– Mykje har blitt betre dei siste ti åra, men det er framleis svake punkt i den norske terrorberedskapen.

Det seier forskar Helge Renå. I doktorgraden sin granska han kvifor politiet kom så seint fram til Utøya då terroren ramma, og kva som gjekk gale hos politiet. Til hausten gir han ut fagbok om krisehandtering der han ser nærare på kvifor det gjekk som det gjekk med politiet si handtering under terrorangrepa. Les også saka Det 22. juli-kommisjonen ikkje forklarte.

Dei siste ti åra har Noreg innført ei rekkje endringar som skal styrke beredskapen dersom krisa rammar på nytt.

Politiet har fått betre system, slik som digitalt naudnett og nytt alarm- og varslingssystem. Spesialstyrkane har fått auka bemanning og politiet har fleire øvingar. Dei lokale operasjonssentralane har auka kompetanse gjennom formalisert opplæring, og det er oppretta eit nasjonalt situasjonssenter som skal sikre samhandling på tvers av etatar og distrikt.

Må ha fleire folk på jobb

Renå framhevar at alt dette er bra og viktig, men han har likevel fleire viktige atterhald.

– Det er fint med styrking av tekniske system, men det handlar også om slike dyre og keisame ting som bemanning, seier han.

Renå viser for det første til opprettinga av situasjonssenteret for Politidirektoratet, som i praksis er ein nasjonal operasjonssentral som skal hjelpe politidistrikta ved lokale hendingar.

– Problemet er at det er svært lav bemanning. Ofte er det berre ein eller to personar på vakt. Det er dessutan uklart, formelt, kva operativ rolle dei skal ha opp mot politidistrikta og dei andre naudetatane, seier han.

Også dei lokale operasjonssentralane er lågt bemanna, ifølge Renå. Stortinget sette minimumskrav etter 22. juli, men no er dette overlate til politimeistrane rundt om kring.

– Ein risikerer då at dei kuttar stillingar for å spare pengar. Eg stiller spørsmål ved om grunnbemanninga i dei lokale operasjonssentralane er tilstrekkeleg, og den nasjonale sentralen som skal koordinere det heile er underbemanna, seier han.

Den store raude knappen

Renå seier vidare at det ikkje er nok i seg sjølv å ha fleire øvingar, for ein må øve på det rette.

– Det er fint å øve meir, men det handlar også om korleis ein øver.

I 2015 fekk naudetatane ein ny prosedyre som heiter PLIVO, som står for «pågåande, livstruande vald». Dette er den store raude knappen som løyser ut alle tilgjengelege ressursar ved alvorlege hendingar. Denne prosedyren er det jamt øvingar på, og det meiner Renå er bra.

– Problemet er at operasjonssentralane ikkje øver så mykje på å vurdere om det er PLIVO eller ikkje. Det kan verke som det sit langt inne å løyse ut ei PLIVO- melding.

Vanskeleg å ta avgjerda

I tidsrommet mellom 2015 og 2019 berre vart løyst ut ei einaste PLIVO-melding i Oslo politidistrikt.

– Var det verkeleg berre ein gong i løpet av desse fire åra at det var fare for liv og helse i hovudstaden? Det høyrest rart ut, seier Renå.

Renå sat i utvalet som evaluerte politiet og PST si handtering av terrorangrepet mot Al- Noor moskéen i Bærum i 2019. Han viser til at det aldri vart løyst ut PLIVO- melding under angrepet, sjølv om det vart meldt om ein mann med våpen i ein moské.

– Eg har inntrykk frå operatørane som vi intervjua, at det er vanskeleg å ta avgjerda om å løyse ut PLIVO. Korleis veit ein om ein skal trykke på den store raude knappen? Å vurdere dette må også øvast på, seier han.

Beredskap versus førebygging

Renå er samtidig oppteken av at det kan vere utilsikta, negative følgjer av å styrke terrorberedskapen.

– Kva vil nye beredskapstiltak koste, og burde ein heller bruke desse pengane på andre ting, slik som førebygging? Kanskje er det viktigare å bygge opp sosiale tenester slik at ein unngår at nokon vurderer å utføre terror i det heile?

Det er ikkje berre kostnaden med nye tiltak som kan vere problemet, men også sjølve tiltaket.

– Nye tiltak slik som krav til responstid er eigentleg bra, men korleis påverkar dette politiet sine daglege prioriteringar? spør Renå.

Når ressursane er få, trur han det er fare for at ein let hendingar fare medan ein ventar på ei større hending som kanskje kjem. Og kva er følgjene for personvern eller fridom for rørsle når ein styrkar terrorberedskapen?

– Ein må analysere, vurdere og diskutere alle tiltak innan krisehandtering og beredskap i eit breiare historisk og samfunnsmessig perspektiv, seier Helge Renå.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen

Universitetet i Bergen er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra UiB:

• 

  Jenter med symptomer på ADHD selvskader seg mest

• 

  Arkeologen la flaskepost i vikinggraven. 150 år etter er den nå åpnet

• 

  Forskere: Nå må vi rette fokus mot Europa

• 

  Naturtoppmøte: – Mange av de godene vi mennesker er vant til å høste fra naturen, er truet

• 

  Professor tror amerikanerne er klare for en kvinnelig president

• 

  Slik avgjøres grensene for selvbestemt abort

Les flere artikler fra Universitetet i Bergen her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER