Melhus i Sør-Trøndelag er et av mange områder som opp gjennom historien har vært rystet av en rekke dramatiske leirskred. Både sør, vest og nord for bygdas sentrum er det påvist svært store groper og tykke lag av skredmasser etter det som må ha vært enorme, og ganske sikkert dødelige, kvikkleireskred.
Norges geologiskeundersøkelse
GudmundLøvøkommunikasjonsrådgiver
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Her i Melhus ligger en av landets største skredgroper (inntegnet med hvit strek). Den er sannsynligvis flere tusen år gammel. Elvesletten til høyre (øst for Gaula) ble oversvømmet av skredmasse så sent som i middelalderen."
Naturens dynamitt
* Kvikkleire kan finnes i områder med marin leire. De enorme leirmengdene i Trøndelag skyldes at områdene ved slutten av siste istid for 11-12.000 år siden var fjordarmer hvor partikler fra breslammet sank til bunns og dannet tykke leirlag.
* Landhevingen etter siste istid førte til at gammel fjordbunn ble tørt land. Det høyeste havnivået fra perioden med issmelting (marin grense) ligger i dag cirka 175 meter over havet i Melhus.
* Elvene grov seg ned i de tørrlagte fjordbunnene og dannet bratte leirskråninger. Over tid har ferskt grunnvann mange steder erstattet det salte porevannet som bandt leira sammen. Dermed ble det dannet kvikkleire. Kvikkleire, i kombinasjon med høye skråninger og elvenes graving ved foten av skråningene, er naturens dynamitt.
* Det kan ha gått mange år mellom hvert større leirskred i disse områdene. Likevel er leirskred i geologisk sammenheng å betrakte som en aktiv, landskapsdannende prosess. I dag sikres det langt bedre mot slike katastrofer: Kvikkleireområdene blir kartlagt og det kan settes inn tiltak på de rette stedene. Les mer på skrednett.no
Nå har vegbygging, med dype skjæringer gjennom slettelandskapet i nedre deler av Gauldalen (E6) og gjennom Buvika (E39), bokstavelig talt avdekket sporene etter de store, gamle skredene.
Trøndersk landskap
Vegutbyggerne åpnet perfekte geologiske profiler gjennom blåleira og avslørte en tidligere dalbunn med elvesletter av grus og sand som var blitt begravd av opptil fem til seks meter tykk skredleire.
Geologene gjøv løs på materialet før blotningene ble fylt igjen og asfaltdekkene lukket historien på nytt.
- Kvikkleireskred har generelt sett spilt en viktig rolle i utformingen av lavereliggende deler av det trønderske landskapet. Langs elver og bekkedaler ligger det utallige gamle skredgroper med munning ut mot vassdragene. Likevel er bare et fåtall av dem datert, forteller geologene Harald Sveian og Louise Hansen ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).
De to geologene er blant de fremste ekspertene på leirskredhistorien i Trøndelag etter siste istid.
"Vegbyggingen gir en unik mulighet til innblikk i skredhistorien og det som foregår av indre prosesser med massebevegelser i et leirskred. En kort tunnel på nye E6 nord for Melhus er fundamentert på en gammel elveslette av sand og grus som ligger begravd under fem til seks meter tykke skredmasser."
Mest skredhistorie
Funnene viser at hele den brede dalbunnen fra Melhus, forbi Rødde og nordover mot de lave slettende ved Øysand, nær utløpet av elva Gaula, kan være et av leirområdene i landet med mest skredhistorie. Ved Melhus har vegbyggingen nå gjort det mulig å datere to av skredene til middelalderen, til henholdsvis 1200- og 1300-tallet.
- Vest for Melhus sentrum ser vi et eldre spor etter et av landets største skred ved Voll. Gropa er opptil 40 meter dyp og her raste det, antagelig for noen tusen år siden, ut et volum som tilsvarer det mer kjente Verdalsraset i 1893, forteller Sveian.
Verdalsraset i Nord-Trøndelag inneholdt 55 millioner kubikkmeter masse og tok med seg 116 mennesker i døden.
Spor etter mennesker
Like sør for Melhus sentrum viser dateringer av osp og plantefrø at krattskogen på elveslettene ble begravd av skredmasser som kom sigende inn fra en nordlig eller nordvestlig kant en gang mellom år 1285 og 1400. Her har arkeologer fra NTNU i tillegg funnet en branngrav fra 800-tallet og andre spor etter mennesker. Det er åpenbart at folk hadde hatt tilhold langs elva før skredet kom.
- Denne hendelsen er av omtrent samme alder som flomkatastrofen i Gauldalen i 1345. Her omkom anslagsvis 500 mennesker etter at et skred ved Haga, lenger sør i dalen, hadde demt opp elva. Gigantflommen kan samtidig ha trigget eller utløst flere etterskred på sin veg nordover, men det er vanskelig å si med sikkerhet om det var en direkte sammenheng, forteller geologene.
Gåte i gårdsnavn
Men forskerne har også støtt på en tilsynelatende gåte i Melhus: Det finnes ingen gårdsnavn som henspiller direkte på skredulykker i dette området, slik det gjerne er i andre dalfører. Dette er ofte navn som slutter på -fall eller -laup. Det finnes heller ingen skriftlige opptegnelser eller vandrehistorier om konkrete store historiske skred fra Melhus til Øysand i vikingtid eller middelalder.
- Det skriftlige kildematerialet er utilstrekkelig og vi får bare fragmenter av skredhistorien når vi går flere hundre år tilbake i tid. Vi trenger flere dateringer for å komme videre, fastslår geologene.
Annonse
Arealplanlegging
De understreker at kartlegging av gamle skred og studier av skredprosesser har en historisk, arkeologisk og geologisk interesse, men også et praktisk aspekt:
- Ikke minst er det viktig i kommunenes arealplanlegging å ha en forståelse av hva store leirskred egentlig er og hvilke konsekvenser de kan ha dersom noe lignende skulle gjenta seg, fastslår Harald Sveian og Louise Hansen.
