Feiringen av Luciadagen er en blanding av to tradisjoner.

Siden 1200- tallet har vintersolverv falt på den 13. desember, og er derfor den lengste natten i året etter den romerske kalenderen.

Lussi langnatt var derimot en magisk natt fylt av overtro og uhygge, en natt man helst holdt seg innendørs, forteller Birger Sivertsen i boken Norske merkedager.

Det er denne kvelden juleperioden begynner, og det var viktig at folk var godt i gang med juleforberedelser.

Tresking og spinning skulle være unnagjort og julebaksten være godt i gang. Når det begynte å bli sent på kvelden den 12. er det like før Lussi viser seg, en kvinnelig vette med et vanvittig temperament.

Hun kan best beskrives som datidens arbeidstilsyn siden hennes viktigste oppgave var å tilse at alle gjøremål var i rute.

Hvis ikke kunne hun bli så sint at hun komme ned pipa og inn i huset, eller simpelthen rive ned hele pipa.

Hennes hvite, forvridde ansikt kunne også ses presset inn mot ruta. Dersom hun ikke likte det hun så kunne hun også skrike ut en advarsel: ”Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!!”.

Sladrekveld på låven

Natten mellom den 12. og 13. desember var også den eneste kvelden i året hvor dyrene snakket med hverandre. Det skjedde rundt midnatt etter at fjøsstellet var tatt og alle menneskene holdt seg innendørs.

Da levde fjøset og alt sladderet dyrene hadde fanget opp i løpet av året ble livlig diskutert.

Gamle tradisjoner forteller ikke bare om Lussi, men også om Åsgårdsreia, julebukkene og til og med nissen, som alle var voktere som passet på at alle gjøremål ble utført til riktig tid.

Mørkemaktene var fellesbetegnelsen på disse, og for folk flest var det en godt innarbeidet skikk å alltid sørge for at lyset skulle seire over mørket.

Redselen for hvilke makter som skjulte seg i mørket er noe til og med dagens eldre generasjon helt sikkert drar kjensel på. Levende lys ble brukt for å jage vekk de siste rester av ondskap, både i fjøs og i hus.

Opplevelsen av vinterens mørketid omkring Lucia sies å ha gjort sterkere inntrykk jo lengre nord man kommer, og det er forklaringen på hvorfor disse skumle vesener ble dyrket blant annet i Norge.

Symbolet på lys og mørke

Den lengste natta i året kan symbolisere forholdet mellom lys og mørke i verden, hvor vintersolvervet markerer at lyset vinner kampen.

Dette er lussekattene, det tradisjonelle bakverket som følger feiringen et konkret eksempel på.

Lussekattene bakes med safran, som regnes som solens og lysets farge, og spiralformene som går igjen på forskjellige måter i bakverket, er gamle sol- og livssymboler med tradisjoner tilbake til eldgamle tider.

– I Bronsealder 1800–500 f. Kr. kunne myten om solen ofte uttrykkes gjennom symboler på gjenstandene, og symbolene ble slik satt i direkte sammenheng med solen, kan arkeolog Siv Kristoffersen fortelle.

Kristentids Lucia

– Vintersolvervets helgen i kristendommen er Lucia som opptrer med lys. Lucia var en ung kvinne som led martyrdøden 13. desember i år 303. Hun gav hele sin formue til de kristne som ble forfulgt av keiseren, og som levde i skjul i katakombene i Roma.

Lyskransen på hodet laget hun for å ha armene fri når hun skulle ned i de mørke gangene. Lucia er lysets helgen og navnet betyr ”den lysende”, sier Kristoffersen.

Hvert år den 13. desember minnes man Lucia både i vest – og østkirken. Hun feires med en lysfest i årets mørkeste måned, særlig i Italia og Sverige, men også i resten av Skandinavia og andre steder i Europa.

Sangen Santa Lucia er fortsatt populær på Sicilia og i Skandinavia, og hennes minnedag er avmerket på den norske primstaven.

I domkirken Siracusa, en praktfull basilika innbygd i et antikt tempel, er et eget kapell viet Lucia. Der står det en kronet sølvstatue med palmegren og oljelampe.