Planetene Merkur og Venus går i baner innenfor Jorda, og havner dermed av og til mellom Jorda og Sola. En sjelden gang stiller planetene seg opp slik at vi kan se dem passere foran solskiva.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Venus
Venus er den andre planeten regnet fra Sola, og den sjette største i solsystemet - den har 95 prosent av Jordas diameter og 80 prosent av Jordas masse.
Venus er kjærlighetens og skjønnhetens gudinne. Så å si alle overflateformasjonene på planeten har fått kvinnelige navn.
Venus er det mest lyssterke legemet på himmelen nest etter Sola og Månen.
Mer enn 20 romsonder har besøkt planeten, blant andre det første fartøyet som landet på en annen planet - russiske Venera 7. Venera 9 sendte tilbake de første bildene fra planetens overflate.
Planeten roterer langsomt - én venusdag er 243 jorddager. Én venusdag er faktisk litt lengre enn et venusår, fordi planeten bruker lengre tid rundt seg selv enn rundt Sola.
Atmosfæretrykket er 90 atmosfærer, og tilsvarer trykket én kilometer under havet på Jorda.
Det meste av atmosfæren består av CO2. Kilometertykke lag av svovelsyre hindrer oss i å se overflaten, hvor temperaturen er 460 grader celsius - mer enn varmt nok til å smelte bly.
En løpsk drivhuseffekt gjør at Venus er varmere enn Merkur, selv om Venus er lengre unna Sola.
Kilde: Bill Arnetts The Nine Planets
sagt i 1882
“There will be no other till the twenty-first century of our era has dawned upon the Earth and the June flowers are blooming in 2004. What will be the state of science ? God only knows.” - William Harkness, U.S. Naval Observatory 1882
På 1700-tallet brukte astronomene venuspassasjene til å bestemme størrelsen på solsystemet. Dagens passasje vil hjelpe astronomene med å lete etter liv på andre planeter.
Større bane og større planet
Sett fra menneskenes synspunkt på jordkloden har Merkur passert solskiva 15 ganger de siste 100 årene. Sist gang var 7. mai 2003.
Venus har en bane som er mye større enn Merkurs, så derfor er venuspassasjer mye sjeldnere enn merkurpassasjer. Merkur er den første planeten sett fra Sola, Venus er nummer to, og Jorda nummer tre.
Venus er også såpass mye større enn Merkur at planeten kan sees med det blotte øye som en sort flekk mot solskiva. Det er farlig å se direkte på Sola, så husk å bruke solformørkelsesbriller.
To passasjer per 125 år
For at en venuspassasje skal kunne finne sted må to krav være oppfylt: Venus må være plassert direkte mellom Jorda og Sola, og i tillegg må planeten passere gjennom Jordas baneplan. Venus har nemlig en bane som heller 3,39 grader sammenlignet med jordbanen.
Gjennomsnittlig forekommer to venuspassasjer hvert 125. år. Bare fire venuspassasjer har blitt observert av mennesker. Ingen planetpassasjer ble observert før teleskopet ble oppfunnet i 1610. Ikke ett eneste nålevende menneske har noen gang sett en venuspassasje.
Den forrige fant sted i 1882, så denne gangen er det første gang i historien at folk flest får muligheten til å se fenomenet. Venuspassasjer kommer i tette par, så anledningen byr seg igjen om ikke alt for lenge. Den neste passasjen vil finne sted mellom 5. og 6. juni 2012.
Størrelsen på solsystemet
Helt inntil langt ut på 1700-tallet var det ingen som visste hvor stort solsystemet var, og hvor langt det var mellom de forskjellige planetene. De relative avstandene mellom planetene, Sola og Jorda var kjent, men astronomene hadde ingen metode for å bestemme de absolutte målene.
Den første observasjonen av en venuspassasje kom i 1639, og i 1716 offentliggjorde Edmund Halley en artikkel som beskrev hvordan planetpassasjer kunne brukes til å bestemme avstanden til Sola, og dermed også den absolutte skalaen for hele solsystemet.
Han innså at spesielt venuspassasjer ville starte på litt ulike tidspunkt på ulike steder på jordkloden - fordi observatørene ser fenomenet fra litt forskjellig vinkel. Siden astronomene visste størrelsen på Jorda, kunne avstandene i solsystemet beregnes ut fra observasjoner og tidspunkter registrert på forskjellige steder i verden.
149,6 millioner kilometer
Flere ekspedisjoner ble sendt ut for å observere venuspassasjen i 1761, og enda flere ble sendt ut i 1769. Blant dem var den berømte reisen til kaptein James Cook, som satte opp en observasjonsstasjon på Tahiti. En annen ekspedisjon gikk til Vardø i Norge.
"Dette bildet av overflaten på Venus ble tatt av den russiske romsonden Venera 9, 22. oktober 1975. (Foto: Don P. Mitchell)"
Observasjonene førte til at astronomene kunne regne seg frem til avstanden til Sola - nemlig 149,6 millioner kilometer. I dag brukes Solas middelavstand som lengdeenhet i verdensrommet, og kalles én astronomisk enhet. Fenomenet har altså stor kulturhistorisk betydning.
Årets venuspassasje vil også kunne gi viktige bidrag til astronomien. Når Venus passerer foran Sola 8. juni er det nemlig første gang i moderne tid at en planet med atmosfære gjør dette.
Annonse
Atmosfærens fingeravtrykk
"Venus."
Venuspassasjen er dermed en enestående sjanse for astronomene til å studere hvordan de skal lete etter liv på planeter rundt andre stjerner. Siden 1995 har det blitt oppdaget mer enn 100 slike planeter. Ingen har imidlertid sett dem direkte. Dette er kjempeplaneter som avslører seg ved at tyngdekraften deres får moderstjernen til å vagge litt på sin ferd gjennom rommet.
- Den eneste metoden for å avsløre jordlignende planeter de nærmeste årene, og ikke minst lete etter liv på dem, er ved å studere de sjeldne tilfellene da planetene en gang i blant passerer foran sin moderstjerne sett fra Jorda, mener Knut Jørgen Røed Ødegaard ved Institutt for teoretisk astrofysikk, Universitetet i Oslo.
- Da passerer litt av lyset fra stjerna gjennom planetatmosfæren på sin vei mot oss - og vi får nærmest et “fingeravtrykk” av stoffene i atmosfæren. Finner vi oksygen (eller ozon) og vann, er det gode sjanser for at det er livsformer på planeten, mener Røed Ødegaard.
Leter etter jordlignende planeter
Astronomene vet i dag ganske mye om hva atmosfæren på Venus er sammensatt av, og ved å studere planeten når den passerer Sola, vil de kunne lære mye om hvilke “avtrykk” disse stoffene gir når en slik atmosfære passerer foran en stjerne.
Vi kan se på det som en kalibrering av måleinstrumentene som prøver å analysere atmosfærene på planeter som er langt unna.
Venuspassasjen vil bli brukt til å finne ut hva vi skal se etter når mer jordlignende planeter passerer sin stjerne.
