Fire voksne, elleve barn. Røkt makrell, bøkling og nybakte rundstykker blandes med ivrige barnestemmer og voksne som forteller fiskeskrøner fra sin barndom.

Lunsjen i Hannes Lekestue gjør forsker og pedagog Berit Grindland rørt. Hun tar doktorgrad ved Universitetet i Stavanger (UiS) om barns deltakelse i måltider i barnehager.

Midt under lunsjen kommer Ingunn (6) fram til at beina til bøklingen ser ut som et tusenbein. Og vips så synges det om tusenbeinet rundt bordet, på initiativ fra de voksne.

Det er nettopp om det er rom for slike spontane hendelser under lunsjen Grindland ser på i doktorgradsavhandlingen, som hun skal levere til høsten.

– I institusjoner som barnehagen er faste rammer viktige. Måltidet er omgitt av faste strukturer som tid, rom, bordskikk. Men hvis rammene låses, blir det ikke demokrati, sier Grindland.

Mønstre som kan brytes

Lærer barn reglene ved å tilpasse seg eller ved å prøve ut strukturene og se at de – ved hjelp av sin oppførsel – faktisk kan forandre på ting? Eller må de lære seg tilpassing uten rom for medvirkning?

Grindland mener at for at barn skal utvikle seg til demokratiske mennesker, må det finnes faste mønstre, men også rom for at de kan brytes. Dette kan begynne så tidlig som under et måltid i en småbarnsavdeling i en barnehage.

Grindland har basert avhandlingen sin på samtaler hun gjorde med ansatte i fire avdelinger i to barnehager i Stavanger i 2007. Hun har ikke observert måltider i barnehager, men snakket med de ansatte og forsket på diskursen: måten de snakket om lunsjmåltidet på.

Gjennom dette har hun sett på hvilken tilnærming de har til måltidet. Og mens noen er veldig opptatt av orden og regler, er andre mer åpne for barnas egne påfunn.

– Når det faste mønsteret brytes, reagerer de ansatte ulikt. Noen vil absolutt ha orden, andre gir større rom for barns utforskning, sier Grindland.

Selv er hun ikke i tvil om at selv de yngste barnehagebarna må få mulighet til å påvirke sin egen hverdag gjennom å utforske eksisterende regler, også rundt matbordet.

Medvirkende barn

– I dag er så godt som alle barn i barnehage. Det er viktig å se på hva det innebærer for barn å være så institusjonalisert, påpeker Grindland.

Hun stiller også spørsmål rundt hva barnehagen skal være. Det er barns første møte med fellesskapet, første møte med institusjoner, og så å si alle barn kommer inn i barnehagen.

– I barnehagens nye rammeplan står det at barn skal være medvirkende. Men hva betyr det egentlig når det gjelder måltidet? spør Grindland.

– Skal de alltid få lov til å velge når og hvor de skal spise? Kan skorpene ligge igjen? Hun understreker at vi må huske at barn er kropper i bevegelse, kropper som leker.

Er det for eksempel lov å leke med maten? Synge ved bordet? Det er ikke tvil om at UiS-forskerens svar er ja.

Store spørsmål

Grindland våger å stille store spørsmål i avhandlingen. Og hun har  statsvitenskapelige demokratiteorier i bunn.

– Et sted lærer vi å være demokratiske borgere. En viktig side ved demokrati er forholdet mellom individet og fellesskapet. Opplæringen i demokrati begynner allerede i barnehagen, mener Grindland.

Hun mener vi må se på hvordan vi kan ta vare på det barn har med seg inn i verden. Vi kan ikke bare få barn som tilpasser seg det bestående.

– Vi trenger et fellesskap der man kan respektere uenighet, og det bør også gjelde i barnehagen, og i måltidet i barnehagen, mener forskeren.

Element av orden

Selv om Grindland er tilhenger av at barna skal kunne se at oppførselen deres får følger, at de kan være med på å påvirke, er hun klar på at det må være en orden i bunnen.

Hun presiserer at i uorden er det alltid et element av orden til stede. For Grindland ønsker ikke kaos. Men hun mener at å være på kanten av kaos vil gi de beste rammene for barns utvikling mot å bli demokratiske borgere.

«Kaoselement»

Grindland får mange ulike reaksjoner når hun presenterer forskningen sin for barnehageansatte.

Alt fra dem som nærmest mener at barn er et kaoselement under måltidet i barnehagen, til dem som uanstrengt gir rom for individets plass i fellesskapet.

– Noen blir sinte og mener det ikke går an å bryte de faste rammene uten at det blir kaotisk, forteller Grindland.

Hun trekker fram at noen til og med mener at barn ikke egentlig passer inn i en måltidssituasjon.

I Hannes Lekestue i Stavanger fortsetter lunsjen etter at barn og voksne har sunget om tusenbenet. Det snakkes om fisk og mat, barn og voksne spiser og koser seg. Noen går fra bordet for å hente noe, men setter seg igjen.

Uten at det påpekes av de voksne.

– Barn trenger ikke bare regler. De må få erfaringer og opplevelser. Hvis vi skal lære barn sosial kompetanse, må vi la barnet få lov til å trene seg, sier styrer Hege Norås Medhus i Hannes Lekestue.

Samtidig understreker hun at de også trenger gode verktøy for å hente barna ned igjen og finne roen.

Når Grindland må gå før lunsjen er helt ferdig, rekker barna å gi henne en gave. Barn og voksne synger «Hjerteknuser» av Kaizers Orchestra så det runger i barnehagen. Barna står på benkene, tramper og synger. Midt i lunsjen. Og det er greit.

Det varmer Berit Grindlands hjerte.