– Dette er en stor dag for hørselsforskning, som tradisjonelt sett har vært litt i bakgrunnen av andre, mer populære fagretninger, sier A. James Hudspeth, professor ved Rockefeller University, til forskning.no.

Tirsdag mottar han, og hans to kolleger Robert Fettiplace og Christine Petit, Kavliprisen for nevrovitenskap på Oslo konserthus.

Sammen har de lagt grunnlaget for å forstå hvordan hørselen vår fungerer, og hvorfor den av og til forsvinner – enten på grunn av alderdom, skader eller sykdom.

Hudspeths del av puslespillet har vært hårcellene i ørene våre. Han forsker på de 40.000 ørsmå biologiske sensorene som plukker opp lydbølger og sender dem videre slik at vi kan nyte musikk, samtale eller irritere oss over støy. Etter hvert som vi blir eldre blir disse svakere, og i flere tiår har Kavliprisvinnerne forsøkt å forstå mekanismene bak hørsel og hørselstap.

Fra grunnforskning til bruk i medisiner

Nå har grunnforskningen kommet til det punktet hvor firmaer begynner å bli interessert. Forskerne nærmer seg et svar på hvordan vi kan få disse små hårcellene til å bli sterkere igjen, og til og med skape nye etter at de har forsvunnet. På sikt kan det være gode nyheter for de som sliter med hørselen.

– Det er tre til fire hundre millioner mennesker på planeten som har eller kan utvikle hørselstap, så det er mange farmasøytiske firmaer som allerede er interesserte i dette, sier Hudspeth.

Les også

Grunnforskning står bak de viktigste legemidlene

Men det er fortsatt tidlig i løpet, så forskerne har for det meste fått gjøre som de vil. Det kan endre seg.

– Akkurat nå er det jo ingen penger i dette, selv om det er noen medisinske forsøk i tidlige stadium. Og pengene er den potensielle morderen, sier Hudspeth.

Blir bedt om å vente med publisering

Hudspeth har nylig opplevd hvordan pengene kan endre forskningshverdagen. Han sier at han nettopp er blitt bedt om å ikke dele forskningen sin, eller i det minste vente med å gjøre det, til det finnes et patent.

Han nylig fullført en studie, hvor han og kollegaene klarte å hjelpe mus med å lege skadde hårceller i det indre øret. Nå ber altså universitetet ham om å vente litt med publiseringen til de får avklart eventuelle patenter.

– Men som fri forsker kan jeg gjøre hva pokker jeg vil, unnskyld språket. Så hvis de ikke kommer med en god løsning kjapt, så publiserer vi, slår Hudspeth fast.

Han er ikke interessert i å gå fra å være grunnforsker til å gjøre medisinsk kjemi, selv om det kan bety store penger for ham og forskergruppen hans.

– Jeg vil bare få resultatene ut i verden. Jeg er mest interessert i den underliggende prosessen. Så kan de farmasøytiske firmaene som mener det er interessant ta det nøysomme arbeide med å lage et mer effektivt medikament, sier Hudspeth.

CRISPR-jaget etter patenter

CRISPR-forskerne som har blitt tildelt årets Kavlipris i nanovitenskap, lever i en forskningsverden hvor patenter og store summer har vært en del av hverdagen i flere år.

– Det er positive og negative sider ved patentene, men dette er systemet vi har og det er dette vi må leve med, sier professor Virginijus Šikšnys fra Universitetet i Vilnius til forskning.no .

Han blir tildelt Kavliprisen for nanoteknologi sammen med Jennifer Doudna ved Berkeley og Emmanuelle Charpentier, nå ved Max Planck-instituttet. Begge har lenge vært involvert i en langvarig patentkonflikt med Feng Zhang fra Broad Institute, som er tilknyttet MIT og Harvard.

Les mer om patentkrigen:

Forskere i full krangel om CRISPR

Šikšnys er enig i at CRISPR-forskningen er preget av sterk konkurranse, men tror likevel at forskerne makter å samarbeide på tvers av landegrenser og på tross av universiteter som gjerne vil ta patent på det meste de finner ut.

– Vi å klarer faktisk samarbeide på tross av konkurransen. I juni, i Vilnius var det for eksempel 250 CRISPR-forskere som møttes for å snakke og samarbeide, de kom fra fagmiljøer over hele verden, sier Šikšnys.

Han mener at selv i CRISPR-miljøet er det den gylne regel som gjelder. Du må gjøre mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.

– Hvis du deler det du finner ut, så ser du at andre gjør det samme. Men hvis du ikke deler kan du ikke forvente å få noe, mener Šikšnys.