I tv-serien <em>Battlestar Galactica</em> møter vi roboter kalt cyloner. De ser på seg selv som et nytt trinn på evolusjonsstigen, og mener de er bedre til å elske, føle og gi kjærlighet enn menneskene.  (Foto: Sci Fi Channel/NTB scanpix)
I tv-serien Battlestar Galactica møter vi roboter kalt cyloner. De ser på seg selv som et nytt trinn på evolusjonsstigen, og mener de er bedre til å elske, føle og gi kjærlighet enn menneskene. (Foto: Sci Fi Channel/NTB scanpix)

Skal roboter ha rett til å få barn?

I science fiction-seriene opptrer robotene som både mer følsomme og kjærlige enn menneskene. – Kanskje vi om noen år skal la robotene få barn, sier forsker. 

 

Publisert

Androide

En androide er en robot laget for å etterligne et menneske, vanligvis både utseende- og oppførselsmessig.

Ordet er avledet fra det greske andr-, som betyr mann, og -eides, som pleide å bety «av arten lik». Ordet droid som er en robot i Star Wars-universet, er avledet fra denne meningen.

Science fiction-kulturen har vokst kraftig de siste par tiårene, fra å være nerdenes favoritt på 1970- og 1980-tallet til å bli populærkultur de siste par tiårene. Det er spesielt som tv-serier sjangeren har blitt allemannseie, med serier som Battlestar Galactica (2004), Heroes (2006) og Fringe (2009).

– Sjangeren har utviklet seg fra å handle om teknologien som trussel til å handle om hybrider og intime forhold mellom menneske og maskin, sier Ingvil Hellstrand.

I sin nylig avlagte doktoravhandling tar hun for seg hvordan dagens science fiction ofte handler om menneskelignende androider som søker å bli en av oss. Hun argumenterer for at dagens debatter om bioteknologi i større grad må ta inn over seg at det vi ser i science fiction-seriene kan være realiteter i fremtiden. 

Roboter som blir som mennesker

Hun mener derfor at science fiction-sjangeren kan hjelpe oss til å forstå hva vi kommer til å møte av etiske og politiske dilemmaer i fremtiden. Ta for eksempel det vi i dag ser på som foreldrerollen. 

Ingvil Hellstrand, forsker tilknyttet Nettverk for kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger.  (Foto: UiS)
Ingvil Hellstrand, forsker tilknyttet Nettverk for kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger. (Foto: UiS)

– Poenget mitt er å påpeke hvordan identiteter, som mor og far, er veldig låst fast til en lukket betydning. Hva innebærer identiteten mor for eksempel? Jeg tror vi som samfunn er tjent med å få flere stemmer inn i debatten for å påpeke at det finnes både individuelle forskjeller, teknologiske muligheter og sosiale relasjoner i vår tid, sier Hellstrand.

Hellstrand viser blant annet til den menneskelignende robotmannen Data i Star Trek: The Next Generation (1987) og til robotene cylonene i Battlestar Galactica (2004–2009).

– Disse og andre serier viser endringer i science fiction-sjangeren samtidig som de understreker hvordan kampen for å bli akseptert som menneske henger sammen med samfunnets utvikling.

Data er en androide med avansert, kunstig intelligens som prøver å lære seg menneskelig atferd. Data har resonnert seg fram til at det å være forelder er en viktig del av den menneskelige erfaringen. Han går inn for å reprodusere seg og får en «datter».

Hellstrand mener at Data er et interessant eksempel på vår egen samtids muligheter og utfordringer.

– Data argumenterer for foreldreskap som praksis, ikke som ren genetisk identitet. Dette går rett inn i den debatten vi har hatt i Norge siden slutten av 2000-tallet. Da fikk vi en revisjon av norsk bioteknologilovgivning som åpnet for tilgang til kunstig befruktning for alle kvinner i både heterofile og homofile samliv, forklarer Hellstrand.

Retten til å få barn

Kjønnsforskeren mener det er nærliggende å spørre: Hvis det åpnes for surrogati i Norge, skal den enslige mannen også ha rett til å bli eneforelder – i likestillingens navn? Og skal det gå an å være to fedre?

– Å utfordre tradisjonelle roller er jo et sentralt poeng innenfor feministisk teori og kjønnsforskning, hvor etablerte kjønnsroller blir forsøkt utvidet snarere enn avgrenset, sier hun. 

Hellstrand påpeker at diskusjonen om reproduksjon henger tett sammen med både politiske rettigheter og rett til å kontrollere egen kropp.

