Den norske ordningen med billighetserstatning har tradisjoner helt tilbake til 1814. Personer som føler seg urettferdig behandlet av samfunnet, kan søke Stortinget om erstatning. I 2006 fikk 895 personer positivt svar.

- Mange som i dag søker billighetserstatning, er krigsbarn eller tatere som er blitt mobbet og trakassert i barndommen. Andre grupper er samer og kvener som ikke fikk skolegang, og barnehjemsbarn som ble utsatt for mishandling og omsorgssvikt, sier forsker Karen-Sofie Pettersen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi på Universitetet i Oslo. Hun har studert hvordan ordningen fungerer, i prosjektet “Når velferdsstaten stilles til ansvar for fortiden”.

På slutten av 1990-tallet økte bevisstheten om svake, forsømte grupper i samfunnet. Hjerteskjærende skjebner kom fram i lyset. Politikerne ønsket å bruke ordningen med billighetserstatning for å si unnskyld og gi økonomisk oppreisning.

- Men det som i utgangspunktet er en sjenerøs ordning fra statens side, en håndsrekning til dem som har kommet dårlig ut, oppleves ofte som byråkratisk, knipent og krenkende for dem som søker, sier Karen-Sofie Pettersen.

Anerkjennelse

Hun opplever at den viktigste drivkraften for mange krigsbarn og tatere som søker, ikke er pengene, men det å bli trodd og få staten til å innrømme ansvar for overgrepene. Politikerne ønsker også å komme disse gruppene i møte, men mange av intensjonene forsvinner i den byråkratiske saksbehandlingsprosessen, der det forlanges bevis for de påståtte overgrepene.

Billighetserstatning
		Billighetserstatning er Stortingets kompensasjonsordning. Innvilgelse av billighetserstatning innebærer ikke plikt eller juridisk ansvar fra statens side. Ordningen er ment å være en “håndsrekning”, hvor beløpet utmåles skjønnsmessig. I 2006 fikk 895 innvilget billighetserstatning. 542 saker var standardisert erstatning på omkring 20 000 kroner til krigsbarn og tatere som følge av mobbing. 173 søknader ble avslått. Erstatningene fordelte seg slik: krigsbarn (65 %), tatere (18 %), samer/kvener (8 %), barn/skolesaker (3 %), andre saker (25 %). Stortinget har lagd flere særskilte erstatningsordninger: lobotomerte (1996), jødebooppgjøret (1999), oppgjøret for stråleskadde ved Radiumhospitalet (1999), pionerdykkere i Nordsjøen (2000) og erstatning til nordmenn i japansk fangenskap under 2. verdenskrig (2001). Krigsbarn, romanifolket/tatere, samer og kvener som ikke har fått utdanning og personer som har lidt overlast på barnehjem og spesialskoler, er nå omfattet av ordningen med billighetserstatning.

- Mange søkere opplever saksgangen som en personlig belastning. De må forholde seg til en vanskelig del av livshistorien sin og opplever fallhøyden som svært stor når de søker. Det føles vondt å gå i detalj om seksuelle overgrep, tidspunkt, nøyaktig sted, og i tillegg risikere ikke å bli trodd.

- Kravene til dokumentasjon gjør at søkerne ikke opplever at det tas hensyn til de krenkelsene og overgrepene som de har vært utsatt for. Selv om de får erstatning, reagerer mange på at svarbrevet ikke inneholder noen unnskyldning for overgrepene, men er i et formelt juridisk språk. Og at erstatningsbeløpet i mange tilfeller er lite, sier Karen-Sofie Pettersen.

Kommunale ordninger

Hun har inntrykk av at de som søker kommunale erstatningsordninger, opprettet for dem som i sin tid led overlast på kommunale barnehjem, er mer tilfredse.

- I Oslo får mange det maksimale erstatningsbeløpet på 750 000 kroner. Dette er nær fire ganger så høyt som maksimalbeløpet i den statlige ordningen. Saksbehandlingstiden er også betydelig kortere. Mitt inntrykk er at det i større grad legges vekt på generelle granskningsrapporter, og mindre på individuell dokumentasjon, sier Pettersen.

Alternativer

Hun synes det er et paradoks at en ordning hvor politikerne ønsker å si unnskyld og gi en håndsrekning til dem som har lidt urett, i praksis blir en belastning for dem som søker.

- Kanskje er ikke billighetserstatning noen god måte å si unnskyld på. I stedet for å trekke disse sakene inn i et privat, juridisk, lukket rom, kunne man kanskje ha arrangert en offentlig høring hvor de som hadde lidt overlast kunne blitt hørt, og gjennom det fått oppreisning. For mange er anerkjennelse viktigere enn penger, sier Karen-Sofie Pettersen.

Gjennom sine intervjuer med tatere har hun opplevd at mange skammer seg over å søke billighetserstatning, og helst holder dette skjult overfor venner og kjente.

- Det er en sterkt økende bevissthet hos taterne. De kjemper for verdighet, moralsk oppreisning og likeverdighet med andre grupper i samfunnet. Søknader om billighetserstatning vil nødvendigvis fokusere på negative sider, som manglende utdanning, overgrep og elendighet, sier Pettersen.

Krigsbarn

Professor Kjersti Ericsson ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi har gjennom flere år studert hvordan krigsbarna ble behandlet i Norge. Hun mener ordningen med billighetserstatning skaper unødige konflikter fordi den skal fylle så mange funksjoner. De som søker slik erstatning, er ofte dypt traumatiserte personer, og utfallet av sakene deres får en eksistensiell betydning.

- Krigsbarna forteller om en hard oppvekst, med avvisning både fra familie, skole og lokalmiljø, med trakassering og noen ganger vold og overgrep. Mange kjente seg uønsket, annerledes, mindreverdige, de følte skam og skyld. De følte holdningen fra samfunnet som en konstant “kald vind”. Den psykiske smerten har fulgt mange av dem gjennom hele livet, sier Kjersti Ericsson.

I 2005 vedtok Stortinget at inntil 20 000 kroner kan gis i billighetserstatning til krigsbarn som mener de har vært utsatt for trakassering og mobbing, uten at de trenger å legge fram detaljert dokumentasjon. Det holder at historien de forteller er troverdig. I alvorlige tilfeller kan beløpet heves til 200 000 kroner, men da kreves det dokumentasjon.

- Det som for myndighetene er et forsøk på å komme krigsbarna i møte, oppleves av mange som en hån og en krenkelse. I et samfunn der opsjoner, gullkantete fallskjermer og lønnstillegg i millionklassen definerer hvem som er betydningsfulle, blir den symbolske betydningen av 20 000 kroner i billighetserstatning til krigsbarn nesten som å spytte på folk, sier Kjersti Ericsson.