Det å være profesjonell, personlig og privat ser sykepleiere som sammenvevd, viser doktorgradsavhandlingen til Jeanette Varpen Unhjem. Hun har studert sykepleieres erfaringer med profesjonelle grenser innen psykisk helsevern.

– Jeg har undersøkt om profesjonelle grenser er et personlig ansvar. Mens sykepleiere gjerne er oppfordret til å bruke sine personlige kvaliteter i møte med pasienter, er det risiko forbundet med for nære relasjoner, sier hun.

Unheim har sett på deling av personlig informasjon og ikke-seksuelle, vennskapelige relasjoner som har oppstått som følge av et profesjonelt forhold. Formålet har vært å utforske sykepleieres egen oppfatning og erfaring med å være profesjonell, personlig og privat i relasjon med pasienter.

– Det er interessant å se på i hvilken grad opplæring og retningslinjer hjelper med å definere disse grensene, forklarer Unhjem, som selv har bakgrunn som sykepleier.

Når unntak blir praksis

Profesjonelle grenser er ansett som nødvendige for terapeutiske relasjoner mellom pasienter og helsepersonell. Helselovgivningen fraråder for nære relasjoner, særlig når det gjelder å inngå vennskap med pasienter under behandling. Regelverket er mindre tydelig for vennskap med tidligere pasienter.

Sykepleierne i studien mente at for nære relasjoner med pasienter generelt bør unngås, blant annet fordi uklare grenser kan føre til økt ansvarsbelastning for sykepleieren.

Unntaksvis oppstod det likevel vennskapelige relasjoner mellom sykepleier og pasient. De enkelte sykepleier-pasient-relasjonene og hvilken situasjon de forekom i, var avgjørende.

– I situasjoner hvor relasjoner oppstod, ble det i noen tilfeller begrunnet med sykepleiers opplevelse av hva som var i pasientens interesse, selv om sykepleier også gav utrykk for en personlig glede av det vennskapelige forholdet, forklarer Unhjem

Selv om alle deltakerne i studien vurderte denne typen relasjoner som unntak fra regelen, var det ulike erfaringer med hvordan slike forhold ble oppfattet av kollegaer.

– I noen tilfeller ble sykepleier applaudert av kollegaene for å ha klart å oppnå en tillit med pasienten som andre ikke hadde greid å etablere. I andre sammenhenger kunne kollegaer uttrykke en sterk skepsis til disse relasjonene, forklarer Unhjem.

Rom for å være privat

Alle sykepleierne som deltok i studien, hadde erfaringer med å dele personlig informasjon med pasienter. Sykepleierne opplevde at det å dele personlig informasjon bidro til å bedre kvaliteten på relasjonen med pasientene, og mange sykepleiere snakket med pasienter om sin egen familie, livserfaringer og fritidsaktiviteter.

Av de 16 sykepleierne som ble intervjuet, hadde seks erfaring med vennskapelige relasjoner med pasienter, fordelt på syv tilfeller.

Deltakerne var alle erfarne og velutdannede sykepleiere, flere med spesialistkompetanse innen psykisk helsevern. Studien ble utført på et mindre sted hvor sykepleiere og pasienter bor tettere enn hva som er sannsynlig i en større by.

– Studien støtter likevel og videreutvikler tidligere forskning fra flere fagfelt som anerkjenner forskjellige grunner til å dele personlig informasjon, dilemmaer ved å ha ulike roller overfor pasienter og hvor viktig konteksten er for profesjonelle grenser. Studien indikerer også at opplæring og retningslinjer ikke er tilstrekkelig til å definere hvor grensen går ved private relasjoner mellom sykepleier og pasient, sier Unhjem og legger til:

– Ofte ses slike relasjoner som et problem, men en veldig rigid grensedragning mellom pleier og pasient kan også stå i veien for god behandling. Det kan oppstår en kjølig distanse som ikke alltid er hensiktsmessig, mener hun

Jeanette Varpen Unhjem har vært stipendiat ved Høgskolen i Molde, men tilknyttet doktorgradsprogrammet ved medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo – og fagmiljøet ved Senter for medisinsk etikk.

Referanse:

Jeanette Varpen Unhjem: Nurses' experiences of professional boundaries in mental health care. Doktogradsavhandling ved Universitetet i Oslo, disputas april 2019. Nettside ved UiO med kort beskrivelse av avhandlingen.