Slik knekker du en politiker

Det er både enkelt og risikofritt å legge en person politisk død. Alt du trenger er evnen til å skandalisere – og en venn i mediebransjen.

Publisert
Uten VG og noen hevnlystne mennesker hadde kanskje Gerd-Liv Valla fortsatt vært LO-leder.
Uten VG og noen hevnlystne mennesker hadde kanskje Gerd-Liv Valla fortsatt vært LO-leder.

Ti bud for den som vil skandalisere:

Om du skulle få lyst til å knekke en politiker, har NTNU-professor Anders Todal Jenssen laget en oppskrift til deg.

Følger du denne til punkt og prikke, har du lite å frykte.

1. Velg sak ut fra dens evne til å vekke umiddelbar harme hos folk flest.

2. Unngå saker som krever forkunnskap hos publikum, eller forklaring.

3. Har du ingen sak, så vent på en eller skap en.

4. Framsettes det mange nok påstander om uredelighet og udugelighet, vil noe feste seg.

5. Gå til en forutsigbar journalist og redaksjon, helst uten lojalitetsbånd og prinsipper.

6. Velg et medium med stort publikum og en redaksjon som blir sitert av andre redaksjoner, for å oppnå en drepende opinionseffekt.

7. Unngå å stå åpent fram som kilde, om mulig. Du kan selv bli forsøkt skandalisert.

8. Hvis skandaliseringen alt har startet, bær mer ved til bålet. Er temperaturen høy nok, vil det meste ta fyr.

9. Vis alltid til den allmenne moral og de høyeste prinsipper. Nevn aldri dine personlige eller alliertes interesser.

10. Ros den du skandaliserer, når du krever hans eller hennes avgang, så øker anklagens troverdighet, og du stiger i aktelse.

Vi har møtt dem gang på gang: politikere som blir så skandalisert at de ikke lenger har en sjanse i det politiske liv.

Skandalene kan handle om alt fra pedofili til bruk av svart arbeidskraft. Fra favorisering av venner til ulovlig bygging. Fra skatteunndragelser til alkoholisme.

Felles for skandalene er at de stadig sjeldnere dreier seg om politikk. De handler vanligvis om det vi oppfatter som moralske overtramp – som utøveren har forsøkt å holde skjult, men som likevel kommer fram i dagen og blir en sak for hele nasjonen. Godt hjulpet av et mediekorps som har fått ferten av blod.

Men i bakgrunnen lurer en hevner.

Politisk dødelig

Anders Todal Jenssen er professor i statsvitenskap ved NTNU, og forsker på politikk og politikere.  Han kan fortelle at antall politikerskandaler øker tiår for tiår, og tror at trenden bare vil fortsette. I Norge så vel som i resten av verden.

– Skandalen er veldig ofte dødelig for en persons politiske karriere. Og fallhøyden øker med kjendisnivået. En som sitter lenger nede i systemet, slipper lettere unna, slår Jenssen fast.

På 2000-tallet var det minst 50 politikerskandaler her til lands. Blant de mest profilerte husker vi Gerd-Liv Valla (Ap), som måtte gå av som LO-leder på grunn av sin lederstil.

Åslaug Haga – en flink Sp-politiker som ble lagt død på grunn av en brygge og et stabbur. (Foto: Wikimedia Commons)
Åslaug Haga – en flink Sp-politiker som ble lagt død på grunn av en brygge og et stabbur. (Foto: Wikimedia Commons)

Vi hadde Åslaug Haga (Sp) som mistet statsrådposten på grunn av en brygge og et utleid stabbur. Per Ditlev-Simonsen (H) ble umulig som Oslo-ordfører etter store skatteunndragelser; og Terje Søviknes (FrP) måtte trekke seg fra alle rikspolitiske verv etter seksuell omgang med en mindreårig.

– Det virker som om man lettere kan overleve en politisk skandale enn en privat. Forsvarsminister Kristin Krohn-Devold, for eksempel, overlevde som politiker selv om det ble reist mistillitsforslag til henne på grunn av dårlig personalpolitikk i Forsvaret, sier forskeren.

Forskerne har heller ikke funnet entydige tegn på at den personlige skandalen har smittet over på partiet. En kan noen ganger se et visst utslag på meningsmålingene midt i hurlumheien, men det normaliserer seg raskt.

Hevneren

Politikerne lever av sitt omdømme. Det gjør dem sårbare. Det skjer fra tid til annen at politiske partier forsøker å skandalisere hverandre. Det skjer også at noen utenfor partipolitikken ser grunn til å skandalisere en politiker.

Men konkurransen partiene imellom er egentlig ganske velregulert. Oftest skjer skandaliseringen innenfor partiet. Der alle har vært på de samme seminarer og noen ganger på samme hotellrom, og alle vet noe om noen.

Og utgangspunktet er bare unntaksvis politisk uenighet. Et viktig motiv er hevn.

