For de fleste av oss er det greit med roboter som støvsuger eller klipper plenen. Vi er blitt vant til det.

Men hva om besteforeldre sitter på sykehjemmet og koser med en robot som ser ut som en selunge? Litt mer skeptisk?

Hva da med en robot som er prikk lik et menneske der den sitter ved enden av bordet, og som du må kikke på to ganger før du skjønner at den faktisk ikke er som deg og meg? 

Kjenner du den innebygde skepsisen bre seg, er du høyst sannsynlig oppvokst et sted utenfor Japan. 

Roboter - en del av oppveksten

Av historiske og kulturelle årsaker har japanerne lettere for å ta i bruk denne typen teknologi, ifølge Roger André Søraa ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU.

Søraa leverte nylig en masteroppgave som tar for seg ulike typer roboter i Japan, og hvorfor den jevne japaner ser annerledes på slike roboter enn folk flest i Vesten gjør. Han brukte ett år på feltarbeidet i Japan.

- Mange japanere er vokst opp med roboter gjennom manga og anime, som er japanske tegneserier og filmer, omtrent som folk i Vesten kanskje er vokst opp med Donald Duck, sier Søraa.

Roboter som gir omsorg

I Japan har forskere for lengst eksperimentert med bruk av roboter på eldrehjem, og spesielt blant demente.

En suksess i Japan, blant annet på eldrehjem, har vært bruken av enkle klemmeroboter, som gir deg en kos når det trengs.

Den kjælne robotselen Paro skal ha gitt gode resultater blant både barn og eldre på sykehus i Japan. Selen tilpasser oppførselen etter responsen den får fra brukeren. Denne koseselen er også i ferd med å bli innført i Norge. Blant annet er den nylig tatt i bruk i eldreomsorgen i Drammen med håp om at bruken av beroligende midler skal gå ned blant de pleietrengende. 

Søraa tror roboter blir mer vanlige også her til lands etterhvert. I første omgang vil det nok dreie seg mest om roboter som kan hjelpe til med husarbeid, som støvsuging og vask. Men han ser også for seg at vi kan ta i bruk personlige assistenter, blant annet innenfor omsorgen, om enn ikke i så stor grad som i Japan.

Japans befolkning faller så raskt at den kan være halvert innen år 2100. Skepsisen til innvandring er tradisjonelt sterk i Japan, og det å ta i bruk roboter kan bli nødvendig for å utføre flere oppgaver.

Simulerer barnebarn

Telenoid er en klemmerobot med helt nøytrale ansiktstrekk som i kombinasjon med chatteprogrammer kan gi en slags følelse av tilstedeværelse. En besteforelder kan for eksempel holde denne roboten og få fysisk respons fra den mens barnebarnet snakker gjennom roboten via Skype. Ikke så godt som virkeligheten, men bedre enn ingenting.

Poenget er hele tiden at roboter skal være et tillegg. De skal ikke erstatte menneskelig kontakt, men komme i tillegg til denne kontakten.

For noen av oss er nok telenoid mer skummel enn hyggelig, men de nøytrale ansiktstrekkene skal hjelpe brukerne til å se for seg en person de er glad i.

- Designideen er at det skal være et blankt skall som kan representere alle typer mennesker, sier Søraa.

Tradisjon og religion

For japanere flest skaper ikke ordet robot automatisk fiendebilder. De forbinder ikke først og fremst roboter med Terminator og at kunstig intelligens skal ta over styringen.

Japan har hatt hjelpsomme og morsomme roboter lenge. Mekaniske Karakuri-dukker har vært å få tak i helt siden rundt 1730.

Japanere er godt kjent med at noe ser menneskelig ut, men ikke er det. Mens vi kan oppfatte roboter som om de er ute etter å skade oss, mener Søraa.

Shintoismen kan også spille en rolle. Religionen har vært med på å forme dagens Japan.

Her finnes begrepet kami, som kan tilsvare både guder og ånder, men også noe helt annet enn det, som noe som blir tilbedt, et prinsipp eller noe guddommelig.

