– Det har utviklet seg et geografisk digitalt klasseskille, mener professor Knut Holtan Sørensen ved NTNU.

Han har sammen med stipendiat Lucía Liste Muñoz gjort en innholdsanalyse av hjemmesidene til alle 430 norske kommuner, og i tillegg gått i dybden på ti av dem.

Studien viser blant annet at samtlige nettsider tilbyr en enkel form for å kommunisere med kommunen, slik som en felles e-postadresse. Samtidig er det kun ni prosent som tilbyr mer avanserte kommunikasjonsmuligheter i form av chat eller andre direktemeldingstjenester.

– Hjemmesidene til norske kommuner spriker enormt i hva de tilbyr av informasjon og tjenester, både for privatpersoner og for næringslivet, sier Sørensen.

Barnehagefokus

Seks av ti kommuner tilbyr minst én elektronisk tjeneste på hjemmesiden.

– I de aller fleste tilfellene dreier det seg om å søke barnehageplass, som faktisk er den aller vanligste webtjenesten i norske kommuner i dag. Dette er kanskje noe overraskende, sier Sørensen.

Bare 18 prosent av kommunene tilbyr flere interaktive tjenester på nettsiden, og da er jobbsøking, byggetillatelser og SFO-tilbud blant de vanligste.

Lite politikk

– Nasjonale strategier på området er veldig ambisiøse, og norske myndigheter satser på å være ledende. Denne målsetningen er langt unna hva vi faktisk finner på nettsidene, sier Sørensen.

Et annet eksempel er kommunikasjon med politikere. Kontaktinformasjon er som regel tilgjengelig, men nesten ingen tilbyr former for interaktiv tilgang på lokalpolitikerne.

– 14 prosent av nettsidene tilbyr ulike diskusjonsforum for politiske saker, men disse har lav aktivitet og mange av dem er også blitt stengt på grunn av dette, forteller Sørensen.

Digitalt klasseskille

Funnene tegner også et bilde av fremveksten av et nytt digitalt skille, knyttet til geografi. Digitale ulikheter er et begrep som normalt kobles til faktorer som kjønn, alder eller økonomi.

– Det er ingen tvil om at det finnes en sammenheng med kommunestørrelse. De større kommunene tilbyr generelt sett bedre og flere tjenester og bedre tilgang til informasjon enn de små, selv om det helt klart finnes eksempler på småkommuner som er på høyde med de store, sier Sørensen.

Dette bildet bekreftes også i de årlige målingene av offentlige nettsider, som for eksempel Direktoratet for forvaltning og IKT og KS gjennomfører, påpeker Sørensen.

Ulike strategier

– De store forskjellene i kvalitet og kvantitet på ulike kommunesider, på tross av felles nasjonale målsetninger, skyldes først og fremst ulike strategier på området, mener Sørensen.

Det varierende tilbudet kan henge sammen med ulike syn på hva kommunen skal tilby av elektroniske tjenester, til hvem og hvordan. 

– Mange forholder seg til brukerne som rene informasjonssøkere, og vektlegger da gjerne enveiskanaler. Andre tar utgangspunkt i den politiske og demokratisk bevisste borgeren.

– Et tredje hovedperspektiv er å betrakte brukerne som kompetente IKT-brukere og tilrettelegge bedre for interaktivitet og mer avanserte tjenester, forklarer han.

Sørensen ser likevel ingen rask vei til utbedring og utjevning av de digitale skillene.

– Den enkleste løsningen på situasjonen ville være et sentralt pålegg om fellesstandarder for innhold og tjenester. Dette representerer imidlertid en innskrenking av lokaldemokratiet, som jo er helt usannsynlig.

Naturlig forklaring

Samtidig har kanskje små lokalsamfunn med dårlige nettsider en god unnskylding.  

– Større nærhet og kontakt med myndigheter og politikere, samt bedre oversikt over institusjoner i nærmiljøet, kan gi mindre behov for oppegående nettsider enn i større byer.

– Dette er blant områdene vi vil se nærmere på fremover, sier Sørensen.

Lenke:

Forskningsrådets program Kjernekompetanse og verdiskaping i IKT (VERDIKT)