Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Frivillige bruker verneutstyr før de distribuerer mat til folk i Mumbai søndag 29. mars 2020. Den indiske statsministeren Narendra Modi ba samme dag om unnskyldning for innføringen av tre ukers nasjonal lockdown i kampen mot pandemien.(Foto: Rafiq Maqbool/AP/NTB scanpix)
Verden med virus: Fører til politisk ustabilitet
– Jeg tror det vil være mange ledere rundt om i verden som nå risikerer å trå feil, sier Tore Wig. Statsviteren har forska på årsakene til regimesammenbrudd.
Tore Wig, førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, har de siste åra vært med på å lage en omfattende datasamling om demokratier og diktaturer. Han har ekspertkunnskap om hva som gjør at enkelte styresett lykkes under press, mens andre feiler og går til grunne.
Sammen med blant andre forskerne Vilde Lunnan Djuve og Carl Henrik Knutsen, har Wig samla inn informasjon om hvor lenge regimene varer, hvordan de bryter sammen, og hva som er årsakene til at de bryter sammen. Oversikten strekker tilbake til 1789.
– Vi har i tillegg kobla disse dataene til politiske og økonomiske utviklingstrekk i flere land. Et vesentlig funn i vår og annen forskning er at økonomiske kriser ofte fører til regimesammenbrudd, sier Wig.
De fleste væpna opprør i nyere tid har, ifølge statsviteren, slått mynt på fattigdom. IS’ framvekst i Syria og sunniområdene av Irak var betinga av at oljepenger fra svartemarkedet kunne brukes til å lokke inn arbeidsledig ungdom. Den arabiske våren blei realisert ved at unge mennesker uten jobb tok til gatene. Finanskrisa i 2008 ga høy arbeidsledighet og førte til politiske protester i land som Spania og Hellas.
På bakgrunn av sin forskning på politisk ustabilitet, framholder statsviteren at det er gode grunner til at vi vil kunne komme til å se sosial uro og politisk omveltning som en konsekvens av koronautbruddet.
– Det er enkle mekanismer: Når folk får det verre, har de mindre å tape på lage uro, havne i fengsel, bli med i en lokal milits. Risikerer du jobben ved å protestere i gatene, blir sjansene mindre for opprør. Det handler også om at hurtig økonomisk nedgang skaper frustrasjon og sinne fordi folks visjoner om framtida kolliderer med virkeligheten. Håpet forsvinner til fordel for harme, sier Wig.
Et umulig dilemma
Statslederne rundt om i verden bryner seg nå på en krevende balansegang. Folkehelse må vektes mot næringsinteresser og arbeidsplasser. Helsevesenet skal ikke overbelastes, samtidig som økonomien ivaretas. Det likner et umulig dilemma: Jo mer man forsøker å stagge viruset, jo større økonomiske problemer vil man få i den andre enden. Og jo mer man prioriterer arbeidsplasser, jo mer vil viruset få grobunn, oppsummerer Wig.
– Vår forskning viser at det er vanskelig for politiske eliter å forutsi hva som trigger opprør, og når det vil skje. Jeg tror det vil være mange ledere rundt om i verden som nå risikerer å trå feil, sier Wig.
Han viser også til at diktatorer og politiske ledere i land hvor demokratiet står svakt gjerne benytter slike kriser, som den vi står i nå, til å innføre unntakstilstand, og med dét, en rekke nye lover.
Wig viser til Ungarn, hvor statsminister Viktor Orbán har innført en unntakstilstand uten tidsbegrensning, som gir ham fullmakter til å diktere landets lover. På liknende vis er Israels statsminister Benjamin Nethanyahu i ferd med å stenge ned domstolene i landet.
– Flere globale studier har sett på hvordan unntakstilstander henger sammen med innføring av diktatur. Unntakstilstander, kriser og overgang til autoritære regimer går ofte sammen, sier Wig.
Unntakstilstander, kriser og overgang til autoritære regimer går ofte sammen, sier Tore Wig.(Foto: Erik Bjørnstad Engblad)
Demokratisk tilbakegang
Rapporten «Global State of Democracy 2019» viser at halvparten av verdens demokratier lider av forvitring. Det nye, ERC-finansierte forskningsprosjektet ELDAR skal ta for seg framveksten av autoritære regimer. Tore Wig er en del av forskerteamet. Sjøl om statsviteren er bekymra for demokratiets statusfall, presiserer han at omveltning som en konsekvens av koronaepidemien like gjerne rammer autokratiske regimer.
– Et diktatur vil også kunne feile i måten man håndterer pandemien på. Eventuelle feiltrinn vil kunne forårsake folkemobilisering, og kanskje også demokratisering ved at opprør styrter sittende regimer, påpeker han.