Hevneren er gjerne en som har tapt i konkurransen om et politisk bein. En som har blitt oversett, latterliggjort, mistet listeplassen eller det godt betalte vervet – og som har bestemt at rivalen skal få svi for det. Og som har kunnskap nok om vedkommende til å få i stand en skandale.

Noen ganger er hevneren en som har opplevd urett for lenge siden, og som det plutselig en dag renner over for.

– Den farligste hevneren er den som ikke lenger har noe å tape. Hans eller hennes karriere er over uansett, sier Jenssen.

…og fyrsten

Niccolò Machiavelli drøftet på 1500-tallet det politiske mord. NTNU-forskere har tatt ballen videre. (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons))
Niccolò Machiavelli drøftet på 1500-tallet det politiske mord. NTNU-forskere har tatt ballen videre. (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons))

I sin forskning har Jenssen og kollegene hans skjelt til vår eldste europeiske håndbok i statsledelse: Fyrsten av Macchiavelli, skrevet i 1513.

Macchiavelli drøfter inngående det politiske mord, her i bokstavelig betydning. Når er mord en god og nødvendig ting? Hvem bør myrdes? Hva blir utbyttet? Skal vi dra andre med på mordet? Hva risikerer morderen selv?

Også her står hevnmotivet sterkt.

– Det er de samme spørsmålene politiske motstandere tumler med i dag, sier professoren.

– Også på Macchiavellis tid ble de politiske mordene oftest utført av noen som ikke lenger hadde noe å tape, og derfor gjerne kunne risikere sitt eget liv.

Eksempelet Valla

Vanligvis får vi aldri vite hvem hevneren er. Han eller hun allierer seg ofte med mediene, og kildevernet står sterkt i norsk presse. Dessuten liker journalistene å ta æren for avsløringene selv.

Et eksempel på det motsatte er Valla-saken. Her kan vi spore mye av historien, fra Gerd-Liv Valla var justisminister i Jagland-regjeringen og kom i konflikt med blant andre statssekretær Berit Reiss-Andersen, som ble bedt om å slutte. Reiss-Andersen gikk til VG og klaget på Vallas lederstil, men med uforrettet sak. Inntil videre.

Jagland-regjeringen gikk av, og Valla ble LO-leder. Hun kom i konflikt med sin underordnede Ingunn Yssen. Reiss-Andersen og Yssen ble allierte, de hadde begge noe å hevne, og Reiss-Andersen lovte Yssen juridisk hjelp i en eventuell arbeidsrettssak.  Med VG på laget var en vel forberedt skandalisering av Valla et faktum. 

– Vallas hevnere hadde ingen ting å tape. Det er verre for en hevner som fortsatt har politiske ambisjoner, sier forskeren. 

Eksempelet Ramin-Osmundsen

Det fikk Anne-Lise Ryel merke da hun i 2008 sto fram som kilde i saken om barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen. Ministeren måtte gå på grunn av påstander om inhabilitet og favorisering ved tilsetting av barneombud. 

– Ryel strebet etter politiske verv i Arbeiderpartiet, men hun fikk dem ikke. Det var partiets hevn overfor tysteren, mener Jenssen.

Han synes et interessant poeng i denne saken er at Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand økte Ramin-Osmundsens fallhøyde ved å skrive at hun straks skulle ha lagt alle kort på bordet for statsministeren.

Det har strengt tatt aldri vært stilt krav til politikere om at de alltid skal legge alle kort på bordet. Og andre politikere har kommet seg levende gjennom skandaler selv om de ikke slett ikke hadde vært åpne om alt.

– Vi har fått et aktivt korps med kommentatorer som jobber med slike saker og gjør fallhøyden større, sier Jenssen.

– Ellers er det verdt å merke seg at det sjelden er de politiske journalistene som skriver skandalesakene. Det er vanligvis allmennjournalistene. Kanskje fordi de politiske journalistene er i et symbiotisk forhold til sine politiske kilder, kjenner dem på et menneskelig plan, og nødig vil komme på kant med dem.

Bortkastet talent

Terje Søviknes er for lengst rehabilitert i Frp. (Foto: Wikimedia Commons)
Terje Søviknes er for lengst rehabilitert i Frp. (Foto: Wikimedia Commons)

Når Jenssen i det hele tatt begynte å interessere seg for politisk skandalisering, er det fordi han så hvor mye politisk talent som går tapt på grunn av fillesaker:

– Det blir for dumt når flinke politikere må gå på grunn av et lite feilskjær som de kanskje ikke engang selv var skyld i. De tror kanskje de må være moralske forbilder for oss alle. Det er en uheldig tankegang. Jeg vil jo også at politikere skal holde sin sti ren.

– Men det må være rom for tilgivelse, og for at både den skandaliserte og partiet til vedkommende kan si at «Ja, det var ille, men det var ikke ille.» Må jeg velge mellom den dyktige politiker og det moralske forbilde, velger jeg den dyktige politiker!