Etter hvert kan forskerne analysere treningen, se på styrker og svakheter, hva slags teknikker som lønner seg i forskjellig type terreng – både i forhold til kjønn og nivå. (Illustrasjonsfoto: Rob Kints / Shutterstock / NTB scanpix)
Etter hvert kan forskerne analysere treningen, se på styrker og svakheter, hva slags teknikker som lønner seg i forskjellig type terreng – både i forhold til kjønn og nivå. (Illustrasjonsfoto: Rob Kints / Shutterstock / NTB scanpix)

Kvinner og menn velger ulik teknikk i skisporet

Nå vil forskerne utvikle teknologi som kan hjelpe utøverne med å velge riktig teknikk, avhengig av terreng og hastighet.

Publisert

Det som gjør langrennssport mer komplisert enn mange andre utholdenhetsidretter som løping og sykling, er at det både er store variasjoner i terreng og intensitet, og at utøverne varierer mellom flere delteknikker.

– Innenfor klassisk bruker løperne hovedsakelig fire ulike delteknikker: staking, dobbelttak med fraspark, diagonalgang og fiskebein. Hvilken teknikk det lønner seg å bruke i de ulike partiene i langrennsløypa er en slags innebygd kompetanse, forklarer tidligere landslagsløper i langrenn, Guro Strøm Solli.

Nå er hun universitetslektor ved Nord Universitet og stipendiat ved NTNU.

Sammen med kolleger ga hun nylig ut en studie i det vitenskapelige tidsskriftet Plos One som tar for seg hvilken teknikk kvinnelige og mannlige utøvere benytter seg av ut ifra hvor de er i løypa.

Med kroppen full av sensorer

Studien baserer seg på en felttest fra konkurranseløypene i Meråker hvor åtte kvinner og åtte menn gikk klassisk i lav og høy intensitet. Alle utøverne ligger på nasjonalt nivå.

– I studien har vi analysert data fra bevegelsessensorer plassert på ulike steder på kroppen, GPS, samt målt utøvernes hjerterate, blodlaktat og subjektivt mål på hvor mye de tar i, sier Sintef-forsker Trine M. Seeberg.

Blodlaktat vil si at de målte mengden melkesyre i blodet, som gir et bilde på hvor hardt utøveren tar i.

Når all denne infoen samles, kan forskerne altså studere utøverens bevegelsesmønster ut ifra hvor i løypa de befinner seg – og samtidig kombinere dette med fysiologiske målinger, forklarer Seeberg, som også er stipendiat ved NTNU.

Avdekket kjønnsforskjeller

Studien viste at det var forskjell mellom kjønnene i hvordan de bruker delteknikk. Blant annet gikk kvinnene mer diagonalgang enn menn.

– Menn brukte også mer staking i motbakkene enn kvinner. Disse forskjellene skyldes nok at menn går raskere, og dermed kan bruke mer av de raske delteknikkene, men også fordi staking er en teknikk der du bruker overkroppen mye, og menn relativt sett har mer muskelmasse plassert her enn kvinner, sier Strøm Solli.

Overraskede tydet data fra undersøkelsen også på at kvinnene gikk hardere enn menn når de ble instruert til å holde lav intensitet.

– Til tross for dette evaluerer de seg selv som om de trener like rolig som mennene, sier Seeberg.

– Studien viser frem en del kjønnsforskjeller som vi ikke har visst om før, så dette er absolutt et veldig spennende verktøy. Etter hvert kan vi analysere treningen på en helt ny måte, se på styrker og svakheter, hva slags teknikker som lønner seg i forskjellig type terreng – både i forhold til kjønn og nivå, men også individuelt, sier Strøm Solli.

Vil bidra til individuell utvikling

Forskningen kan altså nå være med å gi svar på hvorfor den ene går bedre enn den andre.

– Vi vil bruke dataene til å få mer innsikt i langrennssporten, og dermed kunne gi råd om hvordan utøvere kan forbedre seg. I dag er kanskje Johannes Høsflot Klæbo den flinkeste til å tilpasse seg endringer i fart og terreng ved å skifte delteknikk på rett sted i løypa. Marit Bjørgen var også veldig god til dette og har sannsynligvis avgjort mange løp ved å gjøre riktige teknikkvalg. Nå kan utøveren få mer informasjon om dette og dermed ta bedre valg for å prestere enda bedre selv, sier Strøm Solli.

I dag velger skiløperne teknikk basert på følelse og erfaring, men med nye analysemetoder kan utøverne nå få en objektiv vurdering som kan si om den innebygde følelsen er riktig, eller om de med fordel bør ta andre valg.

Dermed kan skiløperne finne smartere måter å gå på slik at de kan bevege seg raskest mulig gjennom løypa.

Og det er ikke bare toppidrettsutøvere som kan benytte seg av denne teknologien:

– Den kan puttes inn i treningsklokker siden den baserer seg på sensorer som allerede finnes i pulsbeltene og klokkene. Dermed kan delteknikkene og andre teknikkspesifikke data vises på sportsklokka og logges i treningsapper på samme måte som distanse og fart. Det er ikke noe produkt ennå, men dette er mulig å få til med vår analysemetode, sier Seeberg.

Altså kan både mosjonister og juniorer bruke teknologien på sikt.

Referanse:

Solli, G. S. m.fl: Sex-Based Differences in Speed, Sub-Technique Selection, and Kinematic Patterns during Low- and High-Intensity Training for Classical Cross-Country. Plos One. (2018) doi: 10.1371/journal.pone.0207195. eCollection 2018.

Fakta om studien

Studien er et samarbeid mellom Sintef Digital, NTNU Senter for Toppidrettsforskning, Nord Universitet og to prosjekter finanisert i BIA programmet av forskningsrådet og Madshus og IDT.