Forskerne ved Psykologisk institutt på Universit­etet i Oslo ble overrasket av sine egne resultater. Ut ifra tidligere studier og hypoteser hadde de forventet å se flere problemer hos barn som hadde opplevd noe dramatisk i barndommen.

I stedet viste funnene deres noe helt annet: Barna ble mer robuste, flinkere til å dele og mer empatiske enn sine jevnaldrende i barnehagen året etter en traumatisk opplevelse.

Fra husbrann til skilsmisser

I løpet av barndommen vil mange barn oppleve eller være vitne til hendelser som er truende mot deres selvbilde og integritet.

– Det er vanlig at barn havner på sykehus, opplever skilsmisser eller andre triste ting. Vi ville finne ut om barn får symptomer på atferdsvansker og følelsesmessige problemer etter å ha vært vitne til eller utsatt for en potensielt traumatisk hendelse i barndommen, sier professor og forskningsleder Anne Inger Helmen Borge ved Psykologisk institutt.

Foreldre ble spurt av forskerne om barnet hadde vært utsatt for ulykker, alvorlige sykdommer eller potensielt traumatiske opplevelser det siste året. Foreldrene beskrev hendelsene. Både foreldrene og lærerne vurderte hvordan barnet oppførte seg og fungerte følelsesmessig. 

Året etter ble foreldrene og de ansatte i barnehagen spurt om det samme. Da kunne forskerne undersøke om det hadde skjedd noen forandringer hos barna.

– Det var nettopp fordi vi hadde kontroll for hvordan barna var før de opplevde en hendelse, at vi kunne tilskrive effekten til hendelsen og ikke til tidligere problemer hos barna, sier Borge.

Hendelsene barna hadde opplevd, var forskjellige, og varierte fra samlivsbrudd hos foreldrene, alvorlig sykdom, vitne til vold, husbrann eller dødsfall i familien.

Hvert femte barn opplevde noe traumatisk

Av de 592 barna som deltok i studien, hadde hvert femte barn opplevd noe i løpet av barndommen som psykologene mente kunne gi følelsesmessige eller sosiale vansker i etterkant. 

– Vi kunne sammenligne barna som hadde opplevd noe traumatisk og barn som ikke hadde det i løpet av et år. Vi forventet at gruppen som hadde opplevd traumatiske hendelser, ville ha mer problemer enn gruppen som ikke hadde det, sier Borge.

– Til vår overraskelse fant vi ikke noen forskjell på barna i de to gruppene, verken i følelser eller hvordan de oppførte seg. En mulig konklusjon er at det skal mer til enn en mulig traumatisk enkelthendelse for at det skal virke negativt inn på den psykiske helsen til barn etterpå.

– Foreldre må ikke få skyldfølelse og engste seg for mye. Barn er gjerne mer robuste enn vi tror, hvis de ellers har en stabil familie og et godt miljø rundt seg, legger Borge til.

Kom styrket ut av det

Tvert imot: Barna viste faktisk en styrke, en følelsesmessig vekst,  dersom de hadde opplevd noe traumatisk.

– Denne effekten ble riktignok utvasket over tid, allikevel er dette et svært interessant funn.

– Når barn blir vitner til eller utsatt for noe, får de mye oppmerksomhet, trøst og hjelp, og de sosiale relasjonene i barnehagen blir gjerne sterkere. Antakelig var de jevnaldrende veldig mottakelige for det, eller så videreførte barna den økte omsorgen de selv hadde fått. Akkurat hvorfor vet vi ikke sikkert, men vi fant en økt empati blant disse eksponerte barna, sier Borge.

Forskerne lurte også på om det var enkelte hendelser som var mer truende enn andre, som ga mer utslag hos barna. Men en skilsmisse slo ikke sterkere ut hos et barn enn husbrann, en skade, en sykdom eller dødsfall i familien. 

Bekymrede mødre

Men én ting observerte forskerne: nemlig at foreldrene hadde registrert flere problemer hos barnet enn det de andre barna og ansatte i barnehagen hadde gjort.

– Vi satt igjen med ulike resultater fra ulike informanter. Da vi gikk tilbake og så på mulige feilkilder, oppdaget vi at det særlig var mødre som selv var engstelige, som rapporterte flere hendelser og mente å se flere symptomer hos sitt barn enn de ansatte i barnehagene, forteller Borge.

Barnehagen demper effekten

Ifølge forskerne kan det også virke som jevnaldrende barn er med på å redusere effekten av det mulige traumet hos barnet.

– Hadde vi studert andre barn som ikke gikk i barnehage, ville resultatet kanskje vært et annet, sier forskeren.

Miljøer hvor barn er sammen med andre barn på samme alder, er sunt og helende, fordi barna får mulighet til å både gi og motta omsorg. Det er et miljø hvor de kan hente seg inn igjen.

For sårbare barn som har opplevd fæle ting, er det normaliserende å komme tilbake til vennene sine i barnehagen.

Psykologisk vaksine

Forskerne skal nå gå videre med studien og se om det skjer endringer hos barna senere i livet.

– Det kan være vi ikke har sett den fulle virkningen av hendelsene etter bare ett år. Vi vet at ting kan blusse opp igjen senere. Hvis vi spør dem ti år senere om hvordan de har det, og går tilbake og ser på hendelser fra barndommen, kan det være vi finner at den ene gruppen skiller seg fra den andre.

– Da må vi kontrollere for mye, men det blir interessant å undersøke. Det er mulig at disse barna også som 14-åringer vil være sterkere og bedre rustet til å takle andre traumatiske hendelser – det vi kaller resiliens, men det vet vi foreløpig ingenting om, sier Borge.

Hun mener det er viktig å ikke undervurdere skrubbsåreffekten – at det også er mange positive sider ved det å ha opplevd fæle ting, dersom det blir koblet med god omsorg både i helsevesenet, barnehagen og i familien.

– Det er viktig å få kunnskap om det vi tror kan være skadelig for barnet, og det som bekymrer foreldre unødvendig. Foreldre må fortsette å være like gode til å trøste og hjelpe hvis barnet opplever noe fælt, som de ifølge denne studien er. At barna plutselig blir mer empatiske, må jo komme fra et sted.

Det er viktig at foreldrene også er bevisste på at barna kan komme styrket ut av en traumatisk hendelse.

– Det kan fungere som en slags psykologisk vaksine å oppleve noe som kan være vondt og vanskelig, som jo er en del av barndommen og livet, minner Anne Inger Helmen Borge om.