Kami er en del av naturen, men samtidig noe helt eget. Keiseren var tradisjonelt kami.

Kanskje hjelper dette noen japanere til å akseptere at noe er noe annet enn det tilsynelatende er.

Professor Per Østby ved Institutt for tverrfaglige studier på NTNU kjenner lett igjen den større avstanden han som en mann fra Vesten har til enkelte roboter.

- Dette viser hvor enormt mye kulturen betyr for måten vi skaper teknologiske artefakter - det vil si menneskeskapte gjenstander - og hvordan vi oppfatter dem, sier Østby, som har vært veileder for Søraas mastergradsprosjekt.

Mange ulike roboter

André Søraa skiller selv mellom flere typer roboter.

Rent praktiske roboter finnes det mange av. For eksempel har de på St. Olavs Hospital i Trondheim eksperimentert med robottraller i flere år. Disse transporterer ulike varer mellom avdelingene.

Roboter kan være helt enkle. Det finnes for eksempel kjøleskapsroboter som likner på en blanding av kosedyr og melkekartonger. De begynner å protestere når du lar kjøleskapsdøra stå åpen for lenge. Da sløser du jo med energi.

Cyborgene er her

I den andre enden av skalaen finner du androider og cyborger. Androider er roboter med menneskelige trekk, mens cyborger er mennesker med robottrekk.

Cyborgene lever allerede blant oss i mange former. Mange har avanserte, kunstige kroppsdeler, og det blir en definisjonssak hvor grensen mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige går.

Av andre roboter er kosehunden Aibo velkjent. Sony avsluttet produksjonen i 2008, men den vennlige tassen har fremdeles en solid tilhengerskare.

I dag er Honda-utviklede Asimo og Aldebarans Nao blant de mest avanserte og best markedsførte.

«Det» eller «Asimo»?

Flere ting viser at folk fra Vesten generelt er mer skeptiske overfor menneskelignende roboter enn japanere selv er.

Det gjenspeiler seg blant annet i måten roboter blir omtalt på, ifølge Søraa.

Vestlige mennesker omtaler gjerne en robot som «det», og bare unntaksvis som «han» eller «hun».

Japanere flest er tilbakeholdne med å bruke både «han» eller «hun» om mennesker, fordi det kan virke respektløst å ikke bruke navnet. Men også om avanserte roboter er det vanlig å kalle dem ved navn.

Asimo blir omtalt som nettopp det, og ikke i mer upersonlige former.

Ligner mennesker

Noen av de mest avanserte robotene i dag er geminoid, som utvikles i Japan av folk som professor Hiroshi Ishiguro ved the Intelligent Robotics Laboratory ved Universitetet i Osaka. Disse robotene er ved første øyekast helt like levende mennesker, og det finnes en rekke varianter.

Video som viser Geminoid F som snakker med sitt alter ego: 

Straks geminoidene begynner å bevege seg, skal det nok ikke mye til før du skjønner at noe er annerledes. Foreløpig styres de også i stor grad av mennesker gjennom fjernkontroller. Men de blir stadig mer avanserte.

Søraa dro en gang på besøk til et lokale for å møte forskere som utvikler roboter. I masteroppgaven beskriver han det sånn:

“Det var seks forskere i rommet. Vi håndhilste, bortsett fra en professor kledd i svart som satt på en stol i midten av rommet. Jeg innså plutselig at han ikke var noen person i det hele tatt. For meg føltes det om som vi hadde E.T. på besøk.”

Ikke uproblamtisk

Selv om Søraa er fra Vesten, er han dypt fascinert av både japansk kultur og teknologi.

Likevel mener han robotifiseringen av samfunnet ikke er helt uproblematisk, og mener at det kulturelle samfunnsaspektet også må tas med i betraktning når man diskuterer hvordan ny teknologi skal tas i bruk.

Søraa er nå i gang med doktorgradsarbeidet ved Senter for teknologi og samfunn, Institutt for tverrfaglige kulturstudier.

Referanse:

Søraa, Roger André: Konnichiwa robot, sayonara human? Construction and domestication of robots in Japan. Masteroppgave NTNU/KULT 2014.