Usnobbete fysiker

Nå må det bli kult å bygge landet igjen. Uløste problemer står tette som atomer, og vi trenger masse folk med naturvitenskapelig kunnskap. Fysikkprofessor Gaute Einevoll ved Universitetet for miljø- og biovitenskap vil bidra.

- Jeg har kanskje løyet for å tøffe meg litt. Du, jeg må få vite hva du skal intervjue meg om. Hva er det jeg skal ha sagt? Får ikke sove jeg nå!

Fysikkprofessor Gaute Einevoll ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) vil ha oversikt. Journalisten kan berette og berolige med at hun har hengt seg opp i en setning fra år tidligere, der professoren sa han hadde mistet gudetroen på vei inn fysikkens og matematikkens verden. Det krever en oppfølging.

For å komme i høgstemt modus har vi tatt turen til Teknisk Museum i Oslo. Vi er heldige og får guidet tur i planetariet. Der mellom Orion, små og store bjørner, Cassiopeia, Andromeda og melkeveier, lurer vi på hvor det ble av barnetroen?

Himmel og helvete

- Kristne miljø har jeg ikke vanket så mye i. Kunne ikke slå meg til ro med påstanden om himmel og helvete. Livet gir mennesker så utrolig ulike utfordringer at svaret umulig kunne bli å dømme dem til det ene eller det andre i det hinsidige. Men jeg var likevel ganske søkende og åpen.

- Er det forresten riktig å si at jeg har mistet barnetroen? Vet rett og slett ikke om jeg har hatt noen tro.

“Dette må vi finne mer ut av, aner vi en politisk korrekthet her?”, tenker journalisten. Samme hvor hun vrenger og vrir så er og blir det religiøse liv i det Einevollske univers litt dunkelt.

- Statskirken er jo litt lunken, men den har jo fungert på et vis også. Likevel er det litt nifst at vi bygger samfunnet vårt på en så usikker pillar. Men kanskje er det alt i alt en praktisk løsning? Gaute Einevoll spør like mye som svarer.

- Alt tyder på at menneskelige behov har skapt religioner, sier professoren. Før han konkluderer med Ibsen:

- Tar De livsløgnen fra et genneomsnitsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme. De fleste kristne i Norge tar jo likevel fornuftige valg. De bekjenner seg til en vitenskapelig rasjonell tenkemåte, trass i deres religiøse tro.

Han lar folk ha troen i fred.

Gud og evig liv

Gaute Einevoll mener at religionsfrihet er en selvfølge, men synes også at det underlig at det nesten regnes som ufint å spørre folk om grunnlaget for deres religiøse tro. Han nevner en kollega og god venn i San Diego, fysiker og oppdratt som streng kalvinist. Vennen avviste å diskutere sin kristentro ut fra at han hadde lovet bestefaren på dødsleiet aldri å forlate kirken. Derfor ville han ikke stille seg selv spørsmål om sin tro. Professoren tror de fleste kristne naturvitere har med seg troen inn i naturvitenskapen, at de er kristne før de begynner å studere.

- Alle kunne vel ønske seg en Gud og evig liv. Hvis folk tror, kan det ikke være noe poeng å ta dette fra dem. Hva har naturvitenskapen å by på, isteden? Men hvis man tenker rasjonelt på kristendommen, blir det nesten umulig å tro på en gud som du kan be til, en gud som griper inn i situasjoner og påvirker. Men jeg håper jo jeg tar feil.

Såkalte gudsbevis i den ene eller andre retning har ikke Gaute Einevoll tro på. Det samme innen naturvitenskapen, der er heller ingenting bevist. Bare sannsynliggjort - gjennom målinger og observasjoner, og atter målinger og observasjoner.

Jeg blir fortalt at hver gang jeg ringer med mobiltelefonen, sannsynliggjør jeg riktigheten av Maxwells ligninger. De beskriver elektromagnetiske bølger som går gjennom luften, og får noen til å ta telefonen i andre enden. Men bevist blir ligningene likevel aldri.

