Bakgrunn: Solceller splittet landsby

En indisk landsby fikk solcelleanlegg fra Norge. Anlegget ble sabotert og ødelagt – og landsbyboerne ble bitre fiender. 

Publisert
Her sto solcelleanlegget som splittet Gopalpura. Knyttet til dette var en ladestasjon der landsbyboerne kunne komme og lade opp batteridrevet utstyr. (Foto: Trygve Veslum)
Her sto solcelleanlegget som splittet Gopalpura. Knyttet til dette var en ladestasjon der landsbyboerne kunne komme og lade opp batteridrevet utstyr. (Foto: Trygve Veslum)

I det nordlige India ligger de små landsbyene Rampura og Gopalpura. For tre år siden fikk de begge frittstående solcelleanlegg, betalt med norske penger.

Elektrisiteten skulle gi nytt liv og ny giv til de to landsbyene. Sånn gikk det bare delvis.

Én suksess, én fiasko

I Rampura har folk nå lyspærer, vifter og TV. De lader batteriene til sine elektriske verktøy og apparater. De pumper vann og valser korn med stabil strøm fra det nye anlegget.

Om kvelden kan barna kan lese lekser, og kvinnene føler seg tryggere med gatebelysning.

Inneklimaet er kraftig forbedret når det ikke lenger er behov for parafin og diesel til lys og varme. De fleste beboerne i Rampura ser fordelene med elektrisitet, og er villige til å betale for den.

I nabolandsbuen Gopalpura har strømmen gått – bokstavelig talt. Her lyser igjen parafinlampene om kvelden. Varmen kommer fra kumøkk og trevirke, og drikkevannet må på nytt bæres opp fra dalen.

I stedet for å bringe lykke og velstand, førte den nye teknologien til konflikter, og for noen ren tragedie.

Beboere ble uvenner; trusler og fysisk vold forekom daglig. Hele anlegget i Gopalpura er nå demontert. Og landsbyboerne lever dårligere sammen enn de gjorde før kraftverket kom.

Dette er en liten historie om hvorfor selv et moderne, bilateralt utviklingsarbeid med lokale aktører ikke alltid fungerer – og hva som er lurt å skaffe seg rede på før velmente utviklingsprosjekter settes i gang.

Grønn hjelp til India

Norsk bistandspolitikk har som mål å øke mottakerens evne til å handle og påvirke sin egen livssituasjon. I tillegg er global bærekraft et viktig prinsipp. Ren energi er et stikkord her.

Den indiske landsbygda trenger strøm. Norge vil bidra med å overføre grønn teknologi for bærekraftig verdiskaping og styrking av lokalsamfunnet. Det skal blant annet skje med private investeringer i fornybar energi, og aktiv lokal deltakelse.

Dette minigridanlegget forsyner Rampura med elektrisitet. Beboerne får strøm rett inn i husene sine. (Foto: Trygve Veslum)
Dette minigridanlegget forsyner Rampura med elektrisitet. Beboerne får strøm rett inn i husene sine. (Foto: Trygve Veslum)

Gjennom Norad samarbeider Norge med det private norske solenergiselskapet Scatec Solar, indiske myndigheter og indiske NGO-er, altså ikke-statlige organisasjoner.

Målet er i første omgang å forsyne 32 indiske landsbyer med norsk teknologi som utnytter indisk sol. På lengre sikt kan det være snakk om flere tusen landsbyer.

Rampura og Gopalpura var pilotprosjekter, finansiert av Scatec Solar i Dehli, og iverksatt av selskapet og deres indiske samarbeidspartnere – altså ikke et norsk bistandsprosjekt i den forstand.

Men norske bistandsmyndigheter var interessert i hvilken lærdom man kunne trekke av de to landsbyene.

I fjor dro en gruppe studenter ved NTNU til India for å studere solcelleprogrammet i de to pilotlandsbyene. Hensikten var å se på ulike problemstillinger knyttet til solcelle-elektrifisering av landsbygda i India. 

– En høy pris å betale

Med på reisen var også sosialantropolog og førsteamanuensis ved NTNU, Martin Thomassen. Han sier:

– Det ble betalt en høy pris for solcelleprosjektet i Gopalpura. Det hadde kanskje ikke vært nødvendig hvis de norske aktørene hadde vært mer oppmerksomme på hvilke usynlige indre sammenhenger de muligens rørte ved da de tilbød landsbyen ny teknologi.

