En forenkling i bruken av kjønn er ikke uvanlig i områder hvor det er utstrakt kontakt mellom norsk og språk uten kjønn, som samisk og kvensk.

– Språket er fortsatt funksjonelt om du fjerner hunkjønnet, sier språkforsker Philipp Conzett ved Universitetet i Tromsø.

Han har sammen med Hilde Sollid og Åse Mette Johansen forsket på dialektene i Manndalen i Kåfjord og Sappen i Nordreisa.

• Les mer: Kvenske spor i nordnorsk dialekt

- Bortfall av femininum blir ansett som et tegn på forenkling, forteller Conzett.

Altså, hunkjønnet kan forsvinne slik det allerede har gjort i for eksempel dansk. Hvorfor?

– I norsk har det alltid vært mindre forskjeller i markeringen av hankjønns- og hunkjønnsord enn det har vært mellom intetkjønn og resten.

Hunkjønn utsatt

Som regel bruker vi samme form på adjektivet for hankjønn og hunkjønn, for eksempel gammel stol og gammel lampe.

Derimot er intetkjønn markert med -t: gammelt bord.

– Det kan være en av grunnene til at det er hunkjønn som er mest utsatt, all den tid hankjønnsordene utgjør den største gruppen i norsk. Men i romanske språk er det intetkjønnet som forsvant og ble absorbert i hankjønnskategorien, sier Conzett.

• Les mer: Kasusene som forsvant

I nordnorske dialekter er kjønnsforholdene litt annerledes.

– Det vi har oppdaget i de områdene vi har forsket på, er at kjønnsbruken blir mer komplisert, forteller Hilde Sollid.

Kjønnsforvirring

Et ord, la oss si lampe, som i mange dialekter er et hunkjønnsord – ei lampe, behandles i enkelte nordnorske dialekter som et hankjønnsord – en lampe.

Men når man bøyer det i flertall, så har det beholdt trekk fra sitt opprinnelige kjønn: Som hankjønnsord burde det hete flere lampa, men man sier flere lampe, som er tradisjonell hunkjønnsbøying.

– Det blir ingen forenkling av språket. Faktisk så blir språket mer komplisert når flertallsbøyingen ikke lenger er entydig koblet til kjønn, sier Conzett.

For den enkle definisjonen av kjønn er at de har en kjønnsmarkør – ei, en, et. Men hva med de tilfellene hvor man sier en lampe, men lampa mi?

– Og det er mange slike tilfeller i nordnorske dialekter, sier Conzett.

• Les mer: Oslo-språket blir likere

Forskerne oppdaget faktisk noe som aldri har blitt beskrevet i norsk språk før: I Manndalen kan man faktisk ha hunkjønnsendelsen -a i bestemt form på selve substantivet, mens eiendomspronomenet er bøyd i hankjønn.

Kan man si klokka min? Ifølge norske grammatikkbøker er dette ugrammatisk.

– Men for folk fra Kåfjord er det den vanlige måten å uttrykke eiendomsforhold på, sier Sollid.

Referanse:

Conzett, Johansen og Sollid: Genus og substantivbøyingi nordnorske språkkontaktområder, Nordand – Nordisk tidsskrift for andrespråkforskning 2011; Volum 6 (1).