En samtidspolitisk analyse av britenes hovedstad kan ta et knippe slående bilder som utgangspunkt. Big Ben innhyllet i byggestillaser; et folketomt Trafalgar Square i pandemiens tid, eller dronningen som passerer i karet som et minne om det som engang var.

Slike bilder fanger stemninger fra en oppbruddstid i årene etter folkeavstemningen om EU-medlemskap sommeren 2016.

Disse siste fem årene rommer en intens debatt om britenes forhold til EU og til omverdenen for øvrig. De rommer også et skarpt og tidvis uforsonlig ordskifte om nasjonale institusjoner som monarkiet og BBC, om hva som er gangbar patriotisme og om hva sosial rettferdighet i vår tid skal være.

I bakgrunnen står Westminster-palasset, som rommer det britiske parlamentet, med et forestående oppussingsprosjekt uten sidestykke av britisk historie.

Å holde liv i en konstruksjon fra viktoriatiden som trenger oppussing fra øverst til nederst for fortsatt å være brukbart: Lite kan vel være mer dekkende for de eksistensielle utfordringene som Storbritannia står overfor i dag.

I dag er det et påtagelig spenningsforhold mellom London og hovedstadens omgivelser. Byen er politisk rød og åpen mot Europa i et England der vindene trekker i motsatt lei. Samtidig er den sete for de stolteste tradisjonene og institusjonene som det nye Storbritannia skal støtte seg på.

Imperiets hjerte og fortiden

Storbritannia har sett verden komme til det som en gang var «imperiets hjerte» og har evnet å leve med det. Frihetens forpost under annen verdenskrig har siden blitt et attraktivt sted for mennesker som søker trygghet eller den store lykken. De har kommet fra hele verden, og gjennom de siste to tiårene især fra det europeiske kontinentet.

Slik dreier spørsmålet om flerkultur i Storbritannia av i dag seg om både henteekteskap, radikal islam og karibiske subkulturer så vel som om polske rørleggere og spanske sykkelbud. Det er et forvirrende ordskifte, og dersom brexit skal forstås i lys av innvandringsdebatten, er det vel først og fremst som et rop om stopp – noe må gjøres.

Oppfatningen av at noe må gjøres var gjenkjennelig i brexit-slagordet om å gjenvinne kontroll. Fascinerende nok var det et slagord med mindre appell i storbyen som i aller sterkest grad har møtt folk og signaler utenfra.

Hovedstaden mot England?

Hvor London er på vei, definerer også hva det tjueførste århundrets europeiske storbyer tar form av. Det er en forunderlig blanding av signaler vi står overfor, der porøse grenser og mangfold møter det strengt regulerte og der verdikamp om hva slags samfunn man skal være ligger fremme i dagen.

For et par tiår siden kunne man spøke om det nasjonale og det moralske. I dag står noen av de mest sentrale politiske kampene her, om livsstil og verdisyn, om en historie man skal hedre eller skamme seg over, om andre kulturer man skal komme i møte eller markere avstand fra; om et Europa man både knytter seg til og støter bort. Om det gamle Storbritannia i møte med det forvirrende nye.

I studio i denne episoden av Pod Britannia: Øivind Bratberg i samtale med Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder. Begge er også redaktører i britiskpolitikk.no

Du kan høre episoden i Apple Podcast, Spotify eller på nettsiden britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Pod Britannia