«Ofte så er det sånn at vi kutter straffesaken, hvis vi ikke har kapasitet til å ta den for eksempel, hvis du oppgir uriktig identitet, gir uriktige opplysninger, så kan vi velge å kutte straffesaken og kjøre rent forvaltningsspor. […] Vi er veldig privilegerte da, for vi kan velge hvilken hatt vi ønsker å ha på.» 

Det sa en ansatt ved Oslo politidistrikt til Pål Ivar Spiers Johannessen i hans masteroppgave ved Universitetet i Oslo i 2013.

Politiet har både ansvar for å holde orden innenfor landegrensene og for å holde uønskede fremmede ute av Norge.

For dem er utvisning et verktøy de kan ta i bruk overfor utlendinger som begår kriminalitet i Norge. Selv om utvisning ikke er en strafferettslig reaksjon, brukes det som kriminalitetskontroll.

Dette er et av funnene til professor Katja Franko og stipendiat Sigmund Book Mohn, som er tilknyttet forskningsprosjektet Kriminalitetskontroll ved Europas grenser.

I en artikkel i Tidsskrift for strafferett​ påpeker de at utvisning er et knutepunkt i møtet mellom kontroll av innvandring og kontroll av kriminalitet.

Eksplosiv økning i antall utvisninger

De siste ti årene har det vært en eksplosiv økning i antall utvisninger fra Norge. Dette kan delvis forklares med at det oppholder seg stadig flere utlendinger i landet, og at stadig flere utlendinger blir straffet.

Men økningen handler også om at politiet har fått et sterkere fokus på utvisning, noe som har sammenheng med at politidistriktene blir målt på hvor mange utvisningssaker de oppretter hvert år.

Økningen de siste årene viser hvordan utvisning blir brukt som kriminalitetskontroll heller enn bare innvandringsregulering.

Norge har de siste årene hatt en sterkere økning i antall utvisninger enn både Sverige og Danmark de siste årene. Vi utviser i dag flere personer enn begge landene. Tidligere utviste de flere enn oss. 

Enklere med utvisning enn rettssak

For politiet handler bruk av utvisning i stor grad om prioritering av ressurser. I tillegg til økonomiske vurderingene får det betydning at utlendingsloven har andre kriterier enn straffeloven.

Beviskravene i utlendingssaker er lavere enn de er i straffesaker, og utlendingen er pliktet til å gi opplysninger om seg selv, noe som ikke kan kreves i straffesaker. Konsekvensen er at det i en del tilfeller er enklere å utvise en utlending som har begått et straffbart forhold enn det er å behandle straffesaken i rettssystemet.

Det er hovedsakelig to grunner til at personer blir utvist fra Norge. Det er utlendinger med lovlig opphold som blir utvist fordi de har begått en straffbar handling. Og det er utlendinger som ikke har lovlig opphold, i all hovedsak asylsøkere, som utvises på grunn av brudd på utlendingsloven.

Siden utvisning ikke er en straff, vil som regel ikke beslutningen om å utvise bli tatt i en domstol.

Oppleves som straff

– Selv om utvisning ikke er en straff i juridisk forstand, oppleves det allikevel som en straff av mange. Dette gjelder særlig de som har sterk tilknytning til Norge, for eksempel hvis de har barn og ektefelle i landet.

– Utvisning beskrives av noen politiansatte som den reaksjonen som «svir» mest, og som ofte oppleves mer inngripende enn fengsel og bøter, sier Sigmund Book Mohn.

Hvilket statsborgerskap en person har, får konsekvenser for hvordan strafferettssystemet håndterer like lovbrudd.

For et lignende narkotikalovbrudd kan en nigeriansk mann bli utvist, en litauisk statsborger både bli straffet og utvist, mens en norsk statsborger kun kan straffes eller bortvises fra stedet.

Etterlyser prinsipiell diskusjon

– De siste års utvikling i bruk av utvisning har skjedd uten at det har vært noe prinsipiell diskusjon rundt formålet med utvisning, sier Katja Franko.

Resultatet er at det er politiets vurderinger og prioriteringer som bestemmer hvilken betydning utvisning skal ha i samfunnet.

Begrunnelsene for utvisning ligger tett opp mot det strafferettslige. Trusselen om utvisning er blant annet ment å forebygge kriminalitet. Allikevel har politikerne valgt å holde utvisning utenfor strafferetten, fordi de mener at utlendingsforvaltningen har best kompetanse på området.

Dette står i motsetning til praksisen i Sverige og Danmark, der det er domstolene som avgjør om en person skal utvises på bakgrunn av et straffbart forhold.

– Utvisning er det mest inngripende vedtaket som utlendingsforvaltningen kan gjøre, og kan få store konsekvenser for enkeltindivider. Utvisningssakene gjelder i stor grad ressurssvake grupper som har liten kunnskap om det norske rettssystemet.

– Å la personer som risikerer å bli utvist, få tilgang til fri rettshjelp og domstolsbehandling vil ivareta rettssikkerheten deres i mye større grad enn det som er tilfelle i dag, avslutter Franko og Book Mohn.

Referanse:

Franko, K. og S. B. Mohn: Utvisning som straff? Om grensesnittet mellom strafferett og utlendingskontroll. Tidsskrift for strafferett, nr.2. 2015. s.153-176. 

Artikkelen ble oppdatert 6. januar 2016, klokka 09.30.