- Dialog viktigere enn lærebøker

- Vi må skape muligheter for at mennesker med ulik bakgrunn kan møtes direkte og utveksle meninger og erfaringer, sier Halvdan Eikeland. Han mener læreboka er overvurdert som redskap i historiefaget.

Publisert

- Samtale og dialog er kjernen i en interkulturell lærings- og dannelsesprosess, sier Eikeland. Han er professor i historie ved Høgskolen i Vestfold.

- Lærebokas betydning er etter min vurdering sterkt overvurdert som redskap for interkulturell dannelse.

- Det som er viktig, er at elevene i en flerkulturell klasse alle har sin spesielle bakgrunn, og dette bør utnyttes pedagogisk.

Personlige historier

- For eksempel har mange innvandrerbarn og deres foreldre en spesiell historisk bakgrunn.

- Personlig opplevde jeg en gutt med irakisk bakgrunn i en 5. klasse ved Fjell skole i Drammen, som fortalte om hvorfor hans foreldre flyktet fra Irak under Hussein-regimet.

- I en interkulturell dannelsesprosess må denne spesielle og ofte svært ulike bakgrunnen komme til uttrykk gjennom elevenes samtale og dialog. Dette er etter min oppfatning det viktigste virkemidlet i dannelsesprosessen.

Eikeland har drøftet fagplanenes og lærebøkenes rolle i det han kaller historiefagets interkulturelle dannelsesprosess.

Skaper oppfatninger

- Historiefaget er nok det faget som aller sterkest er med på å skape oppfatninger om hva det vil si å være norsk, og dermed, på indirekte vis, også hva det vil si å være noe annet.

- Læreplanene legger visse premisser, men de er generelle. Det er derfor all mulig grunn til å studere praksis i skolen, for å se hvordan faget faktisk fungerer i en slik dannelsesprosess.

- Dagens norske skole blir mer og mer preget av elever med ulik etnisk-kulturell bakgrunn. Den største utfordringen skolen i den sammenheng står overfor, er å legge forholdene til rette for dialog.

Direkte møter

- Dette kan skje både i klasserommet og i skolehverdagen for øvrig, sier Eikeland.

- Lærebøkene vil nok spille en rolle i samband med innlæring av grunnleggende kunnskaper og ferdigheter, men det er gjennom det direkte møtet mellom elevene at den interkulturelle dannelsen skjer.

"Halvdan Eikeland."
"Halvdan Eikeland."

- Sentrale mål for den interkulturelle dannelsesprosessen er å utvikle evne til selvrefleksjon og fremmedrefleksjon, evne til å bearbeide erfaringene med kulturelle kontraster på en målrettet og rasjonell måte, og ikke minst viktig: gi plass for perspektivmangfold.

Historiefaget som nasjonsbygger

- Er det sagt at historiefaget kan bidra til denne dannelsen?

- Historiefaget har stått sentralt i samband med nasjonsbyggingen. For eksempel kan vi se tilbake på hvordan vår historiske arv ble brukt av norsk nasjonalistisk opinion i Norge i andre halvdel av 1800-tallet.

- Historie er del av vår virkelighetsoppfatning og identitet. Som beretning kan historie være et verktøy i samband med å formidle, legitimere og stille spørsmål ved vårt verdigrunnlag og våre handlinger.

- Dette gjelder i høy grad i et samfunn som er sammensatt av grupper med ulik kulturell og etnisk bakgrunn.

Skoleturer

I sitt arbeid har Eikeland blant annet studert Grefsen videregående skoles studieturer til Berlin, som de har hatt på programmet i mer enn 25 år.

- Hvordan fungerer disse turene inn i din tenkning?

- Rent generelt er det viktig å holde fast ved at møter mellom mennesker kan bidra til å redusere motsetninger dersom man legger forholdene til rette for det.

- Jeg bruker som eksempel at dersom en gruppe elever fra Grefsen kommer til Grønland eller Tøyen for å studere skatemiljøet, vil de møte en fiendtlig holdning. Dette har blant annet med revir å gjøre.

- Dersom de i stedet kommer til et tilsvarende strøk i Berlin, er sjansen mye større for at de blir møtt med velvilje og stolthet. Her utgjør de ingen trussel.

Pedagogiske bærebjelker

- Grefsen videregående skole har arrangert disse turene i mange år. Går det an å si noe om effekten av dem?

"Norske skoleelever i Tyskland."
"Norske skoleelever i Tyskland."

- For det første er det viktig å framheve at studieturene er en integrert del av et tverrfaglig opplegg. En av lederne for prosjektet, Lorenz Hermansen, knytter prosjektet til det han kaller pedagogiske bærebjelker:

- Den historiske konstellasjonen, som dreier seg om elevenes direkte møte med historiske kilder.
- Verfremdungseffekten, som gjelder det å gå ut av sitt vante miljø og oppleve verden på en ny måte.
- Det pedagogiske alvor, som bygger på at elevene gjør noe virkelig og ikke bare ‘på liksom’, slik det ofte skjer i klasserommet.

- Elevrapportene fra Berlin-prosjektet, som jeg fikk adgang til, forteller klart om hvilken betydning arbeidet med autentiske historiske kilder og Verfremdungs-effekten kunne ha for elevenes utvikling av faglig innsikt og opplevelse av empati.