Alister Jack var nylig på besøk i Oslo, som del av en rundreise i Norden for å diskutere handelsstrategi, sikkerhetssamarbeid og andre utenriksforhold. Reisen var på Storbritannias vegne, men med særlig vekt på relasjonene der Skottland og Norge står hverandre nær – eller burde gjøre det.

Den britiske unionen er en særegen konstruksjon. Som statsdannelse står Storbritannia et sted mellom enhetsstater som Norge og føderasjoner som Tyskland. I britenes «nasjon av nasjoner» har Skottland, Wales og Nord-Irland varierende grad av selvstyre, med egne parlamenter og regjeringer. England, den fjerde og største nasjonen, styres kun gjennom felles institusjoner i London.

Den vesentligste årsaken er størrelsen. Med rundt 85 prosent av Storbritannias samlede befolkning, er England mye større enn øyrikets øvrige nasjoner. Dersom man gjorde Storbritannia til en føderalstat, med likeverdig selvstyre til delene pluss felles institusjoner i London, ville det vært en veldig skjev konstruksjon.

Nytt selvstyre, gammel ministerpost

Selvstyremodellen stammer fra reformene under Tony Blairs Labour-regjering fra 1997. Første valg til skottenes eget parlament i Edinburgh ble holdt i 1999. Anerkjennelsen av Skottland som særegen enhet har en mye lengre forhistorie. I den britiske regjeringen sitter en egen minister for skotske spørsmål. Vervet skriver seg helt tilbake til 1707, da den anglo-skotske unionen la grunnlaget for det vi kjenner som Storbritannia i dag.

I mer moderne utforming stammer ministerposten fra 1880-årene. På 1960-tallet ble en tilsvarende post opprettet for Wales. Begge ministre har eget departement.

Møtet med nasjonalistene

En egen minister for Skottland, altså. Hva slags rolle er det? Oppgaven er både å være Londons stemme i Skottland og Skottlands stemme i London. Det er ingen enkel oppgave når interessene strides. Desto mer komplisert blir den når den skotske siden har sitt eget selvstyre og nasjonalister i regjering.

Der er Skottland i dag – de har vært det siden 2007, da det skotske nasjonalistpartiet SNP fikk regjeringsmakt. Siden den gang har SNP styrket sin posisjon og er i dag det suverent største partiet blant skotske velgere. Folkeavstemningen om skotsk selvstendighet i 2014 endte riktignok med et 55/45-resultat i favør av fortsatt britisk union. Men oppslutningen om SNP ligger på et nivå som ligner hva Arbeiderpartiet hadde her hjemme i etterkrigstiden.

Selvstendighetsklemma

Spørsmålet om skotsk selvstendighet har også blitt aktualisert på ny i senere år, i kjølvannet av brexit. Et klart flertall av skotske velgere ønsket fortsatt medlemskap i EU. Kløften som har åpnet seg mellom England og Skottland i dette spørsmålet har SNP brukt til å aktualisere selvstendighetssaken på ny. Gjennom pandemien har partiets førsteminister Nicola Sturgeon brukt enhver anledning til å markere en egen skotsk sti og strategi.

I mindretall

Regjeringen i London har altså sin fulle hyre med å overbevise skottene om en fremtidig tilværelse utenfor EU, men med fortsatt tilhørighet til den britiske unionen.

Mot dette bakteppet er det det ingen enkel jobb han har, Alister Jack som er Skottlandminister under Boris Johnson. Han har begrenset med politisk kapital hos skottene. Rett nok er det konservative partiet største opposisjonsparti i Skottland. Men av de 59 parlamentsmedlemmene Skottland sender til det britiske Underhuset, har de konservative bare seks mot SNPs 46. Nasjonalistpartiet dominerer det politiske ordskiftet, og mye av debatten handler om når og hvordan skottene kan få en ny folkeavstemning om selvstendighet.

SNP-regjeringen i Edinburgh har sin egen visjon for et selvstendig Skottland, en småstat som skal dyrke sin Nordsjø-identitet og komme nærmere skandinaviske velferdsstater. Et skotsk sosialdemokrati er en del av denne profilen. Her er tanken at et nytt naboland vil stille som likeverdig partner med nordisk småstatspolitikk.

En samlende plan for unionen?

Hva er den britiske regjeringens strategi i møte med nordavind i Skottland? I hjemlig politikk har den britiske regjeringen store økonomiske muskler, som ikke minst har kommet til sin rett gjennom pandemiens støttepakker.

Alister Jacks nylige besøk i Norge ga noen eksempler på hvordan en samlet strategi for unionen innad speiles i måten Skottland fremmes utad. Handel og arbeidsplasser, politiske og kulturelle bånd skal fremmes for skottene som del av Storbritannias strategi for livet etter brexit og pandemi.

For den konservative regjeringen i London handler partnerskapet over Nordsjøen om et ganske annerledes, historisk forankret forhold tuftet på Londons stormaktsposisjon. Fra dette ståstedet er Skottlands rolle integrert i den britiske. Det gjelder også militærmakt og sikkerhetspolitikk, noe som er aktualisert av den pågående, tragiske krigen i Ukraina og britenes rolle i NATO.

I denne episoden av Pod Britannia intervjuer Øivind Bratberg, førstelektor ved Universitetet i Oslo og og redaktør i britiskpolitikk.no den britiske Skottlandministeren Alister Jack.

Du kan høre episoden i Apple Podcast, Spotify eller på nettsiden britiskpolitikk.no, som står bak podkasten.