«Statecraft» – å vite hva som skal til for landets ve og vel og så gjøre det – det har vært et treffende begrep for britenes konservative parti. Av de hundre årene som har gått fra 1922 til 2022, har partiet vært i regjering i 68. Ikke alltid alene, men stort sett, og så å si uten unntak med et rykte for kapabel økonomisk politikk.

Nå er denne posisjonen truet, og det skyldes både partiets leting etter egen identitet og vanskelige ytre omstendigheter. Sammen har de fått Boris Johnsons regjering til å virke både rådvill og påfallende lite borgerlig.

Pandemiens underskudd

De ytre omstendighetene det dreier seg om er ikke Storbritannia og Johnson alene om. Det dreier seg for eksempel om to år med pandemi, som har satt dype spor i næringsliv og arbeidsmarkeder. Underveis har offentlige instanser brukt enorme og uforutsette summer på å holde hjulene kunstig i gang. Beredskap og smittevern har også kostet. Nå skal underskuddet dekkes opp ved at privat sektor igjen får fart på maskineriet.

I hovedtrekk har britisk økonomi kommet brukbart av sted med livet etter pandemien. Arbeidsledigheten er lav og aktiviteten stor. Noen flaskehalser har imidlertid oppstått, dels knyttet til forsinkelser i globale handelskjeder og dels knyttet til brexit. Utmeldingen av EU har gjort det vanskeligere for tjenesteytende næringer og for alle som handler med mat og næringsmidler især.

Inflasjon og energikrise

Verre er det at andre mørke skyer har også kommet til og dekket over streifene av solskinn i britisk økonomi. Inflasjonen fortsetter å krype oppover og har nå kommet over seks prosent. Det gir svekket kjøpekraft for britiske forbrukere og er i ferd med å jage sentralbankens styringsrente opp fra sitt historiske bunnivå under pandemien.

Og så har energikrisen, som denne vinteren har preget de aller fleste europeiske økonomier, satt sine dype spor også i Storbritannia. For de fleste husholdninger innebærer det enda et innhugg i familiens økonomi. Hva skal regjeringen gjøre med det?

Umulig innstramming

En slunken statskasse legger ikke til rette for store tilskudd til de trengende. Med ansvarlighet som rettesnor er det en kortere vei til innstrammingspolitikk. Det har partiet dessuten fersk erfaring med fra sist man strammet livreima i årene etter finanskrisen for et drøyt tiår siden.

Problemet er at forventningene til regjeringen har forandret seg grunnleggende siden den gang. Det er partiet selv medskyldig i, for Boris Johnson ble valgt på en lovnad om at de vanskelige tidene er over.

Spesielt nord i England står nyvalgte parlamentsmedlemmer i kø med ønske om oppgradering av infrastruktur og boliger. Mange av partiets velgere trekker i samme retning. Helsevesenet skal overhales og opprustes etter koronaen, og i lys av krigen i Ukraina forventes også økte forsvarsbudsjetter. Deler av arbeidslivet trenger fortsatt økonomisk støtte. Summa summarum virker den sittende regjeringen ute av stand til å kutte vesentlig i offentlige utgifter.

Et tabu å øke skatter

Skal budsjettene i balanse, er dermed alternativet å øke skattene. Men det er i alle fall ikke noe som høver seg for et parti som sverger til lave skatter og troen på marked og entreprenørskap.

Slik har det ene forbudt-skiltet stilte seg i veien for det andre og sperrer utsikten for finansminister Rishi Sunak, som forrige uke holdt sin «halvveis i budsjettåret»-oppdatering for det britiske Underhuset. Skatteøkninger er presis hva som er på vei – i folketrygden og i selskapsskatten. Et hevet minstefradrag skal riktignok skjerme de lavest lønnede. Men den samlede skattebyrden har nådd et nivå man må helt tilbake til tidlig etterkrigstid for å finne.

Lettelser før neste valg er lovet av Sunak – men selv prioriterer han budsjettbalanse høyere enn ryktet som lavskattsparti.

Spøkelset heter stagflasjon

Boris Johnson og hans finansminister synes ikke å være hundre prosent på linje i disse spørsmålene. I alle fall er Johnson villigere til å love penger bort enn hva Sunak er. Hva begge håper på er en brukbar energisituasjon, svekket prisstigning og sunn økonomisk vekst som kan bøte på offentlige underskudd.

Hva de kan møte i stedet er et spøkelse vestlige politikere stiftet bekjentskap med på 1970-tallet: En stagnerende økonomi kombinert med fortsatt prisstigning: stagflasjon. Et slikt scenario innebærer lav produktivitet, inflasjon som er høyere enn reallønnsvekst og en regjering uten opplagte verktøy som kan brukes. Da har renteøkning liten effekt annet enn å gjøre byrden enda tyngre for borgerne. Økonomien sklir sakte bakover i påvente av helt andre tider.

Det høres ikke ut som et scenario å stå til gjenvalg på. Er Boris Johnson der når britene går til valgurnene neste gang, senest ved årsskiftet 2024-25?

I denne episoden av Pod Britannia hører du Trine Andersen, ansvarlig redaktør i britiskpolitikk.no i samtale med Øivind Bratberg, førstelektor ved Universitetet i Oslo og Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder. Begge er også redaktører i britiskpolitikk.no

Du kan høre episoden i Apple Podcast, Spotify eller på nettsiden britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Pod Britannia