Er aktive med foreldrenes hjelp

Norsk ungdom med Downs er aktive og sosiale ungdommer som deltar i mange og ulike fritidsaktiviteter. Men oftest med foreldrenes hjelp.

Published

Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Lillehammer - Les mer

Ungdommer med Downs trenger ekstra støtte når de er med på organiserte aktiviteter. (Foto: Colourbox)
Ungdommer med Downs trenger ekstra støtte når de er med på organiserte aktiviteter. (Foto: Colourbox)

Ansvarsreformen (HVPU-reformen)

Hovedmålet med ansvarsreformen var å avvikle institusjonsomsorgen for personer med utviklingshemming og bedre og normalisere levekårene for mennesker med psykisk utviklingshemming.

Reformen ble gjennomført i perioden 1991 – 1995.

Viktige innsatsområder for å bedre situasjonen for personer med utviklingshemming var bolig, helse, arbeid, inntekt, utdanning og deltaking i fritids- og kulturaktiviteter. Mennesker med utviklingshemming skulle få mulighet for å leve og bo selvstendig, og ha en aktiv og meningsfull tilværelse i fellesskap med andre.

Reformen bygde på normaliseringsprinsippet.

(regjeringen.no)

Utviklingshemmede ungdommer har som folk flest mye å gjøre på fritiden.

Ifølge nye studie fra Lillehammer er det foreldre, mer enn assistenter, som åpner muligheter for deltakelse for ungdom med Downs.

Anne-Stine Dolva er en av forskerne bak undersøkelsen som omfatter mer enn to tredjedeler av alle fjortenåringer fra et årskull med Downs syndrom i Norge.

Hun skiller mellom det organiserte fritidstilbudet gjennom skole og foreninger, og aktiviteter ungdommene selv organiserer sammen med foreldre og familie i hjemmet.

Avhengige av støtte

Det organiserte tilbudet innebærer ulike idretts- og kulturaktiviteter. Her skiller studien mellom de aktivitetene som er orgnaisert for alle og de som er spesielt tilrettelagt for utviklingshemmede.

Der hvor aktivitetene er organisert for alle, er ungdommene med Downs avhengig av ekstra støtte og bistand for å delta. Dette kan være aktiviteter som svømming, riding, fotball, langrenn, bowling eller teater og musikk.

Mange foreldre engasjerer seg derfor som trenere eller ledere for å kunne gi den nødvendige støtte til sin egen ungdom. Støttekontakter eller assistenter er lite brukt.

– Det kan være ulike forklaringer på at foreldrene tar støtterollen, sier Dolva.

– For det første er det vel slik mange foreldre med ungdom i denne alderen gjør. I tillegg forteller mange at det er vanskelig å få støttekontakt.

Verdifulle, nære vennskap utvikles innen de tilrettelagte fritidsaktivitetene, viser undersøkelsen fra Høgskolen i Lillehammer. Foto: Colourbox
Verdifulle, nære vennskap utvikles innen de tilrettelagte fritidsaktivitetene, viser undersøkelsen fra Høgskolen i Lillehammer. Foto: Colourbox

Ungdommene i undersøkelsen representerer en generasjon om har vokst opp etter «Ansvarsreformen for utviklingshemmede» fra 1991, der målet var likeverdig deltakelse og valgmuligheter også i fritidsaktiviteter.

Tilrettelegging skaper vennskap

Det finnes også fritidsaktiviteter som er spesielt tilrettelagt for funksjonshemmede. Her er ungdommene mer selvstendige, fordi aktivitetene er tilpasset ulike mestringsnivå.

Tilrettelagte aktiviteter kan for eksempel være håndball, svømming, teatergruppe og ulike klubbaktiviteter.

– Vi ser også at det er innenfor de tilrettelagte fritidsaktivitetene at verdifulle, nære vennskap utvikles, sier Dolva.

Aktiv og alene

I selvorganiserte fritidsaktiviteter hjemme er mange ungdommer aktive og ofte ute.

Hopping på trampoline, tur med sekk, på sykkel, eller på ski beskrives som både utbredt og lystbetont.

Dessuten har mange ungdommer oppgaver og plikter som de utfører. Det er alt fra snømåking og vedarbeid til gårdsarbeid og lufting av hund.

– De fysiske aktivitetene knyttet til hjemmet foregår oftere enn de organiserte, og bidrar til at ungdommene framstår som aktive samlet sett, sier Dolva.

Gir mindre kontakt med venner

Hjemme er ungdommene i stor grad selvstendige, men aktivitetene er lite preget av samvær med venner. En mor sier i undersøkelsen at «det kommer aldri venner på døra hjemme hos oss».

Dolva mener det er et tankekors at de av ungdommene som faktisk mestrer data og mobiltelefon, har få eller ingen venner å gjøre dette sammen med.

Data til Anne-Stine Dolvas undersøkelse baserer seg på intervjuer med foreldre til ungdommer med Downs syndrom. Foto: HiL
Data til Anne-Stine Dolvas undersøkelse baserer seg på intervjuer med foreldre til ungdommer med Downs syndrom. Foto: HiL

Foreldre og familie blir derfor sentrale i den sosiale fritiden i hjemmet.

Bosted er avgjørende

Studien viser at den enkeltes funksjonsevne i liten grad påvirker deltakelse i fritidsaktiviteter, type skole de går på eller forholdet til familien.

Hvor ungdommene er bosatt spiller derimot en rolle.

I større byer deltar ungdommene hovedsakelig i tilrettelagte fritidsaktiviteter, mens det i mindre byer ofte er begge former for organiserte aktiviteter.

– Dette handler om tilgang på aktiviteter og lange avstander. På mindre steder er det få organiserte aktiviteter totalt sett, sier Dolva.

– Vi kan tenke oss at de to formene for fritid kan bidra med ulike muligheter og kvaliteter for ungdom med Downs, og kan slik sett utfylle hverandre.

Når ungdom med Downs syndrom ikke har samvær med venner og jevnaldrende i hjemmet, blir det viktig å gi dem muligheter for å utvikle sosiale nettverk og vennskap på andre arenaer.

Referanse:

Anne-Stine Dolva, Jo Kleiven og Marit Kollstad: Actual leisure participation of Norwegian adolescents with Down syndrome, Journal of Intellectual Disabilities, februar 2014 (sammendrag).