Treningsvaner påvirker hvordan kroppen takler et hjerteinfarkt i tiden etterpå. Det er aldri for sent å begynne å trene. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Treningsvaner påvirker hvordan kroppen takler et hjerteinfarkt i tiden etterpå. Det er aldri for sent å begynne å trene. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Fysisk aktivitet beskytter mot depresjon etter hjerteinfarkt

Folk som er regelmessig fysisk aktive, blir sjeldnere deprimert etter et hjerteinfarkt.

Publisert

Tidligere studier viser at trening øker overlevelsen av et hjerteinfarkt. Nå viser det seg at treningsvaner også påvirker hvordan kroppen takler et hjerteinfarkt i tiden etterpå.

Depresjon er tre ganger vanligere blant folk som har opplevd et hjerteinfarkt sammenlignet med folk som aldri er blitt rammet av det. Men den nye undersøkelsen viser at folk som trener regelmessig i lang tid før hjerteinfarktet oppstår, har langt mindre risiko for å miste motet i tiden etterpå.

– Fysisk aktivitet beskytter mot depresjon etter gjennomgått hjerteinfarkt, oppsummerer førsteamanuensis Linda Ernstsen ved NTNU.

Ser helse og livsstil i sammenheng

Utgangspunktet for undersøkelsene er de nordtrønderske HUNT-studiene som har samlet inn data av til sammen 120 000 mennesker over tre ganger (1984–1986, 1995–1997 og 2006–2008).

Undersøkelsene har gitt forskere store mengder data. En av fordelene er at det er mulig å se hvordan helsa til en stor gruppe mennesker endrer seg over tid.

Dette kan settes i sammenheng med blant annet livsstil, som for eksempel treningsvaner. At man har mulighet til å koble data til data fra registre som for eksempel hjerteinfarktegisteret gjør også resultatene mer pålitelige.

Forskerne så på middelaldrende og eldre som hadde deltatt i alle tre studiene i HUNT, og som gjennomgikk sitt første hjerteinfarkt etter deltakelsen i den andre HUNT studien og før de deltok i den tredje studien.

På den måten var forskerne i stand til å se hvordan treningsvaner gjennom flere år påvirket hvordan folk følte seg etter et hjerteinfarkt.

Som mål på om folk trente eller ikke har forskerne fulgt Helsedirektoratets anbefalinger om aktivitet. For gruppen som ble karakterisert som fysisk aktive betyr det minimum 150 minutter trening i uka med middels intensitet eller 75 minutter med høy intensitet.

Verst å aldri ha trent

Utvalget på 189 personer er lite, og forskerne har derfor tatt sine forbehold. Men tendensen er tilsynelatende klar likevel.

I snitt var 11 prosent av alle deltakerne deprimerte ved den tredje HUNT-studien, men dette varierte stort med tidligere treningsvaner. Forskerne delte de undersøkte personene inn i fire grupper:

  1. Blant folk som aldri hadde trent, var over 17 prosent deprimerte etter et hjerteinfarkt. Dette var den klart mest deprimerte gruppen.
  2. Blant dem som trente under den første undersøkelsen, men som hadde sluttet med det i den andre, var 12,5 prosent deprimerte etter hjerteinfarktet.
  3. Bedre sto det til med dem som ikke trente til å begynne med, men som trente under den andre undersøkelsen. Her ble bare 9,1 prosent rammet av depresjon i tiden etterpå.
  4. Aller best var situasjonen for dem som trente hele tiden. Der var bare 7,5 prosent rammet av depresjon.

Aldri for sent å trene

Linda Ernstsen. (Foto: Privat)
Linda Ernstsen. (Foto: Privat)

Forskerne så altså at de som trente jevnlig over flere år, hadde mindre enn halvparten så stor risiko for å bli deprimerte etter et hjerteinfarkt enn dem som aldri trente.

Men undersøkelsen gir også grunn til optimisme. Det hjelper godt å ha trent og vært i god form en gang i tida, selv om du har sluttet. Men det er tilsynelatende enda bedre å ha begynt å trene jevnlig i høyere alder, selv om du kom deg sent opp av stolen.

– Det er aldri for sent å begynne å trene, sier Ernstsen.

Studien kan ikke si noe om årsakene til depresjon. Men funnene gir støtte for at fysisk aktivitet over tid er knyttet til forekomsten av depresjon.

Referanse:

Linda Ernstsen mfl: Protective Effect of Regular Physical Activity on Depression After Myocardial Infarction: The HUNT Study. The American Journal of Medicine, januar 2016, doi: 10.1016/j.amjmed.2015.08.012. Sammendrag