To store mysterier

Gaute Einevoll synes to store mysterier fremhever seg. Det ene er hvorfor det er et univers? Det hadde jo ikke trengt å være noe i det hele tatt. Vi vet veldig mye om utviklingen fra det første sekundet etter Big Bang, men hva satte det hele i gang? Kanskje kan forskere forklare dette om hundre år, men her og nå kan vi ikke det.

Det andre store mysterium er: Hvordan kan en gruppe atomer bli bevisste seg selv?

- Vi vet en del om tenkning, men vi er ikke i nærheten av å skjønne hvordan en gruppe på noen milliarder, milliarder, milliarder atomer blir bevisste seg selv.

- Via nevrovitenskap vil man i fremtiden kanskje komme nærmere en forståelse av den personlige oppfatningen av bevissthet. Men det er veldig langt frem. Derimot er vi allerede godt i gang med å lage matematisk modeller for tenkning. Sier Gaute Einevoll.

Sær og skoleflink guttunge?

- Skoleflink var jeg, mye fordi jeg var pliktoppfyllende. Lekser måtte man gjøre. Men sær, nei. Ingen kjemisett og eksplosjoner i garasjen.

Men Ås-gutten - moren jobbet ved Norges landbrukshøgskole (NLH), samme sted hvor både far og storebror er utdannet - fant etter hvert ut at han ville studere fysikk. Det måtte være en bra investering, nesten uansett hva man fikk lyst til å gjøre: Både den nye rikskansleren i Tyskland, Angela Merkel og EUs utenrikskoordinator Javier Solana er fysikere.

- Fysikere trenes opp til å analysere vanskelige problemer. Forståelse, ikke hukommelse, er det viktigste.

Rekrutteringen

Fysikkprofessoren er pappa. Og alle med et snev av pappakompleks blir berørt av og røres ved engasjementet til den stolte og nærværende pappaen.

Sjuårige Viktoria er pappas øyensten og følges med argusøyne. I stort og smått.

Med glede observerer naturviteren at det nå lages populære barneprogrammer, for eksempel tegnefilmer på Disney-kanalen, der de kunnskapsrike i gjengen blir fremstilt positivt. At de som løser problemer ved å bruke hodet, ikke fremstilles som håpløse nerder.

- Her kan barn og unge se at det både er nyttig, og gøy å lese seg til kunnskap. Og at man kan bruke kunnskapen til å løse små og store problemer.

Flink veileder

I samtaler med forskere flest får vi inntrykk av tilfeldigheter førte frem til forskerkarrieren. Men én ting har de gjerne felles; de hadde en god veileder.

Det samme gjelder Einevoll, som under starten på studiene ved Norges tekniske høgskole (NTH) overlevde på pliktfølelse og arbeidsvilje. Og fjellklatring som var hans hovedinteresse.

Det var ikke før på diplomoppgaven Gaute Einevoll fikk det for seg at han ville gå videre med fysikken. Veilederen, Per Christian Hemmer, var både flink og hyggelig, og fikk den unge Einevoll til å bli fascinert av faget. Under diplomarbeidet svarte han ja til å gå videre med doktorgradsarbeid innen teoretisk fysikk.

- Hadde det ikke vært for veilederen min, hadde jeg nok ikke sittet her som forsker i dag. Men noe må det da være med mannen selv; arbeidet med fysikkstudiene ble i sin tid så eminente at han ble innstilt til kongen.

Det største som fysiker? Gaute Einevoll tenker seg om:

- Det må være da jeg som trettiåring fikk fast vitenskapelig stilling ved Universitetet i Tromsø. Da kunne jeg for første gang legge langsiktige planer for min forskningsaktivitet. Vite med meg selv at, for eksempel, en investering i å lære seg en ny krevende matematisk teknikk ikke ville være bortkastet tid.

Matematisk nevrovitenskap

"Det gode liv"
"Det gode liv"

Under et forskningsopphold i San Diego fra 1991 til 1994 endte Gaute Einevoll opp med å dele leilighet med en nordmann, Anders Dale, som da tok en doktorgrad i kognitiv vitenskap. Der skjønner Einevoll at man kan bruke verktøykassa fra teoretisk fysikk på å studere hjernen. Dette var spennende, og fra fysikkprofessoren kom til Ås i 1996 har han fokusert på dette.

Nå jobber en gruppe på 7-8 stykker med dette ved UMB. Forskerne lager blant annet matematiske modeller for starten på synssystemet hos pattedyr og for nervecellekretser i hjernebarken. Dessuten forskes det med å tolke elektriske signaler som måles inne i hjernen. Eksperimentelle forskningsmiljøer ved Universitetet i Oslo og ved NTNU i Trondheim er gode samarbeidspartnere. Gruppen til Anders Dale i San Diego og grupper i Tyskland samarbeides det også godt med.

- Så ofte jeg kan tar jeg med meg laptopen min til San Diego der jeg har en bistilling og sitter der i kortbukse og regner. Det er et godt liv.

Teknologiens ryggrad

Hva fysikken har tilført verden? Ikke lite i følge fysikkprofessoren. I vår vestlige del av verden er fysikk som vitenskap selve ryggraden for vår teknologi. For 150 år siden hadde en liten og rik elite mulighet for å leve et komfortabelt liv. Et tjenerskap gjorde det mulig. I vår tid kan mange, i alle fall her til lands, leve komfortabelt fordi teknologien har gjort det mulig å skaffe nok hus, klær, mat og helsetjenester til alle.

Gaute Einevoll presiserer at det i dag ikke er noe skarpt skille mellom fysikk, kjemi og biologi. I dag har vi igjen en felles naturvitenskap. For 100 år siden hadde de ikke nok kunnskap til å vite at fysikk, kjemi og biologi kun var tre, ulike vinklinger inn mot samme virkelighet.

Det var ikke før Erwin Schrødinger kom frem til sin etter hvert berømte kvantefysiske bølgeligning i 1926 at kjemi og fysikk slo seg sammen. Og med avdekkingen av DNA-molekylet som bærer av arvestoffet i 1953 ble biologien og kjemi koblet også. Derved var naturvitenskapen samlet inn under én paraply.

Tvilen

Tvil er vitenskapens mantra. Tvil satt i system. I vitenskapen blir alle nye påstander i utgangspunktet behandlet med skepsis, og først når påstanden er blitt sjekket av mange uavhengige forskere blir den skikkelig akseptert. Som en konsekvens av denne kulturen er forskere flest redd for å publisere ting som i ettertid viser seg å være feil.

Gaute Einevoll tror dette er en av grunnene til at noen forskere kvier seg for å snakke med pressen. De har ikke lyst til å gi seg ut i spekulasjoner om ting de ikke har satt seg ordentlig inn i, eller hvor det ikke finnes et avklart svar. Selv om det viktigste med medieoppslag er å gjøre allmennheten interessert, så er frykten at forskeren på nabokontoret skal finne en ørliten faglig feil i artikkelen.

Det kan være lett å gjøre narr av denne holdningen, men det er denne frykt-for-å-gjøre-feil kulturen som er en av hovedgrunnene til at naturvitenskapene har hatt en slik utrolig suksess.

Einstein og økonomisk vekst

Gaute Einevoll forteller om den gangen i fjor, da han og en annen fysiker skulle drikke en cappuchino på en jappete kafe i Akersgata. Barristen bak disken lagde et flott, bladaktig skummønster, og Einevoll benyttet anledningen til å fortelle om Albert Einstein og fysikkåret som da pågikk.

En kunde bak de to fikk lengre og lengre ører, og kunne fortelle at hun jobbet i Finansdepartementet. Hun trengte en “pauseforeleser” til et økonomisk seminar hun skulle arrangere. Kunne fysikkprofessoren komme og holde et foredrag om Albert Einstein og økonomisk vekst?

