Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.
Eivind og Marie Smeland og de tre guttene deres Viljar, Njål og Iver.
(Foto: Privat)
Familiefaren døde i en skredulykke. Hvordan ble livet etterpå for de nærmeste?
Hvordan blir livet forandret for de nærmeste som står igjen etter en skredulykke med verst tenkelige utfall? Hva skjer med risikoforståelsen, og hvilke råd kan andre toppturfolk ta med seg foran en ny skisesong?
– Det som kjennetegnet Eivind, var en enorm turglede og livsglede. Han tok ikke livet for gitt. Han sa ofte at ingen kjenner morgendagen, forteller kona hans, Marie Smeland.
Den 9. april 2019 mister Eivind Smeland livet i en skredulykke når snøskavlen han står på, 1.237 meter over havet i Lyngen i Troms, brekker. Eivind faller fem hundre meter ned, og turfølget forstår raskt at han ikke kan ha overlevd.
Tilbake står venner, kollegaer – men først og fremst familien. Marie har mistet mannen sin, og de tre guttene deres på fire, ti og tolv år har mistet pappa.
Forskningssenteret CARE ved UiT Norges arktiske universitet forsker på hvordan vi mennesker tar avgjørelser under usikre forhold, først og fremst knyttet til toppturer på ski og skredfare.
Forskerne ser på psykologi og ulike mekanismer i situasjoner der vi tar valg basert på usikre opplysninger, som for eksempel når man går på tur i bratt terreng.
Podcast: Livet etter ulykken
Marie Smeland har mistet mannen sin, og de tre guttene hennes har mistet pappa. I denne episoden av Skredpodden handler det om det livet som starter når blålysene er slått av og begravelsesdressen er hengt tilbake i skapet.
Vert: Audun Hetland, førsteamanuensis i psykologi ved UiT Norges arktiske universitet. Gjest: Marie Smeland, lege og pårørende.
Hør hele episoden her.
Unntakstilstand og hverdag
I tiden etter Eivinds ulykke går Marie inn i en sjokktilstand og opplever at hun henter uante krefter for å komme seg opp om morgenen.
Hverdagen og livet ruller videre ved hjelp av god støtte fra venner og familie. Guttene går på skolen og på fritidsaktiviteter og Marie jobber deltid fordi det er viktig for henne å holde kontakten med arbeidsplassen.
Det tar et halvt år før realiteten går opp for henne, at mannen virkelig er borte. Og etter to år er kreftene hennes slutt. Unntakstilstanden er over.
Den sterkeste sorgen treffer Marie da, lang tid etter ulykken.
– Sorgen er forskjellig for alle. Den er også ulik for de tre guttene våre. Vi er fire forskjellige individer, og det er viktig å respektere. Men det er klart det er krevende, sier Marie.
Marie er lege og husker hun lærte «normalkurven» for sorg på studiet. Først er sorgen svart, tung og fysisk, mens etter ett år vil de fleste være oppe fra kjelleren og tilbake i hverdagen.
Nyere sorgteori er mer nyansert, og det mener Marie er viktig å få fram. Sorgen endrer seg hele tiden.
Nå som det snart er jul, tenker mange at det er en ekstra vanskelig tid for de som mangler noen, men for Marie og familien er det ikke slik. Det er hver dag de mangler pappaen og ektemannen, hver dag Eivind skulle vært sammen med dem. Høytidene er ikke vanskeligere enn hverdagene.
Erfaring og risiko
Eivind var en svært erfaren turmann. Han drev med klatring og skikjøring, han skrev turberetninger og en turguide for fjellene i Lyngen.
Han oppsøkte ikke risikable situasjoner eller var avhengig av et kick, men han var uredd, glad i luftig og bratt terreng og hadde fysikken og kunnskapene til å dra på krevende turer.
– Vi hadde mange samtaler om risiko, forteller Marie. Bare fire dager før han døde, skulle vi på tur sammen og hadde en diskusjon om turmålet. Jeg mente vi ikke skulle velge akkurat det fjellet han foreslo, siden vi begge skulle på tur og ikke kunne risikere at begge foreldre ble borte hvis det skjedde en ulykke.
Hun forteller at Eivind nesten ble sint på henne og understreket at han alltid ville tilbake til familien, ville være der for dem, og at han derfor hadde god sikkerhetsmargin på alt han gjorde.
Marie er glad de hadde den samtalen fordi hun har sluppet å være sint på mannen etter ulykken. Hun har lest ulykkesrapporten og snakket med vennene Eivind var på tur med. Hun har skjønt hvordan han ble lurt av terrenget og forholdene.
Han tok ikke en stor risiko, men han var på feil sted til feil tid. Det blir aldri nullrisiko hvis man er i bratt terreng.
Råd til andre på topptur
Hvis man helt vil unngå skredulykker, holder man seg hjemme. Det rådet ønsker ikke Marie å gi til andre som er glad i å være ute på skitur. Men å ha et gjennomtenkt risikoregnskap er viktig:
– Mange skikjørere sier at de aksepterer risikoen de utsetter seg for. Men har de da skjønt helt hva det innebærer for de som står rundt? Selv om du ikke har partner eller barn, har alle folk rundt som er glad i deg. Et dødsfall berører mange, sier Marie.
Vi er kanskje ikke alltid klar over risikoen vi utsetter oss for. Kanskje gjør erfaring at vi går vi på autopilot, kanskje har du gått på fjellet mange ganger før.
For Marie er det viktigste rådet at du bør sette så stor pris på livet at du ikke setter deg selv i en situasjon der du risikerer å miste det. Sett heller ikke de rundt deg, som er glad i deg, i en situasjon der de risikerer å miste deg. Hvis du er i tvil om en topp eller en rute, bør du lytte til den følelsen.
Forskningsmiljøet lager sammen med Varsom.no en podkast der de utforsker ulike sider ved toppturlivet. Skredpodden er inne i sin tredje sesong, og for første gang er temaet hvordan en dødsulykke påvirker de som står igjen.
Les mer om forskningsmiljøet innen skredforskning her.
Lytt til episoden:
Fikk du med deg disse artiklene fra UiT Norges arktiske universitet?
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
