På undersiden av laven, i «bladspissene», sitter soppens brune fruktlegemer. Fra disse spres soppsporer. For at sporene skal kunne utvikle seg til en ny lav, må de treffe en passende fotosyntetiserende partner. (Foto: Håkon Holien)
På undersiden av laven, i «bladspissene», sitter soppens brune fruktlegemer. Fra disse spres soppsporer. For at sporene skal kunne utvikle seg til en ny lav, må de treffe en passende fotosyntetiserende partner. (Foto: Håkon Holien)

Ukas art: Storvrenge – naturens kinderegg

Lavarten storvrenge er litt sopp, litt plante og litt bakterie.

Publisert

De fleste arter av lav er et partnerskap mellom en sopp og en grønnalge. Storvrenge derimot, tar det lenger. Den forener tre riker i én lav: soppriket, planteriket og bakterieriket – og er nesten som et lite økosystem i seg selv.

Alle bidrar

Laven storvrenge (Nephroma arcticum) holder seg med cyanobakterier i tillegg til sopp og alge.

Disse tre rikene bidrar på hver sin måte til felleskapet. Soppen er selve byggematerialet, og tar opp mineraler og vann. Algen skaffer karbohydrater gjennom fotosyntese; og cyanobakteriene fikserer nitrogen fra lufta, i tillegg til å ha fotosyntese.

Storvrenge er en vanlig art, og finnes over nesten hele landet. Den er bladforma og kan bli flere centimeter i diameter. Arten trives godt blant mose på bakken, og også på steiner.

[gallery:1]

Kokt, fryst og fuktig

I fuktig tilstand har storvrenge en frisk grønnfarge, noe som skyldes grønnalgen coccomyxa.

I likhet med enkelte andre lavarter har også storvrenge blitt brukt som mat. Yuqpik-eskimoene kokte storvrenge sammen med fiskerogn, og et uttrekk av laven var regnet for å være god styrkedrikk for syke.

Norske og britiske forskere har isolert et antifryseprotein fra storvrenge. Dette proteinet kan i fremtiden bli nyttig ved frysing av matvarer.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art