Norge er et land med høy grad av tillit. Rett etter terroren for ti år siden var det et sterkt behov for å komme videre, for å sikre helsehjelp og sikre erstatning.

Rettssaken mot gjerningsmannen skulle vise at vi hadde en rettsstat, som skulle ivareta det beste av våre rettsstatlige prinsipper. Rettsaken skulle også, på en nesten mirakuløs måte, bringe nasjonen fremover.

– I ettertid har vi jo skjønt at dette ikke lot seg gjøre, sier professor, kriminolog og rettssosiolog ved Universitetet i Oslo, Kristin Bergtora Sandvik.

Hun forklarer at 22. juli-terroren blir oppfattet annerledes i dag enn for ti år siden.

– Det har inntruffet andre terrorangrep rundt i verden der 22. juli-terroristen har blitt sett på som en slags ledestjerne. Det er grunn til å se på gjerningsmannen og senere gjerningsmenns personlige bakgrunn som velferdsstatstilfeller.

–Velferdsstaten har feilet her – på forhånd. Nettopp det gjør at det har vært vanskelig å komme seg videre. Vi må også forstå at for de overlevende og etterlatte så er ti år ingen tid, sier Sandvik.

En kommisjon skulle finne svar

– Det vi gjorde som nasjon etter terroren for ti år siden, var det vi er vant til å gjøre som demokrati og politisk system. Vi skulle vise gjerningsmannen og de som sympatiserte med ham, at vi stod last og brast om våre verdier og våre institusjoner, sier professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Cathrine Holst.

Etter rettsaken ble det satt ned en kommisjon.

– Det er typisk noe vi gjør her til lands når vi skal få kunnskap om hvorfor noe har skjedd. Vi setter ned en kommisjon, sier Holst.

22. juli-kommisjonen var viktig, ifølge Cathrine Holst, men hun stiller samtidig spørsmål ved sider av mandatet og måten å løse oppdraget på.

– Konklusjonen var knusende på en del punkter: Angrepet på regjeringskvartalet kunne vært unngått, og gjerningsmannen kunne vært stoppet tidligere på Utøya, sier Holst.

Grundig og usminket rapport

Det kom skarp kritikk av politiet, av beredskapsarbeidet og det som skjedde den dagen terroren rammet. Det var også sterk kritikk av norsk forvalting og styringsverk, som manglet en kultur for gjennomføring.

– Det vi hadde var ineffektivt. Kommunikasjonen var dårlig, påpeker hun.

Holst understreker at 22. juli-kommisjonens rapport var grundig, solid og usminket. Ingen skulle kunne beskylde den for å være et bestillingsverk. Men mandatet var stramt.

– Alt det som skjedde forut for terroren, ble ikke gransket. Spørsmål om årsaken til radikaliseringen, hva som gjør at en terrorist blir til, var ikke med i mandatet til kommisjonen.

Hun mener at de prinsipielle diskusjonene manglet.

– Jeg synes 22. juli reiser viktige spørsmål om forholdet mellom samfunnssikkerhet, frihet og demokrati. De diskusjonene ble ikke tatt, sier Holst.

Hun peker også på at sivilsamfunnet og en del relevante fagfelt var dårlig representert. Kommisjonen bestod av folk fra offentlig sektor, næringsliv og juss.

Overgangsrettferdighet

Kristin Bergtora Sandvik har forsket mye på det som kalles overgangsrettferdighet i konflikter og krig internasjonalt. Hun mener at begrepet har en gyldighet også i bearbeidelsen eller mangel på bearbeidelse av 22. juli.

– Det strafferettslige har vi gjort etter boka i Norge. Men det betyr ikke at vi er ferdig med samtalen om den verste terroren som har rammet oss.

Overgangsrettferdighet går ut på at alle blir hørt og tatt på alvor.

– Håpet er å få til en slags gjenopprettelse av rettferdighet, for at alle skal kunne leve videre sammen etter det som skjedde, sier Sandvik.

Hun peker på at det har tatt tid å komme videre fra den offisielle fortellingen om at terroren var et angrep på oss alle, til at det også var et spesifikt politisk angrep rettet mot Arbeiderpartiet og AUF.

– For å få til en overgangsrettferdighet, må det eksisterer en reell konflikt. Terroristen var ute etter å ødelegge visse verdier som AUF sto for, sier Sandvik.

Vanskelig konflikt

Hun mener at det har tatt for lang tid før vi begynte å snakke om dette. Mange har vært for forsiktige – også forskerne.

– Når det har vært så liten vilje til å påpeke det åpenbare, skjer det noe med vår kollektive forståelse av angrepet. Kanskje er det for vanskelig å ta inn over seg hva slags konflikt dette har blitt. Dermed har vi latt AUF sitte alene med alt for mye, sier Sandvik.

– Trenger vi en ny 22. juli-kommisjon?

– Det kan være rom for ulike typer kommisjoner. Arbeiderpartiet og AUF har tatt til orde for en kommisjon som ser på årsaker til radikalisering. Vi kunne også hatt en kommisjon som samlet erfaringene til ulike grupper: pårørende, politikere, ungdom og hjelpeapparatet, sier Cathrine Holst.

Hun understreker at kommisjoner ikke kan i erstatte de prosessene vi må ta i offentligheten, mellom politikere og sivilsamfunn.

– Jeg tror det er der den viktigste bearbeidelsen og kritikken foregår, og forsoningen, sier Holst.

Må forsone seg med staten

– For mange overlevende, pårørende og andre berørte gjelder det å forsone seg med staten, som ikke dukket opp de siste 40 minuttene av skyting på Utøya. AUF har båret på dette så lenge alene. Så det er mye som gjenstår å forsones, sier Sandvik.

Hun ser for seg en ny og bredere sammensatt kommisjon med et bredt mandat, som kan bruke den tiden den trenger, gjerne flere år.

Både Kristin Bergtora Sandvik og Cathrine Holst mener at vi nå rundt tiårsmarkeringen snakker friere om som skjedde og har lagt vekk noe av berøringsangsten.

Samtaler om det vanskelige

Ikke minst observerer de en mer åpen diskusjon mellom ungdomspartiene, som er preget av stor takhøyde.

– Systemet vårt ble satt på prøve 22. juli for ti år siden. Det var en del ting som likevel ikke fungerte som det skulle. Dilemmaer knyttet til vår politiske konsensuskultur har kommet opp i kjølvannet av terroren, sier Holst.

– Det var nok viktig for oss å være enige og stå sammen rett etter terroren. Men med tiden må vi kunne bli dristigere, erkjenne konflikter og stå for det vi faktisk er uenige om. Det blir viktig framover å fortsette samtalene også om det vanskelige, sier hun.

I denne episoden av podkasten Universitetsplassen snakker Kristin Bergtora Sandvik og Cathrine Holdt om 22. juli – 10 år etter – og hvordan oppgjøret langt fra et tatt en gang for alle. Programleder er Gro Lien Garbo.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Morkaken er ditt aller viktigste organ

• 

  Forskere ville lære studentene om klima og politikk. Da fant de opp et nytt spill

• 

  Kassevis med lav skal tilbake til Afrika

• 

  Slik har teknologi bidratt til å sikre Trump seier

• 

  Slik skal pasienter med kols og ALS få bedre hjelp til å puste

• 

  Nå blir det enklere å kode for forskere som jobber med biologiske data

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER