Den nye forskningsetikkloven slår fast at alle brudd på anerkjente forskningsetiske normer skal behandles som uredelighetssaker – uansett hvor alvorlige de er.

– Vi risikerer at saker som aldri burde blitt behandlet som uredelighet, nå blir det, sier Annette Birkeland, jurist i De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK).

Nøyaktige henvisninger til andres arbeid er en anerkjent forskningsetisk norm. Hva om en forsker glemmer en henvisning? Etter ny lov skal alle brudd, små og store, granskes som uredelighet.

Det norske systemet blir gjerne trukket frem som et eksempel til etterfølgelse i internasjonal sammenheng fordi vi har forskningsetiske komiteer på alle fagområder og et sterkt fokus på å bygge god praksis.

– Da er det et paradoks at den nye loven øker fokuset på uredelighet, sier Birkeland.

• Les også: Ny etikklov skal gjøre forskningen mer redelig

I kjølvannet av skandaler

I flere land har store forskningsskandaler utløst eller framskyndet lovregulering av hvordan vitenskapelig uredelighet skal håndteres. Den forrige norske forskningsetikkloven omtales for eksempel som Lex Sudbø. Den kom på plass i kjølvannet av at tannlegen og legen Jon Sudbø ble avslørt for fabrikkering av data i 2006.

Den såkalte BI-saken var også medvirkende til endringene som nå er på plass i den nye loven. Granskingsutvalget uttalte i 2012 at plagieringen i doktorgraden fra BI var vitenskapelig uredelig. Året etter gjorde et spesielt nedsatt klageutvalg om på vedtaket. Utvalgets medlemmer var usikre på om plagiatet var forsettlig eller grovt uaktsomt, slik lovens definisjon på vitenskapelig uredelighet krevde.

Etterpå bredte det seg en oppfatning om at grensen for uredelighet var satt for høyt.

– Lovfestingen bidrar til å dreie det forskningsetiske søkelyset mot uredelighet, samtidig som den viser at dette tas på alvor av myndighetene og ansvarlige politikere, sier Granskingsutvalgets sekretariatsleder Torkild Vinther.

Juss kan ikke erstatte etikk

Skillet mellom juss og etikk kan kanskje virke uklart, men det er viktig. De forskningsetiske normene er retningslinjer heller enn påbud og forbud – ment å være rådgivende, veiledende og forebyggende.

Forskningsetiske normer er utviklet av forskerne selv over hundrevis av år, på tvers av alle landegrenser og angir hva man må huske på å gjøre for å sikre ansvarlig forskning.

Etiske vurderinger kan for eksempel være kompliserte og innebærer ofte å veie ulike hensyn mot hverandre, for eksempel samfunnets behov for ny kunnskap mot hensynet til personvern.

– Jussen setter grenser og vurderer om grensen er overtrådt. I vurderingen er formålet frifinnelse eller domfellelse. Etikken, derimot, åpner et rom for diskusjon, refleksjon og ansvarliggjøring. Dersom rettsliggjøringen går for langt, risikerer man å innskrenke dette etiske rommet. Ansvarlighet og refleksjon kan ikke erstattes med formalisme og kontroll, sier Espen Engh, direktør for De nasjonale forskningsetiske komiteene.

• Les også: Uredelig forskning lever videre

– Vi ble ikke hørt

I høringsrunden var komiteene svært kritiske til forslaget til ny forskningsetikklov.

– Den nye loven gjenspeiler i begrenset grad det vi påpekte i høringsuttalelsen. Vi ønsket blant annet en nærmere utredning av feltet forskningsetikk, gjerne gjennom en offentlig utredning. Vi etterlyste også klarere begrepsbruk og ivaretakelse av den faglige uavhengigheten til de forskningsetiske komiteene. Her mener vi at vi ikke har blitt hørt, sier Engh.

Kunnskapsdepartementet syntes ikke det var nødvendig å lage en offentlig utredning. Resultatet er en lov med uklare definisjoner, ifølge Engh. Han er bekymret for at den skal bidra til å dreie institusjonenes fokus over fra det brede arbeidet med forskningsetikk til det snevre arbeidet med uredelighet.

– Kun en liten del av forskningsetikken handler om avvik og uredelighet. Forskningsetiske spørsmål og vitenskapelig uredelighet må behandles på ulike måter både lokalt og nasjonalt, sier han.

– Mye detaljregulering i Norge

Redelighet og uredelighet i forskning har fått økt oppmerksomhet både internasjonalt og nasjonalt, om enn i forskjellig grad i ulike land.