Finansfolkene fikk høre om Einsteins relativitetsteorier og hans bidrag til kvantefysikken. Og om hvordan disse teoriene la et grunnlag for dagens data- og kommunikasjonsrevolusjon. Om hvordan tidsånden har forandret seg. Fra ingeniørenes storhetstid på 1950-1960 tallet hvor landet skulle bygges med naturvitenskapelig kunnskap.

- I dag er det økonomenes tenkemåte som dominerer. Kortere tidsperspektiver. Og folk virker mer opptatt av seg selv. Neppe noe godt tegn at kokeboksalget går til himmels, mens færre og færre er medlem av politiske partier. Overskuddsmennesker må bidra til samfunnsbygging.

Gaute Einevoll ønsker forresten det siste ordet velkommen i sin egen nekrolog. - Jeg skulle gjerne huskes som en samfunnsbygger.

Manndomsprøve

- Forskere forfengelige? Vi er selvfølgelig det, på vårt vis.

Spesielt i utlandet har Gaute Einevoll opplevd forskere med enormt konkurranseinstinkt, hvor diskusjoner ved tavla kan bli en skikkelig mannejevning. Likevel synes han at vi i Norge har et litt mer avslappet forhold til oss selv og hverandre, men selvsagt er det personlige variasjoner.

- Men klart det, å få en modell, teori eller en formel oppkalt etter seg ville jo være artig. Det er nok der forfengelige forskere har fokus, du kan jo ved selvsyn se at det ikke er i klesveien jeg prøver meg, sier han.

Og når sant skal sies var både buksa, sandalene og T-skjorta brukt før?

Vi sitter på hjørnekontoret til Gaute Einevoll ved Institutt for matematiske realfag og teknologi (IMT) ved UMB. Fysikkprofessoren stilte en god del mer striglet da vi møttes til første samtale ved Teknisk Museum. Og Einevoll bekrefter at han prøver å fremstå noenlunde presentabel i forhold til media og andre utenforstående.

Fjellklatring

Førstegangskicket er stort i seg selv. Fra å være vant med å klatre i 20 - 30 meters vegger, til å gå 300 - 400 meters vegger.

- Å komme til Innerdalen på Nordmøre og klatre i fjellene der var mektig, sier Gaute Einevoll.

Stort var det også når han sammen med en kamerat på Ås, lot gymnas være gymnas og klatret i gruver. De klatret og sov inne i gruvene som utviklet seg like mye til en slags barnslig oppdagelsesferd som til en ren klatretur.

Da 21-årige Einevoll tok permisjon fra studiene og reiste til USA for å klatre, klatret han så mye at han i ettertid konkluderer med at han fikk en solid overdose. Opplevelsen ble aldri den samme etterpå.

Dessuten forulykket et titalls venner og bekjente fra ulike klatremiljøer. Svaret ble etter hvert at innsatsen ikke var verdt risikoen. Turklatring driver han fortsatt med, og ser for seg fine fjellturer med innlagte “tau-etapper”.

Lederskap på universitetene

Flyplasser kan være en fornyer på bokfronten. Man kan tusle rundt og småglane på bøker man ellers aldri får med seg i en travel hverdag. For ikke så lenge siden endte Gaute Einevoll opp med en bok om den tidligere utenriksminister Colin Powell’s lederstil.

- En av tesene jeg bet meg merke i var “keep the good people happy “, sier han.

- Har vi ikke ved universitetene en tendens til legge ressursene inn på å prøve å rette opp det som ikke fungerer? Istedenfor for å sørge for at de som allerede gjør en skikkelig jobb får ordentlige arbeidsbetingelser. Kanskje får de gjort en enda bedre jobb?

Han forteller videre om organiseringen av den norske Mount Everest ekspedisjonen i 1985. Det første spørsmålet som ble stilt i planleggingen var: Hva kreves for å få toppteamet fra siste leir på 8000 meter helt frem til toppen og tilbake?

Deretter fant man ut hva man trengte for å bringe disse ressursene den nest siste etappen opp til 8000 meter. Og så videre. De begynte altså med målet.

På de norske universitetene er det på mange måter omvendt. Her blir ressursene til de vitenskapelig ansatte i stor grad bestemt av hva som er igjen etter at alle andre behov er dekket. Og dette er jo rart:

- Til syvende og sist er det jo de vitenskapelig ansatte som står for all produksjon fra universitetene.

Utfordringer for UMB

- Det har vært artig å være med på de siste års utvikling ved UMB. Vi har fått til mye. Universitetsstatus. Nytt og fint navn. For ikke å glemme at vi har fått færre institutter; det gjør UMB mer robust og slagkraftig, sier Gaute Einevoll.

- Flott at mulighetene for faglig styring er blitt styrket ved at, for eksempel, rektor og instituttlederne møtes ukentlig. Men budsjettsystemet må forbedres. Det nåværende legger i for stor grad opp til kamp mellom instituttene, spesielt om studentvekter.

- UMB er så lite i utgangspunktet at universitetet ikke kan deles opp i enda mindre, uavhengige enheter. Dessuten er det mange flinke folk på fattige institutter som rammes helt ufortjent.

- Og så synes jeg noen av strategiene våre er naive. De fokuserer på alle slags flotte samfunnsgagnlige mål, men glemmer hva som kreves for å kunne ha håp om å nå disse målene. For eksempel er grunnfagene lite synlige, men et solid fundament her blir i stadig større grad en forutsetning for å kunne få frem anvendelsene alle er ute etter.

- Jeg tror suksessen til UMB på lang sikt først og fremst vil avhenge av i hvilken grad vi greier å koble aktivitetene i grunnleggende og anvendt forskning. Her må spesielt de vitenskapelig ansatte i Universitetsstyret passe på.

Gaute Einevoll skynder seg imidlertid å legge til at han faktisk forstår at det er ikke er lett å lede et universitet.

Nordisk samarbeid

- Et felt hvor UMB imidlertid har vært i front er nordisk samarbeid, sier Gaute Einevoll, - Spesielt i forbindelse med NOVA-samarbeidet mellom landbruksutdanninger i Norden.

Einevoll ivrer for nordisk samarbeid. Han har de siste åtte årene sittet i styret for Nordisk institutt for teoretisk fysikk (NORDITA) i København og har sett hvordan nordisk forskning kan styrkes ved at landene inngår forpliktende samarbeid. Vår felles kultur gjør det lett å samarbeide, og 25 millioner mennesker er en mye bedre enhet for å få til god forskning enn 5 millioner.

Biologiens århundre

Fysikkprofessoren hevder at dette er biologiens århundre. Han ser for seg at UMB blir ledende nasjonalt og anerkjent internasjonalt innen anvendt og grunnleggende biologi - hvis vi greier å gjøre de riktige valgene.

I regi av Senter for integrert genetikk (CIGENE) er Gaute Einevoll og fagmiljøet rundt beregningsorientert biologi på IMT ett av flere miljøer direkte involvert i en søknad om å bli et Senter for fremragende forskningssenter i Norges forskningsråd (NFR).

Målet er at UMB skal bli et nasjonalt førstevalg og internasjonalt å regne med innen dette fagområdet.

- For å makte dette må vi samkjøre kreftene våre, sier fysikkprofessoren. Derfor er han lei seg for at Studienemnda ved UMB nå i høst forkastet forslaget om å starte opp et felles masterprogram innen beregningsorientert biologi. Dette kombinert med en forskerskole ville være midt i blinken.

- Går du rundt med en rektor i magen?

- Hæ, nei! Så visst ikke! I hvert fall ikke nå. Nå ser jeg for meg år med jobbing med beregningsorientert biologi, og da med spesielt fokus på nerveceller og nettverk av nerveceller.

- Lyver du ofte?

- Lyver, nei det gjør jeg da ikke. Gjør jeg det da? Tøffer meg? Nei, jeg vil ikke si det heller jeg. Men jeg fleiper mye. Det tror jeg jeg må ha fra moren min. Hun var finnmarking, og havnet ofte i trøbbel fordi folk ikke forsto humoren hennes.

Powered by Labrador CMS