Sitkagran (Picea sitchensis) tilhører granslekten i furufamilien. Den vokser naturlig langs vestkysten av Nord-Amerika, fra 39. breddegrad i California og opp til 61. breddegrad i Alaska. Treslaget har vært plantet ut i Norge i nærmere 100 år.
Sitkagran er lett å skille fra vanlig norsk gran ved at krona har en blågrønn farge, mens barken er rødbrun og skjellete. Nålene er stive og svært spisse, og de er vridd slik at undersiden vender opp. På undersiden finnes to lyse rader av spalteåpninger. Konglene er kortere og mer sylindriske enn hos vanlig gran.
De fleste sitkagran-forekomstene av kommersiell interesse innenfor trærnes naturlige utbredelsesområde, ligger i et smalt belte langs USAs og Canadas vestkyst, hvor den på enkelte godt beskyttede steder kan bli nærmere 100 meter høy, og med en stammediameter på over fem meter i brysthøyde.
Verdens eldste levende sitkagran, i Quinault, Washington, er over 1000 år gammel. I Alaska er det for sitkagran målt trehøyder på over 60 meter nær kysten, mens det i Oregon er kjent høyder på nærmere 90 meter.
Norges foreløpig høyeste sitkagran er 116 år gammel og vokser på Tippetue i Bergen. I 2008 var treet 46 meter høyt, med en diameter på 1,4 meter og et stammevolum på 20 kubikkmeter.
Skogen i Norge vokser som aldri før, ikke minst langs kysten. Skogvolumet i kyststrøk er firedoblet siden 1925, og i dag er det over 250 millioner kubikkmeter skog mellom Rogaland og Finnmark.
Men selv om mange arter skogstrær vokser godt langs vår varme og fuktige kyst, kan ingen arter måle seg med sitkagran når det gjelder vekst og volum.
Sitka (Picea sitchensis) har sin naturlige utbredelse langs vestkysten av USA og Canada. I over 100 år har den vært plantet i Norge, hovedsakelig langs kysten.
Nye undersøkelser viser nå at potensialet for ytterligere vekst av norsk sitkagran er svært stort.
Mens sitkagran i Nord-Norge i gjennomsnitt vokser 12–15 kubikkmeter per hektar per år, viser forsøk at sitkagran plantet i kyststrøk på Vestlandet har en tilvekst på mer enn 20 kubikkmeter per hektar per år.
I tillegg er det gjort forsøk som viser at sitkagran kan vokse nær det dobbelte av dette igjen. 45 år etter planting har enkelte sitkagranbestander lagt på seg så mye som 900 kubikkmeter per hektar.
– Ja, det er en kolossal vekst på sitkagran som har blitt plantet langs kysten, forteller Kjell Andreassen, forsker ved Norsk institutt for skog og landskap.
– På tilsvarende voksested i kyststrøk viser feltforsøk at sitka vokser mer enn tre til fem ganger raskere enn bjørk og dobbelt så raskt som vanlig gran, forteller han.
At sitkagran vokser så godt i kyststrøk kommer blant annet av at den er relativ nøysom og at den tåler vind og sjøsprøyt godt. Få arter tåler saltvann og blest så godt som sitkagran, og det var en av årsakene til at sitkagran ble plantet langs kysten under den såkalte skogreisingsperioden mellom 1950 og 1980.
Norsk sitka i Europa-toppen på tørrvekt
Ifølge Andreassen har sitka et stort potensiale for kommersielt skogbruk.
– I sitkabestand i Nord-Norge har vi observert en årlig tilvekst på mer enn seks tonn biomasse per hektar når vi holder stubber og røtter utenfor. Vekstpotensialet er fra 25 til 100 prosent høyere enn for vanlig gran. Beregnet avkastning for investeringer i sitkaplantinger ligger på fire–seks prosent.
Når det gjelder innlandet i Nord-Norge er forskjell i biomasseproduksjon ved treslagsskifte mindre.
– Her kan det være andre treslag, både norske og utenlandske, som gir høyere produksjon, forklarer Andreassen.
Vokser best langs kysten
Det er gjort mange undersøkelser av hvordan sitkagran vokser og utvikler seg i Norge. Sammen med tidligere kollega Bernt-Håvard Øyen, har Andreassen blant annet undersøkt tilvekst og biomasseutvikling i sitkabestand på ulike steder i Norge.
Annonse
Resultatene viser at sitkagranskog som får vokse i 75 år før den hugges, i gjennomsnitt legger på seg 16 kubikkmeter per hektar per år.
– Dette vil si en biomasseproduksjon over bakken på 525 tonn per hektar over en 75-årsperiode. Rundt halvparten av veden i stammen er karbon. Så dette er noe som virkelig kan monne i det norske karbonregnskapet for å bidra til mer binding enn utslipp av fossilt karbon, påpeker Andreassen.
Skogreisingen – kulturspor i landskapet
De utenlandske treslagene vi har i Norge stammer for det meste fra skogreisingen i kyststrøkene i perioden 1950 til 1980, samt planting av contortafuru på Østlandet.
Litt under én prosent av Norges produktive skogareal er utenlandske treslag, og i volum utgjør dette i dag cirka 10 millioner kubikkmeter, drøyt én prosent av samlet tømmervolum. Av dette utgjør sitkagran litt under 7 millioner kubikkmeter.
Det er i alt plantet om lag 80 000 hektar med eksotiske treslag i Norge. Plantefelt med sitkagran og hybriden lutzgran dekker 55 000 hektar, mens contorta dekker 8000 hektar.
I europeisk sammenheng utgjør det norske arealet med sitkagran cirka fire prosent av det totale arealet med plantet sitkagran i Nordvest-Europa, som er på 1,2 millioner hektar.
Årlig høstes det cirka 15 millioner kubikkmeter per år i regionen. I Norge ligger den årlige tilveksten av sitkagran på rundt 600 000 kubikkmeter.
Svartelistet
Selv om det kan være gode grunner til å plante rasktvoksende skog for å binde CO2, så er det de senere årene igjen blitt offentlig debatt omkring skogreising.
Bruk av utenlandske treslag i skogbruket er regulert gjennom «Forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål». Forskriften er hjemlet i Naturmangfoldsloven, med den hensikt å hindre at utsetting av utenlandske treslag medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet.
– Man må i dag søke Fylkesmannen om tillatelse for å kunne plante utenlandske treslag, avslutter Andreassen.