– Jerven drar stor nytte av gamle elgkadavre som ligger igjen etter ulven, sier Roel May, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Dette er ett av mange funn, innen næringsstrategi, sauepredasjon, demografi og områdebruk i relasjon til ulv og mennesker i rapporten fra det norske jervprosjektet “Jerven – og en verden i endring”.

Det er Sør-Norge, og spesielt Østerdalen som er studert i dette prosjektet. Her forekommer jerven sammen med de andre store rovdyrene som ulv, gaupe, og bjørn.

I tillegg er konflikten mellom jerv og sau studert spesifikt i Snøhetta-området. I løpet av prosjektperioden (2003-2007) ble totalt 56 ulike individer fanget (13 voksne og 43 unger).

Alle voksne og 11 av ungene ble utstyrt med GPS-halssendere og/eller implanterte VHF-sendere. Formål med prosjektet var å framskaffe en bedre innsikt i jervens rolle i økosystemet og dens tilpasningsevne til flerbrukslandskapet.

– Denne kunnskapen er viktig for å nå målene omkring levedyktige jervpopulasjoner og begrensing av konfliktene med beiteinteresser, sier Roel May.

Rester fra ulvens matfat

I studiet av næringsstrategier ble jervens diett innenfor og utenfor ulveterritorier sammenlignet. Målet var å se om jervens diett i ulveområder endret seg til mer elg, som er hovedbyttet for ulven i området.

- Som forventet fant vi at jervens diett i ulveområder inneholdt mer elg og mindre rein, smågnagere, insektetere, fugler og hare, sier Roel May.

Ulven øker øyensynlig jervens tilgang på kadavre, sier Roel May, og ulvens reetablering i løpet av 1990-årene kan derfor ha bidratt til den etterfølgende reetablering av jerv noen år senere innenfor det samme området.

- I områder der både jerv og ulv forekom, observerte vi ved snøsporing at jerven var mer aktiv i høyereliggende områder, mens ulven var mest aktiv i de lavereliggende områdene. Dette antyder en romlig separering mellom jerv og ulv.

I vinterhalvåret utnytter jerven helst gamle rester av elgkadavre fra ulvens jakt nede i skogen. Selv om jerven synes å være avhengig av ulv for å få tilgang på kadavre, så benyttet de seg ikke av ulvesporene for å finne kadavrene.

- Jerven ser ut til å redusere risikoen for direkte konfrontasjoner med ulv, sier jervforsker Roel May.

Ved å benytte høyereliggende deler av terrenget og bare eldre ulvedrepte elgkadavre unngår jerven å bli drept av ulv.

Værlam mer utsatt for jerv

I høyereliggende fjellområder, der buskap beiter fritt og uten aktiv gjeting, er tap av sau til jerv så vanlig at det utgjør en dominerende næringsstrategi for jerven.

– Vi har funnet at høye tapsrater var relatert til både reproduksjon hos jerven og uttak av voksne hunnjerver i løpet av den foregående vinteren, sier Roel May.

Uttak av voksne stedegne hunnjerver kan forårsake en midlertidig demografisk ustabilitet ved etablering av nabo- eller nye individer i området, noe som faktisk kan øke tapet til jerv.

En reproduksjon i et område medfører at ikke bare er hunnen tilstede, men også hennes avkom, faren til avkommet, og ungdyr fra tidligere kull.

Siden tidspunktene for paring og foreldrepass hos jerven overlapper med beitesesongen for sau, fører også lokal og temporær høyere jervtetthet til økt predasjonsrate på sau.

- Vi har også forsøkt å finne årsaken til at flere værlam enn søyelam blir tatt av jerv på slutten av beitesesongen, sier Roel May.

En atferdsstudie har avdekket at selv om det ikke ble funnet noen forskjell relatert til lammenes kjønn når det gjelder bevegelsesaktivitet eller avstand mellom søya og lammene, så synkroniserte søyelammene sin bevegelsesatferd mer med mora enn værlammene.

Økt synkronitet resulterte i en mindre avstand mellom søye og søyelam.

- Værlam blir en anelse mer selvstendige og er mer utfarende mot slutten av sesongen. De blir derfor et lettere eller mer attraktivt bytte for jerven, sier Roel May.

Skyr mennesker

Tidligere data fra radiomerkede jerver i Snøhettaområdet (1990-95) og i Indre Troms (1996-2002) viser at jerven helst plasserer sitt leveområde i ubebygde fjellområder lengst borte fra menneskelige forstyrrelser.

- Også valg av hiområder ser ut til å være sterkt motivert av å unngå mennesker, sier Roel May.

Analyse av hiplasser viser at jerven foretrekker bratt kupert terreng, bar fjellgrunn og gjerne 1000 meter over havet og langt unna infrastruktur.

Etter at hiet blir forlatt, øker ungenes evne til å følge moren, noe som optimaliserer deres vekst, jaktdyktighet og uavhengighet.

I løpet av oppfostringsperioden øker avstanden mellom mor og avkom, og i september er ungene blitt nesten fullt utvokste, og er ikke lengre avhengige av at mora finner mat til dem.

Tap av lam er også høyest samtidig med at ungene blir selvstendige, men om dette skyldes predasjon fra valpene er ennå usikkert.

Jerven avhengig av vår kunnskap

Jerven krever store arealer med sammenhengende habitater, og hovedkonklusjonen fra prosjektet ”Jerven - og en verden i endring” er at en vellykket forvaltning bare er mulig dersom vi lykkes i reell integrering av jerven i flerbrukslandskapet.

Jervens diett og tap av sau til jerv er av spesiell interesse med tanke på å kunne iverksette forebyggende tiltak.

Kunnskap om jervens bevegelser og krav til leveområder, både i forhold til infrastruktur og valg av hiplass, vil gjøre det lettere å bevare en levedyktig jervbestand i Skandinavia i et langsiktig perspektiv.

Samspillet mellom de store rovdyrene, og hvordan jerven utnytter åtsler, gir nye muligheter for en helhetlig forvaltning og å opprettholde intakte økosystemer i Norges fjell- og skogsområder.

- Resultatene fra prosjektet gir et godt grunnlag for å evaluere dagens forvaltning og gir prediksjoner for planlagte tiltak, sier Roel May.

Bakgrunn:

”Jerven – og en verden i endring” er finansiert av Forskningsrådet, Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmennenes naturvernavdelinger (flere) og Alertis.

Les hele rapporten: Wolverines in a Changing World