadde et ishavsfarermiljø som behersket farvannene.

Amundsen var utdannet som skipper, og det alene var ikke nok for å få støtte til sine ekspedisjoner. Han måtte også ha en vitenskapelig dybde, og den fikk han gjennom sitt nære samarbeid med Nansen.

– Koblinga mellom Nansen og Amundsen er for dårlig belyst. Alle Amundsens ekspedisjoner, fra Gjøa til Maud, har vært knyttet til Fritjof Nansens vitenskapelige prosjekt, kan Drivenes fortelle.

– Amundsen var et unikum på logistikk og teknikk, og videreutviklet den nordiske polare kompetansen. Han var selvlært, men skolerte seg også for å kunne foreta geofysiske observasjoner. Nansen var imponert over hvor seriøs Amundsen var i så måte. Han var en eminent vitenskapelig assistent, men var ikke interessert i å bearbeide data som en vitenskapsmann.

Gjøa-ekspedisjonen ble planlagt i samråd med Fritjof Nansen. Også Fram III – ekspedisjonen, som vi feirer hundreårsjubileet for i disse dager, var et nøye planlagt samarbeid mellom de to polarheltene.

Det skulle i utgangspunktet bli en ekspedisjon som skulle følge i sporene til Nansens opprinnelige Fram-ferd.

«Den viktigste oppgaven som staar tilbage for den geografiske forskningen i de arktiske egne, er uden sammenligning udforskningen av polbassinets udstrækning, dybde og karakter.»

Dette var Amundsens argument for ekspedisjonen da han presenterte den til Geografisk selskap i 1908. Nansen var entusiastisk til foretagendet og kalte det for det største og viktigste målet i en arktisk forskerferd.

Omvei: Sørpolen

Overraskelsen var derfor stor da Amundsen ikke reiste nordover med Fram. Han vendte heller snuten sørover og satte i 1911 den største rekorden av dem alle: Sørpolen.

– Til Nansen skrev han at det var sørgelig at han måtte ta denne omveien til Sørpolen, men at han ikke hadde noen valg. Han fortalte at økonomiske grunner tvang ham til å ta den siste polarrekorden som var igjen, men lovet at han senere ville gjennomføre sine undersøkelser av det arktiske havet som avtalt.

Og det er kanskje denne ekspedisjonen, utført i hemmelighet, som har forankret Amundsen som en kompromissløs rekordjeger. Det og den, ifølge Drivenes, noe misforståtte konflikten som oppsto med Nansen i kjølevannet av denne ekspedisjonen.

– Mange tror at konflikten mellom dem bunner i at Amundsen tok Sørpolen fra Nansen. Men Nansen forsvarte Amundsen mot kritikerne og støttet han fullt ut. Det han etter hvert ble mektig sint på Amundsen for, var at det tok ham så lang tid å gjennomføre den opprinnelig planlagte reisen, hevder Drivenes.

Maud

En mindre kjent ekspedisjon var Maud - ekspedisjonen fra 1918-1925. Den var en fiasko i media og opinionen, men med den oppfylte Amundsen sine forpliktelser overfor Nansen og vitenskapen.

– Under denne ekspedisjonen ble det samlet inn så mye vitenskapelige data, at det i norsk sammenheng ble den viktigste polarekspedisjonen gjennom tidene. Dette ble en kort periode i norsk historie hvor vi var på topp som forskningsnasjon.

– Det lille landet tok seg ikke råd til polare ekspedisjoner bare for å knuse rekorder, men for å bli best på geofysikk, nordlysforskning, oseanografi og meteorologi. Norge har ennå ikke skaffet seg et isgående forskningsfartøy beregnet på polarstrøkene. Vi har til dags dato bare hatt to skip som har vært spesialdesignet for polarferder og polarforskning – Fram og Maud, avslutter Drivenes.