En forskningsgruppe ved Oslo Universitetssykehus ledet av forsker Heidi Lyng har utført en omfattende studie av pasienter med livmorhalskreft.

I studien har 81 pasienter med framskreden livmorhalskreft gått gjennom en såkalt DCE-MRI undersøkelse (MR-bilder kombinert med kontrastmiddel) før strålebehandling.

- Alle DCE-MRI bildene ble tatt i perioden 2001-2004. Oppfølgingstiden etter første strålebehandling er i gjennomsnitt på hele 56 måneder, forklarer Lyng.

Hun sier datasettet er unikt blant annet på grunn av den lange oppfølgingstiden, noe som bidrar til at forskerne med større sikkerhet vet hva tilbakefallsraten er.

MR-bildene er tatt som en del av et større prosjekt der målet er å forbedre strålebehandlingen av pasienter med livmorhalskreft. I prosjektet ønsker man å finne markører, enten fra vevsprøver eller medisinske bilder, som kan fortelle om pasienten har en spesielt aggressiv form av sykdommen.

Ulik nytte av strålebehandling

Hvis man ved hjelp av slike markører kan identifisere pasienter med høy risiko for tilbakefall, kan man vurdere å endre behandlingen slik at sjansene for å overleve sykdommen øker.

- Det viser seg at strålebehandlingen som gis til pasienter med livmorhalskreft ikke er like effektiv hos alle. Pasienter med samme sykdom responderer forskjellig på samme behandling, sier UiO-forskeren Eirik Malinen.

- Hvis vi klarer å forutsi effekten av strålebehandlingen for hver enkelt pasient, kan det være mulig å ta tak i pasienter med dårligere utgangspunkt med hensyn til strålebehandling på et tidligere tidspunkt. Behandlingen vil dermed kunne tilrettelegge for en bedre behandling, legger UMB-forskeren Cecilia Futsæther til.

300 i året

Ifølge Kreftregisteret i Norge fra 2009 vil en tredjedel av Norges befolkning utvikle kreft i løpet av livet.

Lokalt framskredet livmorhalskreft er en alvorlig sykdom med rundt 300 nye diagnoser hvert år. Mer enn 100 pasienter med livmorhalskreft blir årlig behandlet med strålebehandling ved Oslo Universitetssykehus.

Rundt 30 prosent av disse pasientene dør av sykdommen, og en regner at rundt 15 prosent av de kurerte pasientene får store bieffekter av strålebehandlingen.

Datasettet fra undersøkelsen har gitt utgangspunktet for et forskningssamarbeid mellom Universitetssykehuset i Oslo, UiO og UMB.

Samarbeidprosjektets hovedmål er å utvikle en modell som kan forutsi om pasienten vil respondere på strålebehandling basert på MRI bilder (magnetresonanstomografi) tatt før strålebehandling påbegynnes.

Bildeanalyse kombinert med bruk av kontrastmiddel

Forskningsgruppen ved UMB er i gang med å analysere bilder av kreftsvulster hos pasientene. Doktorgradsstipendiat Turid Torheim er med i forskningsgruppen som jobber med multivariat billedanalyse på dataene fra Universitetssykehuset i Oslo.

Hun sier at prosjektets målsetting er å kunne avgjøre om strålebehandlingsresultatet kan forutsies ut fra teksturtrekk i bilder av kreftsvulsten som er tatt før behandlingen starter.

Det vil kunne gjøre det mulig å gi en mer omfattende behandling til pasienter som sannsynligvis ikke vil respondere godt på tradisjonell stråleterapi.  

- Det som skiller vår analyse fra det som er vanlig, er at vi ser på teksturene i bildene. Tekstur i denne sammenhengen vil si om svulsten er homogen eller heterogen, med andre ord om den er ryddig eller kaotisk.

- Vi leter etter tegn på om pasienten vil respondere eller ikke i DCE-MRI bildet tatt før behandlingen starter. Tanken er at om en kan se dette på bildet så tidlig, kan det brukes til å skreddersy behandling for hver enkelt pasient, for eksempel ved å gi en større stråledose til høyrisikopasienter. 

Torheim forklarer at billedteknikken MRI er en teknikk for å fremstille bilder av kroppsvev hos mennesker eller dyr.

- En av fordelene med MRI er at det er en teknikk som ikke medfører operative inngrep, forklarer stipendiaten.

- MRI kan utføres med eller uten kontrastmidler, men i vår forskning ser vi store fordeler ved å kombinere MRI med kontrastmiddel som injiseres intravenøst. MRI alene som grunnlag i analysene vil kun vise hvordan ting ser ut.

Ved å injisere kontrastmiddel, vil vi få et funksjonelt bilde av kontrastmidlets gjennomstrømning i svulsten.

Gjennomstrømning av kontrastmiddel

Forskerne bruker også en modell i analyse av bildene for å kunne beregne hvordan kontrastmiddelet fordeler seg i kreftsvulsten. Kontrastmiddelet fordeler seg via blodårene og visualiserer dermed blodets nettverk, forteller Torheim.

- Siden vi bruker et kontrastmiddel som kan bevege seg inn og ut av blodbanen, vil bildene gi et inntrykk av hvor mye lekkasje det er fra blodårene i svulsten. Det er kjent fra før at svulster har svakere nettverk av blodårer enn det et frisk vev har. Et svakere nettverk av blodårer vil si at det er mer lekkasje og at nettverket av blodårer er mer kaotisk. Dette skyldes at kreftcellene må bygge sine egne blodårer for å være i stand til å vokse.

- Hvor god blodgjennomstrømning det er i svulsten vil kunne påvirke effekten av stråleterapi, siden strålingen er langt mer effektiv i områder med nok oksygen enn i områder som mangler oksygen som ofte er tilfellet midt inne i en svulst, sier Torheim.

Lovende resultater så langt

Av de 81 pasientene som har vært del av undersøkelsen er 49 i dag friske og 32 har fått tilbakefall etter strålebehandlingen.

- Modellen vi har utviklet virker så langt lovende i forhold til å kunne forutsi utfallet av strålebehandlingen. Vi har klart å identifisere alle pasientene som har blitt kreftfrie og 97 prosent av pasientene som har fått tilbakefall. Det betyr at alle pasientene som vi ifølge modellen fant ut var risikopasienter, viste seg å være det, konkluderer Torheim.