Koronakrisa forårsaker i det hele tatt forhøya risiko for politisk ustabilitet. På forespørsel setter Wig opp ei liste over stater han vil følge nøye i tida som kommer:
Bolivia, fordi det vært mye politisk misnøye i landet, allerede en god stund før koronaviruset inntraff. Evo Morales gikk av som president etter press fra militæret og demonstranter. Statsledere i andre latinamerikanske land har kalt det et statskupp. I det siste har det også vært store protester fordi folk ønsker å komme tilbake til arbeid. Det har hittil vært få koronarelaterte dødsfall i Bolivia, så folk ser nok ikke viruset som en reell trussel. Når de da ikke får gå til jobb, tar folk til gatene.
Brasil, fordi president Jair Bolsonaro spiller ned alvorligheten til koronaviruset, og den pressa situasjonen forårsaker tiltakende misnøye mot lederskapet. Hvis krisa eskalerer, kan det fort skje mer dramatiske ting i dette landet.
India, fordi det har vært massive protester mot statsminister Narendra Modi, etter at den nye statsborgerskapsloven blei innført 11. desember. Kritikerne av loven hevder Modi, som representant for det hindunasjonalistiske partiet BJP, marginaliserer den muslimske delen av befolkninga. Det finnes mange historiske eksempler på at statsledere bruker kriser til å fyre opp under allerede eksisterende etniske spenninger i land.
Iran, fordi myndighetene har gjort en dårlig jobb med å håndtere krisa hittil. Mange er døde, det er mye feilinformasjon, og tilliten til president Hassan Rouhani synes å være lav. Flere i den politiske eliten i Iran er smitta og sjuke av viruset, så som visepresidenten og sjefen for Irans akuttmedisinske institutt. Det er et land hvor det allerede har vært en del politisk ustabilitet, og koronasituasjonen – i kombinasjon med lave oljepriser – skaper en potent miks av faktorer som kan føre til mer uro.
Demokrati vs. autokrati
Annonse
Et fellestrekk ved landene på Wigs liste, er at de er nasjoner hvor statsapparatet er mindre effektivt og ressurssterkt enn reine diktaturer, men hvor myndighetene samtidig mangler vesentlige demokratiske verktøy.
– Mange mener at reine diktaturer, som Kina og Singapore, har best forutsetning for å håndtere denne typen kriser. I Wuhan har man sett en brutal, men svært effektiv nedstenging, hvor folk dras ut av hjemmene sine og plasseres på isolat, eller hvor dørene på smitteramma leilighetskomplekser sveises igjen av myndighetspersoner. I Singapore har man dratt nytte av en ekstrem digital overvåkning for å kontrollere spredningen, sier Wig.
Men statsviteren kan vise til like mange eksempler på land som har brukt demokratiet til å imøtegå krisa, på en rask og overbevisende måte. Demokratier har generelt den fordelen at de er gjennomsiktige, media kan kritisere offentlig politikk, og folk tror på hva politikerne forteller dem, framhever Wig.
– Et eksempel er Taiwan, hvor det nesten ikke har vært dødsfall. Det er et resultat av smittesporing og hjemmekarantene, kombinert med en generell tillit i samfunnet og aktelse for politikerne. Det samme gjelder Sør-Korea. Der har vi sett en dugnadsånd som kan likne den norske.
Lite uro på hjemmefronten
Regjeringens forbud mot at folk kan dra på hyttene sine, har skapt en del bråk i det norske, offentlige ordskiftet. Spørsmål har også blitt reist rundt gapet mellom Folkehelseinstituttets anbefalinger og politikernes vedtatte strategi.
Forslaget om å innføre en omfattende kriselov som opphever Stortingets rolle som lovgivende makt, blei møtt med kritikk fra flere hold.
Wig mener at dissensen er et sunnhetstegn med tanke på vårt demokratiske system. Like fullt tror han den allmenne oppslutningen rundt tiltakene, er stor.
– Krisa har vist oss at den norske staten er kompetent, og at byråkratiet fungerer bra. Det er ingen nyhet at vi i Norge har stor tillit til ekspertene. Det politiske lederskapet gjør klokt i å lene seg på et kompetent ekspertvelde, og Folkehelseinstituttet opprettholder sin faglige integritet, sier Wig.
Han understreker at økonomi og helsepolitikk er momenter regjeringa må ta hensyn til, som ikke faller inn under Folkehelseinstituttets mandat.
– På samme måte kan man se skolestengning som et tiltak regjeringen gjør, ikke utelukkende for å begrense spredning, men også for at befolkningen skal kjenne seg trygg og ivaretatt, sier Tore Wig.
