Hedmark delt mellom to folk

Dagens Hedmark fylke var trolig allerede i yngre steinalder befolket av to ulike kulturgrupper. Nord for Trysilelva holdt et samisk fangstfolk til. I sør et nordisk jordbruksfolk.

Publisert
Kvartsittspyd fra yngre steinalder - bronsealder (ca. 2350 - 500 f.Kr.) fra Engerdalsetra sør for innsjøen Femunden i Engerdal kommune, Hedmark. Spydet er vakkert utformet, av håndverksmessig høy kvalitet og er antaglig brukt i reinsdyrjakta. (Foto: Kulturhistorisk museum, UiO)
Kvartsittspyd fra yngre steinalder - bronsealder (ca. 2350 - 500 f.Kr.) fra Engerdalsetra sør for innsjøen Femunden i Engerdal kommune, Hedmark. Spydet er vakkert utformet, av håndverksmessig høy kvalitet og er antaglig brukt i reinsdyrjakta. (Foto: Kulturhistorisk museum, UiO)

I Norden og i Europa skjer det store endringer i løpet av de siste 4000 årene før Kristus, fra tidligneolitikoum til førromersk jernalder.

Det gjelder teknologi, erverv, religion og ideologi, byggeskikk og bosetningsmønster.

Arkeolog Hilde Rigmor Amundsen ved Universitetet i Oslo har studert det som i dag er Hedmark fylke, for å få en ny forståelse av nettopp endringsprosessene i disse periodene i det nordiske innlandet.

– Hedmark er et sørøstnorsk innlandsfylke med en sentral beliggenhet i Norden. Det er dessuten et grenseområde, og meget variert med store avstander og svært ulike naturforhold. I nord og nordøst har vi skog og fjell. I sør områder med et godt jordsmonn for jordbruk, i dag rike jordbruksområder, sier Amundsen.

Hun har jobbet som arkeolog i Hedmark siden 1996 og vært med på en rekke registreringer og utgravinger.

– Gjenstandsmaterialet og fordelingen av boplasser, gravminner og helleristninger tyder på at området var befolket av to ulike grupper allerede i yngre steinalder. Den ene med en tidlig samisk identitet.

– Den andre med en tilhørighet i en nordisk eller sørskandinavisk kulturform. At to ulike identiteter utvikles så tidlig så langt sør i Norge og Sverige, er interessant, sier Amundsen.

Ny gruppe villreinsfangere

Utviklingen av de to ulike identitetene skjer imidlertid neppe før fra siste del av yngre steinalder, påpeker Amundsen.

I den eldste delen av yngre steinalder har folket i området en felles identitet. Jordbruk og husdyrhold introduseres i yngre steinalder uten at fangst og fiske opphører.

– Det veksles mellom ulike næringer. Store arealer blir brukt, både ved Mjøsa og langs Glomma og øvrige vassdrag nord i Østerdalen, søndre Rendalen og Trysil, sier hun.

Det er fra omkring 2350 år før Kristus at det kommer inn en ny gruppe fra nordøst, sannsynligvis fra skogene og fjellene i Sverige. Et fangstfolk ved Femunden og andre vassdrag i Engerdal og Øvre.

Rendalen spesialiserer seg på villreinsfangst. På samme tid, i sør, etableres en regulær gårdsbosetning ved Mjøsa på Hedemarken, der forholdene er ypperlige for jordbruk.

To samfunnsformer

To enkle skafthulløkser fra yngre steinalder (ca. 2000 f.Kr.) fra gården Skjeset Vestre, Vangsåsen i Hamar kommune, Hedmark. Det er nedslitte arbeidsøkser, antagelig brukt til jordbruksarbeid. Museumsnr. (Foto: Ørnulf Hjort-Sørensen, Kulturhistorisk museum, UiO)
To enkle skafthulløkser fra yngre steinalder (ca. 2000 f.Kr.) fra gården Skjeset Vestre, Vangsåsen i Hamar kommune, Hedmark. Det er nedslitte arbeidsøkser, antagelig brukt til jordbruksarbeid. Museumsnr. (Foto: Ørnulf Hjort-Sørensen, Kulturhistorisk museum, UiO)

Landskapene betydde mer for livet folk førte den gangen, påpeker arkeologen.

– Jeg har altså funnet to ulike samfunnsformer. Det er i alle fall hva jeg anser som hovedresultatet. Men det har vært lokale variasjoner og mange endringer underveis. Kanskje ikke så underlig når det dreier seg om en utvikling over fire tusen år!

Utviklingen av ulike identiteter i perioden har vært diskutert før.

– Det har også tidligere vært antydet at det kan være snakk om et samisk folk. Men jeg går i min avhandling litt lenger. Dette er selvsagt ikke noe vi kan vite helt sikkert.

– Det er snakk om tolkninger og analyser av forskjellige gjenstands- og boplasstyper, og hvordan dette fordeler seg i de ulike landskapene mellom Mjøsa og Femunden, sier Amundsen.

Trysilelva mer enn fysisk barriere

Amundsen mener Trysilelva dannet et naturlig skille mellom to grupper folk fra siste del av yngre steinalder. Etter hvert fører forskjellig valg av bosetningsområder og næringsveier til mindre mobilitet og utveksling.

Utviklingen forsterkes i løpet av bronsealderen og inn i jernalderen.

– Trysilelva var ikke bare en fysisk barriere, men også en grense mellom mennesker med ulik tilhørighet, påpeker hun.

Både spredningen av og type gjenstandsmateriale antyder dette skillet ved Trysilelva.

– Vi har blant annet i fjellområdene i Engerdal funnet en mengde pilespisser av kvartsitt. Ved Mjøsa har vi funnet bare én av samme type. Også i dag har vi reinsdyrdrift i Engerdal. Og en sørsamisk befolkning, påpeker Amundsen.

Hilde Rigmor Amundsen. (Foto: Annica Thomssson)
Hilde Rigmor Amundsen. (Foto: Annica Thomssson)

I skogs- og fjellområdene i nord og nordøst er det ellers funnet spyd, skaftfurekøller og såkalt flateretusjert kvartsittmateriale langs de mange elvene og innsjøene.

– Gjenstander av sørskandinavisk karakter er derimot konsentrert til dagens beste jordbruksdistrikter. De fleste bronsegjenstandene stammer fra Mjøsbygdene.

– Det er også her flest symbolske og religiøse funn, ofringer av gjenstander i myr blant annet, som viser en klar tilknytning til jordbrukskulturer lenger sør i Skandinavia, sier arkeologen.

Bakgrunn:

25. mars forsvarer Hilde Rigmor Amundsen sin doktoravhandling “Mot de store kulturtradisjonene – endringsprosesser fra tidligneolitikoum til førromersk jernalder mellom Mjøsa og Femunden” ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

Mer om disputasen 25. mars