– Det skyldes at forskningen har fått en langt større samfunnsmessig og politisk betydning de siste 30–40 årene, sier Vinther fra Granskingsutvalget.

Blant landene som har fått lovbestemmelser om håndtering av uredelighet, varierer omfanget stort.

– Svært få kommer i nærheten av Norge, Danmark og USA når det gjelder detaljregulering.

Det finnes også er en rekke land som ikke lovregulerer håndteringen av uredelighet. Blant andre Tyskland, Finland, Canada og Storbritannia.

– Når detaljert lovregulering er så atypisk i internasjonal sammenheng, og man går i retning av ytterligere lovregulering i Norge: Hadde det ikke vært formålstjenlig med en omfattende faglig evaluering før nye lovendringer ble lansert? spør Vinther.

• Les også: Macchiarini-saken har ikke rammet forskeres syn på Karolinska Institutet

Ukjent omfang

Omfanget av vitenskapelig uredelighet er ikke kjent. Matthias Kaiser leder Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen (UiB). Han leder også arbeidet med en nasjonal studie av tilstanden for forskningsetikken i norsk akademia.

Det er over 20 år siden forrige gang utbredelsen av forskningsfusk i Norge ble undersøkt.

Verken Kunnskapsdepartementet eller Forskningsrådet ville bevilge penger til den nye undersøkelsen, så nå finansieres den av UiB, Høgskulen på Vestlandet og De nasjonale forskningsetiske komiteene. Spørreskjemaet som skal ut til 28 000 forskere blir sendt ut om noen uker.

– Den nye forskningsetikkloven ble laget uten at man først undersøkte situasjonen. Vi har lurt på om man ikke kunne ventet litt og skaffet seg innsikt i fakta først, men dette var en politisk beslutning, sier Kaiser.

Kontroversielt skille

Den nye lovens skille mellom begrepene «vitenskapelig uredelighet» og «uredelighetssaker» er kontroversielt. Førstnevnte er forbeholdt de mest alvorlige sakene. Sistnevnte omfatter alle saker hvor det kan være snakk om brudd med anerkjente forskningsetiske normer.

– Begrepsbruken endrer innarbeidet praksis gjennom ti år. Hittil har uredelighetssaker betydd saker om vitenskapelig uredelighet, sier direktøren for de forskningsetiske komiteene, Espen Engh.

Definisjon på vitenskapelig uredelighet er også endret. Formuleringen om «alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis» er byttet ut med «alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer». Kunnskapsdepartementet mener dette går ut på ett, men de forskningsetiske komiteene er ikke enige.

– Forskningsetiske normer er ikke regler man skal dømmes etter, sier Engh.

Begrepsforvirringen er et resultat av at loven bygger på et mangelfullt kunnskapsgrunnlag, tror han.

• Les også: Harvard-yndlingen som fikk jukse fritt

– Opp til institusjonene

Kari Bjørke er fagdirektør og fagansvarlig for juridiske saker i forskingsavdelingen i Kunnskapsdepartementet. Hun viser til at lovforslaget har stor tilslutning blant forskningsinstitusjonene. Påstanden om at skillet mellom «vitenskapelig uredelighet» og «uredelighetssaker» bryter med etablert praksis, stiller hun seg uforstående til.

– Vi hadde behov for et uttrykk som dekker alle saker om mulig manglende etterfølgelse av forskningsetiske normer. Vi mener dette reflekterer begrepsbruken i forskningsmiljøene, sier hun.

– Uredelighetsstempelet kan få store konsekvenser for enkeltforskere, som dere selv fremhevet i lovforslaget. Hvordan tror du det vil oppleves at også mindre alvorlige saker blir uredelighetssaker?

– Det kommer an på hvordan forskningsinstitusjonene behandler dette, sier Bjørke.

– Vi må skille mellom uttrykk i proposisjonen og uttrykk som skal brukes på institu­sjonene.

Hun mener det er viktigere å fokusere på at loven forplikter forsknings­institusjonene til å behandle alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

– Hvordan dette gjøres, er opp til institusjonene, så lenge det er innenfor lovens rammer, sier hun.

Det betyr å ta stilling til om forskeren har opptrådt vitenskapelig uredelig, om det foreligger systemfeil ved institusjonen, og om det vitenskapelige arbeidet bør ­korrigeres eller trekkes tilbake.

– Vi frykter at forskningsetikken får lite plass ved institusjonene hvis alle forskningsetiske spørsmål skal behandles som uredelighetssaker, sier direktør Espen Engh.