Helsesøstre og lærere fra bygdekommuner som ble intervjuet av forskere, mente barn får mer kosemat på bygda enn i byene. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Bygdebarn sliter med overvekt
Langt flere barn på bygda sliter med overvekt enn bybarn. En kultur hvor hjemmelagd kosemat er en selvfølge, mye bilkjøring og motstand mot bykultur, er mulige årsaker.
Barn som bor i bygdekommuner, sliter mer med overvekt enn det bybarn gjør. Hvorfor er det slik?
Forskere har intervjuet helsesøstre, lærere, rektorer og frisklivskoordinatorer fra by- og bygdekommuner, for å høre hva de tror er årsaken bak.
Flere av deltakerne nevnte særlig én årsak de trodde bidro til mer overvekt på bygda.
Lange avstander
– Lange avstander mellom bosted, skole og fritidsaktiviteter gjør at bil og buss ofte er de eneste reelle alternativene for å komme seg fra A til B. I tillegg fører avstanden til spesialisthelsetjenesten som holder til i byen, ofte til at de mangler kunnskap om dagliglivet i store deler av kommunene. Kjennskap til forholdene rundt barnet er viktig for å lage opplegg som er gjennomførbare på en daglig basis, forteller Reidun Heggem ved NTNU. Hun er en av forskerne bak studien.
Tidligere studier forklarer risikoen for overvekt med foreldrenes utdanningsnivå og yrke.
– Utdanningsnivået er lavere på bygda, og man har helt andre typer arbeidsplasser enn i byene. Samtidig viser tidligere forskning at foreldrenes utdanningsnivå og yrke slår ulikt ut i by og bygd, sier Maggi Brigham, som er forsker ved Ruralis – Institutt for rural- og regionalforskning.
Mer kosemat
Gjennom intervjuene fikk forskerne inntrykk av at folk koser seg mer enn før.
– Tidligere forskning viser at miljøendringer, og ikke først og fremst genetiske endringer, er årsak til at flere blir overvektige. I intervjuene ble det antydet at mer penger gjenspeiles i at vi koser oss oftere og med mer kaloririk mat enn før.
Denne kosen kommer ofte i en annen form på bygda enn i byene.
– De vi intervjuet mente fokuset på hjemmelaget og rikelig med mat i sosiale sammenhenger var ekstra stort på landet. Disse forventningene ble oppfattet å være annerledes i byen. Dessuten står skikk og tradisjoner sterkere på bygda enn i mer flerkulturelle byer, sier Heggem.
– Et eksempel er bryllup, hvor det kunne bli et samtaletema på bygda dersom noen ikke tok med seg noe hjemmelaget. Resultatet er rikelig og kaloririk mat i sosiale sammenhenger. Forventningen om å være en god husmor krever også at fryseren har rikelig med fyrstekake, smultringer og mer til, dersom det skulle vanke et besøk. Det handler om høflighet og identitet, fortsetter hun.
Småkommuner har et fortrinn
Kosen i seg selv er ikke problemet, men den skjeve balansen mellom matinntak og energibruk.
– Energiforbruket er gått ned i og med at manuelt arbeid nå i stor grad er teknologisert og mekanisert. Man går ikke ut og graver i jorda med spaden, man setter seg i gravemaskina. Det er dette som nå gjør at det tradisjonelle bygdekostholdet plutselig blir sett på som en årsak til økt overvekt på bygda, sier Heggem.
Men bygdekommuner, som vanligvis ikke er de mest folkerike, har også noen fordeler i kampen mot kiloene.
– At kommunen var liten og gjennomsiktig ble nevnt som en fordel i flere intervju. Overvektsproblematikken oppleves som omfattende, sammensatt og kompleks. Dette krever samarbeid mellom ulike etater i kommunene, og dette samarbeidet er avhengig av god kommunikasjon og tilgjengelighet, fortsetter Heggem.
Hun understreker at det er her småkommuner opplever at de har sitt fortrinn.
Advarer mot moralisering
Forskerne mener at moralisering en skummel vei å gå for å få endret levesett og matvaner.
– Det er krevende å gjøre noe med sammenhengen mellom «kos» og overvekt, og samtidig unngå å omdefinere en fellesskapsbyggende tradisjon til noe som påkaller pekefingeren, sier Heggem.
Bygdas selvforståelse må tas med i ligninga.
– Spillereglene er ikke like i by og bygd, og kroppsidealene er ikke nødvendigvis like. Det er viktig å gå inn i problematikken med «rurale briller», sier hun.
Heggem påpeker at vi må ha forståelse for kultur og tradisjon, slik at bygda ikke blir stemplet som umoderne og harry.
– Dette gjør at premissene for debatt blir feilaktige. Når dette skjer trigger det en kulturell motstand. På motsatt side er den rurale idyll, som er en forestilling om at bygdeliv er sunnere, renere og mer naturlig enn byliv. Dette gir også dårlig grunnlag for endring.
På en siden risikerer vi altså å marginalisere bygda, mens på den andre siden kan en overdreven idyllisering gjøre bygda blind og handlingslammet.
– Begge delene gjør at helseråd kan slite med å nå frem til bygda, sier Heggem.
Én middag hjemme og én hos besteforeldrene
Omfanget av generasjonsboliger skiller også by fra bygd.
– Dersom foreldre og besteforeldre bor i samme bolig eller i en kårbolig på gården, kan det fort bli to middager om dagen for barnet. Besteforeldre har ofte et annet sunnhetsideal, hvor noen kilo ekstra kan anses som positivt for å ha noe å tære på. Dette henger sammen med at de vokste opp i en tid med trangere kår og mer manuelt arbeid, sier Brigham.
Rapporten skal danne grunnlag for videre studier på overvekt på bygda.
– Studien vår kan ikke brukes til å påvise årsakssammenhenger, men den gir et innblikk i hvilke faktorer aktører som arbeider tett med overvektige barn oppfatter har betydning. Dette er nyttig kunnskap vi tar med oss videre for å finne årsakssammenhengen som ligger bak høyere forekomst av overvekt blant barn på landet, påpeker Brigham.
Forskerne er ikke i tvil om at overvektsproblematikken må tas på alvor.
– Tidligere forskning viser at overvekt øker risikoen for en rekke sykdommer, blant annet hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2, høyt blodtrykk og enkelte kreftformer. Barn som er overvektig, er i tillegg i større grad utsatt for depresjon, angst og mobbing. De deltar også mindre i fysisk aktivitet og blir i større grad overvektige som voksne, sier kollega Alexander Zahl-Thanem.
Referanse:
Heggem, R., Brigham, A. M., Zahl-Thanem, A. (2017). Overvekt blant bygdebarn – årsaker og forebygging. En forprosjektrapport. Rapport fra Ruralis. (2017)