– Når spørsmålet om surrogati dukker opp, blir også feministiske prinsipper som angår mors kropp utfordret i møte med menns behov for og rett til å gi omsorg for barn. Det er viktig å diskutere slike konflikter med nye øyne i vår tids teknologiske situasjon, mener Hellstrand. 

Det nye fiendebildet

Også trusselen om terror inngår i science fiction-fortellingene.

Tv-serien Battlestar Galactica handler for eksempel om menneskehetens overlevelse i møte med et krigersk samfunn av roboter kalt cylonene. De ser på seg selv som et nytt trinn på evolusjonsstigen. De mener selv de har bedre evne til å elske og er bedre til å føle og gi kjærlighet enn menneskene. Deres angrep og infiltrasjon er et opprør mot menneskelig hegemoni hvor målet er å utrydde menneskene.

– Denne serien er blitt tolket som en science fiction-serie som aktualiserer politiske og etiske problemstillinger i verdenssamfunnet etter 11. september. Serien illustrerer hvordan fastlåste fiendebilder gradvis erstattes av et nytt, mer flytende og usikkert fiendebilde. Fienden er i blant oss, forklarer Hellstrand.  

Ekte og uekte mennesker

De mest toneangivende robotene i Battlestar Galactica framstår i kvinnekropper. De har seksuelle og intime relasjoner med menneskene. Karakterens kjærlighet og samliv er sentralt for å bli akseptert som menneske. De har ønske om å reprodusere seg på konvensjonelt vis, nettopp for å passere som menneske.

– Disse kan ikke skilles fra et ekte menneske. De blir anerkjent som mennesker helt til det plutselig avsløres at de likevel ikke hører til. Dette er også med på å understreke dagens utrygge fiendebilde, påpeker Hellstrand.

– Science fiction er et egnet sted å utforske mennesket og dets grenser. Vår debatt om seksualitet, kjønn og ulike former for reproduktiv assistanse viser hvordan vi forstår begrepene «ekte» eller «riktig». Disse er sterkt knyttet til den heteroseksuelle kjernefamiliens dominans, forklarer Hellstrand.

– Trenger en modigere debatt

Kjønnsforskeren mener bioteknologidebatten er særlig ømtålig siden det er snakk om virkelige mennesker som har gjort valg som i noen tilfeller ikke er lov å gjøre i Norge. Det er ofte også tabubelagt. Likevel etterlyser hun mer trøkk i debatten.

– Vi trenger en modigere debatt om hva det vil si å være menneske. Det kan science fiction-kulturen hjelpe oss med. I science fiction kan radikale ting igangsettes, konkretiseres og settes på spissen, sier Hellstrand.

Bør androidene få barn?

Denne våren debatteres eggdonasjon og surrogati i regi av Bioteknologirådet, og Hellstrand anbefaler rådet å utforske science fiction-sjangeren.

– Dette er et organ som også må forholde seg til mulige framtider når de skal formulere etiske og politiske retningslinjer til vår tid. Men hva hvis rådet hadde tatt høyde for en tilsvarende rikdom av mulige samfunnsstrukturer som finnes innenfor science fiction-sjangeren? Jeg Jeg tror bioteknologirådet kan dra lærdom fra det mangfoldet av dilemmaer, spørsmål og løsninger som finnes i fiksjonen, og kanskje på den måten tatt større høyde for at det de foreslår også skal tåle framtidas tann, ikke bare fungere i nåtid.

Og siden hun selv har reist spørsmålet om robotene, eller androidene, bør kunne få barn i fremtiden, hva mener hun selv? 

– Vel, det er jo et komplekst spørsmål, men det er en realitet at det utvikles omsorgsroboter som kan ha funksjon som pleiere i eldreomsorg og på sikt kanskje barneomsorg. Og så er det et spørsmål hvordan en androide defineres. I dag er teknologi og biologi ofte så sammenvevd at det nærmest er umulig å skille dem fra hverandre. 

– Ta assistert befruktning for eksempel. Det er teknologisk assistanse til biologiske prosesser. Og som den kjente teoretikeren Donna Haraway sier: i vår økende avhengighet til teknologien er vi alle kyborger. Kanskje androidene står for tur?

Referanse: 

Ingvil Førland Hellstrand: Å passere som menneskelig. Posthumane virkeligheter i science fiction, doktorgradsavhandling, Universitetet i Stavanger 2015.