Antropologen presiserer at hans antagelser bare er basert på et kort studieopphold i de to landsbyene. Han vil likevel formulere noen faglige poeng:

– Teknologier og teknikker er kulturelle produkter som ikke kan løsrives fra samfunnets fortløpende prosesser. Vellykket overføring av ny teknologi forutsetter at noen tar bryet med å skaffe til veie kunnskap om hvordan samfunnet er organisert, og under hvilke historiske betingelser.

– Altså: Hva kjennetegner de sosiale relasjonene mellom folk, og hvordan påvirkes disse båndene i dag av det moderne India?

Vi er framme ved kastevesenet.

Kaster og renhet

Kastesystemet i India er en eldgammel form for rangordning, og har sitt opphav i hinduismens ideer om renhet og urenhet. Offisielt ble kastesystemet avskaffet alt i 1950, men det lever i beste velgående på landsbygda og er fortsatt et viktig aspekt ved landsbyens sosiale regler.

Rettigheter og plikter fordeles etter hvilke kaster – det betyr også hvilke yrkesgrupper – du er født inn i.

I både Rampura og Gopalpura bor 5–6 ulike kaster, fordelt på snaut 100 husstander i hver by. Jordeierkasten kalles rajput, og er en høy kaste. De bor i landsbyens sentrum, nær brønnene. De øvrige kastene deler fellesbetegnelsen hanjun.

Ulike kaster skal leve atskilt med hensyn til ekteskap og kontakt. Folk i landsbyene er lokalisert i hvert sitt geografiske område, nettopp for at de ikke skal komme i kontakt med hverandre.

– Slike regler for berøring/ikke berøring gjennomsyrer landsbylivet på godt og vondt, forklarer Thomassen.

– Sanksjonene mot å krysse disse grensene er knallharde, fordi de nettopp berører samfunnets viktigste spørsmål: Hvem er jeg, og hvilke rettigheter og plikter har jeg?

De to landsbyene er tilsynelatende like. Men på ett viktig område er det likevel en forskjell som i denne historien får stor betydning: tilgangen på rent vann.

Vannet i Gopalpura

Grunnvannet i Gopalpura stikker dypt. Vannpumpe og brønn gir ikke rent drikkevann. Dette må hentes langt nede i dalen.

Ved hjelp av den nye solcellestrømmen ble grunnvannet pumpet opp nede i dalbunnen, ført opp til landsbyen, filtrert og fylt i tre store tanker.

Hit skulle så alle kunne komme med kokekarene og vannflaskene sine, og ta det de trengte. Lettvint og greit. Skulle man tro.

– Men så gjensto utfordringen med å få tappet vannet og båret det hjem, sukker antropologen.

– Se for deg kvinner og barn, både rajput og hanjun, stille seg i køer foran vanntankene hver morgen, hver med sine egne kokekar og vannflasker i ferd med å komme i berøring med tankene.

– Hvordan skulle man få til dette uten å bryte med renhetsreglene, undrer Thomassen.

– I India er det svært intime sammenhenger mellom forestillinger om renhet, identitet og makt. Til alt overmål sto tankene plassert på eiendommen til energikomitélederen, som også er Gopalpuras landsbyleder, og selv rajput.

NTNU-studenter i samtale med folk i Gopalpura. (Foto: Trygve Veslum)
NTNU-studenter i samtale med folk i Gopalpura. (Foto: Trygve Veslum)

Fysisk og annen vold eskalerte derfor daglig. Hardest gikk det nok utover hanjun-kvinnene. Og det var nettopp noen av deres brødre og ektemenn som begynte å stjele solcellepaneler og dermed sabotere anlegget.

– Dette er et tankekors, når vi samtidig vet at FN og Norge er svært opptatt av at både kjønn og likestilling skal være sentrale elementer i utviklingsbegrepet, sier antropologen.

Et land i endring

I de fleste endringsprosesser ligger kimer til konflikter, og India er et land i endring. Sanskritiseringen, altså kjøp av rang, griper om seg, og folk flytter mer på seg enn før. Det gjør rangordningen mindre klar og mer omstridt.

