Langt ute i det trønderske havgapet ligger øyriket Froan – Norges største verneområde til sjøs, etter Svalbard. En lokalbefolkning på omlag 50 klorer seg gjenstridig fast, og barna her ute går på landets minste skole.

Froan ble vernet i 1979 – som dyrelivsfredningsområde, delvis landskapsvernområde, delvis naturreservat.

I tillegg har det siden 2003 vært omfattet av Ramsar-konvensjonen, en internasjonal avtale for bevaring og bærekraftig bruk av våtmarker.

Da vernet ble opprettet, ble det presisert at det ikke skulle fortrenge lokal bruk og befolkningens livsgrunnlag – som den gangen var kystfiske og noe landbruk.

Lokalbefolkningen var derfor i utgangspunktet positive til vernet, også fordi de ønsket å hindre Forsvaret i å legge ut Froan som skytefelt.

Likevel har vernet vært omstridt, og medført betydelige konflikter.

Begrensninger, begrensninger

Vernet har gjennom de siste 30 årene hatt store ”hverdagslige” følger for befolkningen i Froan: begrensninger i adgang til øyene, redusert mulighet til høsting og bruk, og ikke minst vernet av sel.

Nedgang i fiskebestandene, og redusert kvalitet på fisken på grunn av innvollsorm overført fra sel, har lokalt vært framhevet som et stort problem for fisket og inntektsmulighetene.

Stridsfokuset flyttet seg i 1998 fra sel til oppdrett. Etter et utbrudd av laksesykdom fikk et oppdrettsfirma en toårig dispensasjon for å flytte et anlegg ut til landskapsvernområdet i Froan.

Miljøverndepartementet har fornyet denne midlertidige konsesjonen kontinuerlig, noe som har vært sterkt kritisert fra miljøhold.

Oppdrettslokaliteten viste seg å være usedvanlig god, og oppdrettsinteressene ønsker dermed å bli.

Typiske problemstillinger

– I dag ser befolkningen i Froan på oppdrettsanlegget som sin siste redning for arbeidsplasser og opprettholdelse av nødvendig infrastruktur.

– Sterke oppdrettsinteresser og lokalpolitiske krefter presser derfor på i saken. Det forenkler ikke konfliktbildet, sier Katrina Rønningen ved Norsk senter for bygdeforskning.

Hun er prosjektleder for ”Froan-scenarier” – et tverrfaglig prosjekt som ser på muligheter og begrensninger for næringsutvikling og forvaltning i dette verneområdet.

– Froan-vernet kan betegnes som et konsentrat av de problemstillingene en kan møte ved bruk og vern, forvaltning og distriktsproblematikk, mener Rønningen.

– Vi har sett at det er betydelig uklarhet og misforståelser knyttet til vernet av Froan. Det gjelder både begrepsbruken, de verneverktøyene som ble valgt, hva slags begrensninger som ligger i de ulike vernekategoriene, og måten vernet har vært håndhevet på.

– ”Føre-var-prinsipp” og ”referanseområde” benyttes som argumenter. Men hva som ligger i disse begrepene, er også uklart, sier Rønningen, og legger til at mangelen på forutsigbarhet er noe en kan kjenne igjen fra andre vernesaker.

Legitimitetsproblem

Etter 30 år med vern foreligger fortsatt ingen forvaltningsplan for Froan. Ressurser for oppfølging mangler. Kommunikasjonen mellom forvaltningsmyndigheter og lokalbefolkning er dårlig, og det foregår liten opplæring lokalt om forvaltning og bruk.

– Studien vår viser tydelig at vernet har et alvorlig legitimitetsproblem i Froan. Det er ingen tvil om at forvaltningen har hatt en naturreservattankegang for hele området. Dette har preget myndighetenes håndtering på en uheldig måte, sier Rønningen.

Et hovedspørsmål er hva slags aktiviteter som kan tillates innenfor et landskapsvernområde. Her, som i mange andre vernesaker, dreier det seg om kulturlandskap med lang tradisjon for produksjon, høsting og annen bruk.

Hva da med nye typer aktiviteter som kan gi nytt livsgrunnlag?

Må ta noen beslutninger

Naturforvaltningsmyndighetene mener helt klart at oppdrett ikke er forenlig med verneformålet, slik de tolker forvaltningsoppdraget og verneforskriften fra 1979.

Samtidig påpeker forskerne at det ikke er noen tvil om at verneområdet lider under at det ble etablert i en tid hvor forvaltningsverktøyene ikke var tilpasset vern av sjø- og kystområder.

Rønningen anbefaler en revisjon og oppdatering av verneforskriften slik at den gjenspeiler de senere års verneplanarbeid i kystsonen.

– Deretter må Miljøverndepartementet som ansvarlig, øverste instans skjære igjennom og ta en endelig beslutning, i stedet for å la en konfliktfylt sak fortsette å utmatte lokalbefolkning, næringsliv og miljøforvaltning.

– Videre har myndighetene et ansvar for å avklare hva slags næringsaktivitet som kan tillates og oppmuntres til – både i dette og andre norske verneområder, sier Katrina Rønningen.

”Froan-scenarier” består av en naturvitenskapelig og en samfunnsvitenskapelig del, og er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk senter for bygdeforskning, Norsk institutt for vannforskning og Norsk institutt for skog og landskap.