Gopalpura ligger i tillegg i en region som har opplevd en langvarig tørkeperiode. Mange har derfor brutt opp og flyttet til storbyene. Til gjengjeld har landsbyen hatt et konstant tilsig av flyktninger fra andre landsbyer som staten har fjernet av militære årsaker.

Det eksisterte derfor sosiale konflikter i Gopalpura allerede før Scatecs solceller ble montert. Det var en av grunnene til at landsbyen fikk tilbudet: Man ville sammenligne tilnærmingsmåter og resultater fra ulike typer landsbyer.

I endring er også det lokale arbeidsdelings- og byttesystemet jajmani. Mange hanjun i Gopalpura har tatt lønnsarbeid på et steinbrudd i nærheten.

– Når jajmanisystemet svekkes, samtidig som mulighetene for å forsørge seg på andre måter blir større, blir også tilliten til høykasten mindre. Dette undergraver nok noe av solidariteten mellom gruppene i landsbyen.

– Lavkastefolk vi snakket med i Gopalpura, ga uttrykk for at de stoler mer på regjeringen enn på rajput og på ikke-statlige organisasjoner, forteller Thomassen.

Nye relasjoner

Landsbylederen i Rampura håper at barn og unge bruker elektrisiteten til å skaffe seg kunnskap og utdanning. (Foto: Trygve Veslum)
Landsbylederen i Rampura håper at barn og unge bruker elektrisiteten til å skaffe seg kunnskap og utdanning. (Foto: Trygve Veslum)

Den indiske staten har nemlig blitt en viktig alternativ relasjon for hanjun. I dag finnes mange særordninger mellom stat og lavkaste, som garanterer lavkasten viktige statuser i en svært sårbar livssituasjon.

Offentlig tilgang på strøm er ett eksempel. Gopalpura ligger mye nærmere det nasjonale hovednettet enn Rampura. Faktisk så nært at enkelte hanjun allerede hadde rukket å koble seg ulovlig på det offentlige ledningsnettet da solcelleanlegget kom.

– Kan det tenkes at lavkastene i Gopalpura saboterte den nye teknologien fordi den tette relasjonen mellom rajput og NGO virket truende på den like viktige relasjonen mellom hanjun og staten, spør Thomassen.

Trenger flere perspektiver

– Skal vi få gode svar på slike spørsmål, trengs det tverrfaglig forskning som evner å kaste lys over disse problemstillingene fra flere ulike perspektiv. Og så må vi ikke være redd for at noen perspektiv noen ganger er bedre enn andre, slår Thomassen fast.

– Fra et strengt økonomisk perspektiv kan man være fristet til å hevde at folk i Gopalpura ikke var interessert i ny solcelleteknologi, fordi avstanden til det nasjonale hovednettet ble for liten til at det lønte seg for folk å bruke den.

– La oss si det slik at det finnes alternative forklaringer på dette, noe som uansett forteller oss at flere perspektiv ofte er bedre enn bare ett, avslutter Thomassen.

– Nyttig innspill

Norad var ikke partner i pilotprosjektet, men er en betydelig bidragsyter i det utvidede prosjektet med å elektrifisere ytterligere 30 indiske landsbyer.

– Avtalen med Scatec forutsetter at erfaringene fra de to pilotprosjektene skal dokumenteres og tas hensyn til, og vi bruker dem nå som referanse i det videre arbeidet, sier seniorrådgiver Mari Sofie Furu i Norad.

– I vurderingen og planleggingen av dette utvidede prosjektet er lokal tilpasning tillagt stor vekt. Det planlagte samarbeidet med lokale NGO-er som kjenner lokale og kulturelle forhold, var et viktig aspekt i vår vurdering, og vårt inntrykk er at Scatec legger stor vekt på dette i sitt arbeid.

– Vi har imidlertid måttet forholde oss til at det var den indiske samarbeidspartneren i prosjektet som hadde ansvaret for valg av landsbyer og NGOer. Thomassens kommentar er i så henseende et nyttig innspill å ta med seg, som vi vil ta fram i den videre dialogen med samarbeidspartnerne, sier Furu.